Fredly 12.09.09

Dag 29

Oslo!

Byen er ikke så verst når man har vært borte fra den en stund, den var god å komme til, jeg føler jeg har en viss tilhørighet her. Kanskje er det bare fordi jeg kjenner byen, jeg vet hvor jeg skal gå(og ikke gå) og jeg aner farer på en viss avstand. Det å se opp og møte menneskers blikk gir en helt annen mening nå enn tidligere, nå er jeg også letende, søkende, ikke bare nysgjerrig og oppdagende som tidligere.

Det sto ikke særlig annet enn innkjøp av klær på timeplanen i dag. Dette er en hobby(/ekstremsport) jeg sjelden bedriver, men det var i dag absolutt nødvendig, og jeg kom også denne gangen helskinne fra det med livet godt i behold.

Det er snart valg, og det merkes. Til alle som føler seg ensom og ignorert, vil jeg anbefale å ta en tur ut på gaten. Du skal ikke gå langt før du tvangsinkluderes, mer eller mindre frivillig, av folk som lover seg trygghet, glede og rikdom, og som vil oppfylle alle dine ønsker, hva de nå enn måtte være.
Advarsel; gjennomføres på eget ansvar, og det er høy sannsynlighet for bivirkninger som svik, løgn og brautende diskusjoner.

Det tok ikke lang tid å bli lei byen. Noen timer med intensive og stadige brudd på min trygghetssone og angst for å bli frastjålet noe av lommetyver, ble litt for meget etter å ha levd så å si ute i skogen i fire uker. Dagen ble avsluttet med grønnsaker, dip og Moulin Rouge. Og med det følger selvfølgelig obligatorisk gåsehud, grøsninger nedover ryggraden og tårer. Jeg mislikter sterkt å felle saltvann fra øynene når jeg er i selskap av andre, selv mor og far. Det er kanskje noe av det lille jeg hater.

Forelskelse er en av de verste smertene et menneskene kan utsette for.
Men også den aller største gleden.
Tilnærmet lykkelig.