Fredly 29.09.09

Dag 46

Endelig var det security sin tur til å dra på bli kjent-tur. Vi kjenner hverandre allerede veldig godt, det er slik det blir når man blir plassert på vakt sammen i opptil syv timer i strekk. Da gjelder det å kunne litt smalltalk.

Imi på Oppdal var stedet, paintball var tingen. Første runde satt hjertet og dunket godt langt opp i halsen, og angsten, frykten for å bli truffet av en kule var stor. Andre runde ble det litt mer fart på sakene, og både konkurranse- og jaktinnstinket satte inn hos samtlige elever.

All den friske lufta, løping i skogen og rulling i snø(ja, det snødde på Oppdal!), gjorde oss gode, slitne og trøtte. Da smaker selv trøndersodd godt til middag.

Planlegging og briefing rundt elevkvelden var nødvendig, for vi vet at lørdagen kommer mer plutselig og overraskende enn noensinne. Videre fulgte underholdning(nyhetsopplesning på nynorsk etter eget initiativ og egen kreativitet) og leker. Etterhvert som folket trakk seg tilbake, ble Eline, Anne, Torgrim og jeg sittende oppe å snakke, samt å komme med ideer til elevkvelden.

Fredly 28.09.09

Dag 45

Idrettsdag på Bakketun folkehøgskole i Verdalen.
Grenene var som følger:
fotball - på den minste og mest gjørmete banen jeg har spilt på noensinne.
volleyball - følger samme standard som fotballbanen
innebandy - i det mest bråkete lokale(grunnet heiarop)
muskel - på en sølete bane

Slik jeg har uttrykket meg til nå, ser det svært negativt ut, men det var aldeles ikke träkigt på noen som helst måte, det var knallartig! Sistnevnte øvelse, muskel, var desidert best, med biltrekking og løping med tjukkasmadrass på hodet rundt hovedbygningen. Ja, det var kaldt, det var vått, gjørmete, slitsom, blodsmak og melkesyre, men hva gjør vel det, - når pokalen nå igjen står på sin rette plass på pianoet på Fredly! Vi stakk av med seieren med totalt 40 poeng, fire poeng mer enn nummer to.
Olav Arntsen kan igjen gå med hevet hode og rak rygg. Herlig innsats, fantastisk spirit!

Dagens ord - "Hipp, hipp, hurra, vi har det bra! Vi er Fredly, ratatatata!"

Fredly 27.09.09

Dag 44



Kjærligheten blomstrer på Fredly.

Nei, ikke mellom Eline og meg som sov ute i natt, men mellom flere andre elever.
Det skaper en god, men dog litt klissete atmosfære på skolen.


Ellers så har dette vært en helligdag som endelig har vært fri for særlig aktivitet. En joggetur før middag, men ellers rolig. Da det heller ikke var kampdag, kunne jeg slappe helt av, og roe ned. Det føles rart. Men jeg kjeder meg ikke.

Fredly 26.09.09

Dag 43

"Emma Mariel! Nå er klokka ti."
Pokker heller. Tenk å forsove seg på en lørdag når et fantastisk foredrag står for tur.
Vi torde ikke storme inn i samlingssalen, så vi ventet pent med å trekke inn i lokalet til etter første pause. I mellomtiden spurte vi om å få litt frokost, og jeg spiste mine første to brødskiver her på Fredly(ellers spiser jeg knekkebrød), og jeg kan forstå at folk etter 43 dager med forholdsvis slapt og tørt brød begynner å gå lei.

Det var et sterkt foredrag. Jeg var antagelig den første til å knekke sammen, da Terje Forsberg begynte å snakke om tilgivelse. Jeg spurte;
"Hvordan klarer du å tilgi? Hvordan føles det å tilgi? Hvordan vet du at noe er tilgitt, og at den bitre følelsen i kroppen har forlatt deg, og ikke kommer tilbake?"
Gi det tid, fikk jeg til svar. Det er ikke lett, og du må selv være klar for det. Jeg har en jobb å gjøre. Og nå - nå blir det bok. Jeg vet bare ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så mye jeg vil si, skrive, dele, sette sammen til en lang tekst, en bok, et hefte. Hva som helst, så lenge det vil nå ut til folket der ute. Et foredrag med.

Terje Forsberg, - "den tilbakestående", rørte ved samtlige av tilstedeværende.

På kvelden var det godt å oppsøke det omsorgsfulle og åndelige på ungdomsmøtet i Salem menighet. Jeg kommer ikke over hvor godt det er å se mange mennesker, spesielt ungdommer, samlet på samme sted, i samme tilstand, engasjert i noe felles.
Derfor savner jeg nå også konsertlivet.
Rammstein står svært høyt på ønskelisten. Vallhall er stedet. 18.februar 2010 er datoen.
Sukk.
Gjøre mange forsøk på å omvende Marthe til den litt mer tunge musikksjangeren, men hun er fremdeles ikke særlig overbevist.

På vei hjem fra Trondheim fikk Eline og jeg en god idé om å sove ute under åpen himmel. Og slik ble det! Veslefrøkna sovnet først, og da, som alltid, våkner vaktinnstinket mitt, og jeg holdt meg våken og lyttet etter faretruende lyder i en time før øynene mine skulle få hvile.
TG dukket opp i firetiden, uten noen hensikt om å skremme, han hadde bare vært på besøk på C-internatet. Det var koselig å våkne, og se de sykt skremmende øynene til en delvis sovende Eline.

Fredly 25.09.09

Dag 42

Tid for bytte av ansvar for vasking, og takke meg til securityrommet. Det skal nevnes at de på denne linjen er ikke bare én, men opptil flere smuler og kaffeflekker rotete.
Også i dag var det stor bruk for hvile etter det obligatoriske opplegget på skolen, samt elevrådsmøte. Jeg har stor tro på at dette blir et godt, engasjerende elevrådsår.

På kvelden dro et busslass med elever til NTNUs "Researchers Night".

Masse ulike stands for spesielt interesserte. Jeg kjenner at jeg ikke helt orker å engasjere meg i fremtidig skolevalg akkurat nå. Joakim latet som om interessen var tilstede, - kun for å få et viskelær.

Foredragene derimot, vil jeg skryte av, de var veldig bra! Til tider skremmende spesielt informative, men dog, forståelige også for oss som er rakettforskere!

Fredly 24.09.09

Dag 41

Det viser seg herved at det faktisk er en del personer som leser bloggen min, da folk nå faktisk kommer til meg og sier at jeg ligger etter med oppdatering. Og ja, det gjør jeg. Fremdeles går dagene i ett. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg for å få litt fritid.

3 måneder igjen til julaften. Aner ikke hvor jeg kommer til å gjøre meg ved juletider, men i og med at det ikke blir noen tur til Lofoten i høstferien, håper jeg at det kommer til å bli muligheter for en reise nordover da. Oppleve mørke. Stillhet. Kulde. Et fantastisk landskap.
Det er der i nord jeg hører hjemme.

Eline hadde bursdag i dag. Grunnet voldsom trøtthet fra min side, fikk hun ingen kake på sengen på morningen. Like godt, kanskje, for den jeg da laget senere på dagen, ble knallgod!
Eline kjørte meg til jobb, hentet sin mor, og hentet meg fra jobben igjen. Joda, hun fikk betalt hun også, sniken sjæl. Hun hadde jo tross alt bursdag!

Fredly 23.09.09

Dag 40

Ankomst parkering ved Femunden, eller "Fæmoundj", som Ida sier, klokken 0030. Ruslet forbi hytta til de andre klokken 0300, og en drøy halvtime senere var vi fremme ved vårt eget krypinn, en hytte akkurat stor nok til å romme oss alle sammen. Barskingene TG og Torgrim sov ute, mens selv nøt jeg godt å ligge trygt og godt i en seng innerst i hytta. Dårlig plassert i forhold til evt. brann(slikt tenker man på etter å ha hatt noen kurs her på Fredly), men med min gode fantasi og filmreportoar, er jeg mer redd og engstelig for spøkelser(gale Kaia), enn for realistiske hendelser.

Til frokost kom Ida med nok et godt ord; "Pøkker". Dette er altså pølser, som vi grilla svarte på bålet. Deretter viste det seg at tiden ble for knapp til spionering og eventuell avsløring, så vi pakket sammen sakene og tok fatt på turen hjemover. Det var i utgangspunktet ikke så veldig langt å gå, men når det skal bæres et lerret og et aggregat gjennom ulendt terreng, går ting bokstavelig talt smått. Med verkende skuldre og vonde rygger var det herlig å komme til Langen, hvor Ida og Torgrim ventet på oss med bilen.
På vei hjem sovnet jeg på sidemannens skulder, og merket at den friske Røroslufta hadde gjort som den pleier; gjøre meg trøtt.

Nødstelefon fra Lerkendal om temmelig stresset situasjon. Tilskuertallet på 18.711 tilsa at det var godt vi jentene kom til unnsetning med visitering.
Underveis i kampen var jeg sikker på at halve adressatribunen skulle storme banen for å flå dommeren på flekken. I enkelte situasjoner kan det være mer eller mindre vanskelig å forholde seg nøytral.

Fredly 22.09.09

Dag 39

For første gang i hele mitt liv føler jeg virkelig at jeg kan førstehjelp, og at jeg er delvis på trygg på situasjoner jeg måtte havne i. Selvfølgelig håper jeg at jeg slipper, men med en yrkeskarriere innen sikkerhetsbransjen, må jeg nok pent belage meg på et par hendelser.

Vi fikk brått vite at avreise til Femunden er flyttet til i dag. I dag!!!
Ikke helt psykisk forberedt på det, og derfor litt negativt innstilt. Enn så lenge, det går nok fort over! Må bare raske på med å putte elektriske dingser i ladere, og løpe en tur før avreise. Hipp hurra for skremselspropaganda!

Fredly 21.09.09

Dag 38

Fredly folkehøgskole har i dag erobret Snøhetta. Og det viste seg at det 2286 meter høye fjellet ikke het Snøhetta for ingenting.

"Det blåser. Det snør. Det er kaldt, vått og j**vlig. Vi smiler og synger. Det er melkesyre, blodsmak i munnen, svimmelhet og frost. Det er min tur til å klage."
Slik lød mine ord på veien oppover.

Marthe og jeg tok oss god tid på veien nedover, med kamera på magen. Var ikke måte på hva kreativiteten kunne komme på i en sliten, frossen tilstand, til både film og fotografier. Underholdning, selvironi, konsept, inspirasjon. Nå blir det gøy fremover.

Fredly 20.09.09

Dag 37

Endelig kampdag igjen!
Rosenborg - Sandefjord, endte 4-0. Ett sjælmål. Ikke like mye fart som forrige gang, men dog mer stemning, hele 18.354 tilskuere.
Politiet syntes godt om visiteringen vår.

Godt å komme litt i snakk med kollegaer og medarbeidere.
Synd vi ikke kan jobbe på kampen førstkommende onsdag, Rosenborg - Tromsø. Da er nemlig security på tur i Femunden for å skremme vettet av Vind&Vann. Vi kommer ikke til å vise nåde. Her blir det skremselspropaganda på høyt nivå. Filming og bilder. Plaging. Uhyggelige, skremmende opplevelser. Spionering. Gale Kaia.

Fredly 19.09.09

Dag 36

Ingen dårlig overraskelse å få Estlandsseminaret utsatt når det istedet ble arrangert volleyballturnering på skolen. Og da ingen hvilken som helst turnering med kåring av bare vinner, men også av beste kamprop og utkledning!
Lagene var korridorvis, og vi som på korridoren ennå ikke har hatt noe opplegg eller samling felles hadde litt startproblemer. Da vi endelig kom i gang med å finne kostymer, ble isen dog brutt ganske fort, og vi hadde det utrolig moro med å kle guttene i våre(jentenes) trange, rosa topper, og selv stashe oss opp med Grorudpalmer og flere lag sminke.

The Hobos, rent guttelag utkledd som uteliggere, som kjørte stilen fullt ut med holdning, talemåte og væremåte, vant selve turneringen, nettopp fordi de brøt ut av skuespillet sitt under selve kampene.
Til guttene som stilte i fullt antrekk med kjole, parykk og med vesker, ble det tildelt en andreplass for godt kamprop.
Og vi, i korridor CS, vi vant pris for beste antrekk, og dette takket våre flotte dusketimer i rosa tøy og høye heler! Takk for fantastisk spirit, og til Kjell, som tydeligvis er litt svak for slikt!
Overraskelse på høyt nivå, - dette hadde vi virkelig ikke forventet!

En del av oss på security dro på oppdrag i kveld. Vi var forberedt på hip hop-crap, men ble kastet ut i techno-shit. Det forholdt seg rolig på området frem til gjengene begynte å dukke opp. Da trakk vi nybegynnere oss litt tilbake i rekka, og lot de mer erfarne gutta(og jenta) ta seg av jobben med å fjerne bråkmakerne. Da politibilen endelig var på plass som et autoritetsmerke, ble det roligere. Manipulerende tårer og forvirra ungdommer var det dog mer enn nok jobb med.

Fredly 18.09.09

Dag 35

Har du lagt merke til hvor lang en dag kan bli dersom du står opp tidlig og gjør noe du selv vil betrakte som fornuftig? Nettopp slik hadde jeg det etter joggeturen på morningen i dag, da klokken bare var ti, men kroppen min hadde en følelse av at det var sent på eftermiddagen. Dette var det dog ikke rom for. Allmøtet ventet, der en haug med bortkomne klær ikke fant sin eier. Ikke i dag heller.

Dagens høydepunkt, - Marthe kom hjem! ^^

Godt over halvparten av elevene satt i peisestua og så på X-factor. Når omtrent 70 mennesker rundt deg sitter og ler, er det vanskelig å la være selv. Ikke at jeg forsøkte på det.
Det var god stemning. Elevene begynner å komme nærmere hverandre.
Vi går foran med et godt eksempel på et eksemplarisk samfunn, i miniatyrversjon.

Fredly 17.09.09

Dag 34

Valgfri morgen, så lenge den innebar oppvarming og styrketrening før lunsj. Som eneste frivillige til å jogge 5 km, koste jeg meg riktig, for det er nå man begynner å merke resultater. Jeg påstår ikke at resultatene synes, men det er ikke fullt så tungt å ta runden lenger.

Etter lunsj ble vi kjørt til pirbadet for å svømme minst 1000 meter hver. Noen synes ideen om å sitte om å sitte i boblebad og badstue denne tiden var så god, at de ble der. Dyktige Havfrue Hanne, derimot, svømte vel 1000 meter for minst tre personer!

Endelig et solarium å oppspore, og det var min motivasjon til å bli ferdig med svømmingen, for å rekke nettopp dette. Smilende solstråle!

Brukte ettermiddagen på fellesstuen med facebook-LAN, men det er ikke det samme uten Marthe!

Gudmund har herved blitt min personlige rettskriver på blogg. Det hender nemlig ting går litt fort for seg, og det er sjelden jeg leser over det jeg skriver umiddelbart. Derfor har Gudmund i kveld bombardert meg og konfrontert meg med mine egne skrivefeil, men om det er dette som skal til for å få han til å lese bloggen, gjør det meg absolutt ingenting!
Det ble i løpet av samtalen med han også konkludert med at grunnen til at jeg skriver, er at det fungerer som en debrief for meg, og det har vi lært at er det viktigste i hverdagen, og særlig innenfor sikkerhetsyrket.

Fredly 16.09.09

Dag 33

Jeg er herved sertifisert til å bruke håndjern!
Etter en lang økt med kontrollerte nedleggingsteknikker, tårer, slit og smerte, sitter jeg igjen med en hel masse blåmerker og venter på et diplom som straks vil ankomme, og det skal rammes inn, det skal være hellig, og det skal henges over peisen den gang jeg får en peis å henge diplomet over.

Ansatt i Trondheim spektrum for Byåsen håndball, første kamp for sesongen i dag. Helt annen stemning enn hva vi ellers er vant med, lite med visittering og generell kontroll. Men vi(Eline, Katrine og jeg) var der, og holdt kustus på folket.
Samband er ikke så vanskelig som jeg trodde, det gjelder bare å holde tunga rett i munn og være obs på hvem som er hvor og tenk før du trykker og tal derefter.

Vel tilbake på Fredly jogget jeg to kilometer for TG, to for Marthe og to for meg. En siste sluttspurt for TG og en halv kilometers nedtrapping for Marthe. Til slutt, for min egen del, ble det hele avsluttet med en god dusj og joggedress!

Fredly 15.09.09

Dag 32

For en busstur! Artig, kjekk, moro, gøyal, løye - og andre dialekter man ellers måtte kunne beskrive noe positivt på!
Så ble det kanskje litt mye fjesbok og tilsynelatende lite søvn, men hva gjør vel det, når man er nattdyr og trives i mørket og nattens trivelige atmosfære?
Timene gikk mye fort oppover enn ned til Oslo, og vel fremme i Trondheim klokken syv om morningen kom kjære, snille, søte, gode, hyggelige Eline og plukket oss opp i den lille rød bilen sin, etter at jeg hadde underholdt Marte med hyperaktivitet og rastløse bevegelser utenfor Trondheim bussentral.
Vi ble vekket med Marthes musikk(men bare første delen av sangen, for "jeg liker begynnelsen best!"), og vekket vel samtlige elever i korridoren da vi kom inn med alt av bagasje. Marthe og jeg har en tendens til å kanskje ikke alltid like mye hensyn til andre som vi vil at andre skal ta hensyn til oss. Men vi er dog høflige og holder oss fint innenfor normalen definert som folkeskikk.

Etter et par timer søvn dro Marthe avgårde med linjen sin, mens vi på securitylinjen ble jaget ut for å løpe like etter middag(hvilket resulterte i at middagen fint kom i retur), og ble deretter satt i gang med planlegging for morgendagens hemmelige avreise. Rigging av musikkanlegg("du våger ikke sette på ABBA, Torgrim, da går jeg!"), sammensetting av tralle og skap.

Fredly 14.09.09

Dag 31

En dag jeg hadde håpet skulle gå litt saktere og være uten stress, men begrepet og utførelsen av høy stressfaktor er visst grunnleggende for min overlevelse i hverdagen, det er slik jeg gjennomfører det meste av hva jeg bedriver.

Tannlegen jeg var hos i dag, er den blideste jeg noen gang har vært borti. Hun sang, trallet, smilte og pratet, var tvers igjennom positiv. Det virket også ekte, ikke overfladisk og falskt. Slike mennesker fenger meg og er ytterst fascinerende. Folk som selv på en mandag morgen kan være imøtekommende og hyggelige er virkelig verdt å ha kjennskap til.

Ingvild! Røverdattera fra Sørums dype, mørke skau. Mimring om Hellas, viming i Oslos gater, snakk om politikk og ærlighet. Ei jente jeg virkelig liker å henge med!

Majorstuen ble oppdaget på egenhånd, et område i Oslo jeg føler jeg har tilbragt alt for lite tid de siste årene. Det har mye med fordommer å gjøre, og følelsen av å ikke høre til. De har en viss måte å te seg der på vestkanten, ofte overlegent og arrogant. Ja, nettopp dette mener jeg med fordommer, for det er ikke slik det er lenger, folk på Majorstuen er i stor grad nysgjerrige og åpne studenter. Innflyttere, tilflyttere. Importvare. Som er som alle oss andre.

Hjemreisen var brått slutt, og jeg har fått gjort bare halvparten av hva jeg skulle ønske.
Da sier jeg som jeg ofte gjør for å roe meg selv ned når det gjelder stressnivået; "Jeg tar'e imårra".

Fredly 13.09.09

Dag 30

Så godt å være tilbake på treningssenteret ved Vallhall igjen! Møte igjen gamle bekjente, og få kjørt en real treningsøkt. Tatt solarium, ikke minst. Jeg vet dette er en dårlig avhengighet, og et av mine minuser, men det å ha en viss gyllen farge har visst blitt viktig for meg.

Gyllen farge og blodårer.

Loppemarkedet på Manglerud var en eneste stor skuff. Skuff som i skuffelse, ikke kommodeskuff.

Sub var like skremmende som alltid. Når jeg først har kommet meg inn og roet meg, er det en fantastisk guddommelig følelse av trygghet og omsorg der inne, men før det er jeg engstelig, redd og urolig. Det er dog noe jeg har vent meg til å leve med.
Nå har jeg vært to år i Sub. Tenk det. Jeg tenker på det.
Tilfeldighetenes forutbestemte tilfeldighet.

Dagens ord - "se opp!" Som i; vær observant. Og nysgjerrig.
Oppdrag for uken - gjør opp noe ugjort. Noe som ligger og kverner blant tankene, som tærer på samvittigheten. Gammelt nytt, eller en renskåret nyhet.

Fredly 12.09.09

Dag 29

Oslo!

Byen er ikke så verst når man har vært borte fra den en stund, den var god å komme til, jeg føler jeg har en viss tilhørighet her. Kanskje er det bare fordi jeg kjenner byen, jeg vet hvor jeg skal gå(og ikke gå) og jeg aner farer på en viss avstand. Det å se opp og møte menneskers blikk gir en helt annen mening nå enn tidligere, nå er jeg også letende, søkende, ikke bare nysgjerrig og oppdagende som tidligere.

Det sto ikke særlig annet enn innkjøp av klær på timeplanen i dag. Dette er en hobby(/ekstremsport) jeg sjelden bedriver, men det var i dag absolutt nødvendig, og jeg kom også denne gangen helskinne fra det med livet godt i behold.

Det er snart valg, og det merkes. Til alle som føler seg ensom og ignorert, vil jeg anbefale å ta en tur ut på gaten. Du skal ikke gå langt før du tvangsinkluderes, mer eller mindre frivillig, av folk som lover seg trygghet, glede og rikdom, og som vil oppfylle alle dine ønsker, hva de nå enn måtte være.
Advarsel; gjennomføres på eget ansvar, og det er høy sannsynlighet for bivirkninger som svik, løgn og brautende diskusjoner.

Det tok ikke lang tid å bli lei byen. Noen timer med intensive og stadige brudd på min trygghetssone og angst for å bli frastjålet noe av lommetyver, ble litt for meget etter å ha levd så å si ute i skogen i fire uker. Dagen ble avsluttet med grønnsaker, dip og Moulin Rouge. Og med det følger selvfølgelig obligatorisk gåsehud, grøsninger nedover ryggraden og tårer. Jeg mislikter sterkt å felle saltvann fra øynene når jeg er i selskap av andre, selv mor og far. Det er kanskje noe av det lille jeg hater.

Forelskelse er en av de verste smertene et menneskene kan utsette for.
Men også den aller største gleden.
Tilnærmet lykkelig.

Fredly 11.09.09

Dag 28

Åtte lange timer på buss, men vi holdt humøret godt oppe hele veien. Søvn ble det lite av, lesing også, men vi hadde mye moro med å plage passasjeren foran oss(joda, vi kjente ham), samt å vime rundt på fjesboka(LAN bak i bussen!), som alltid.

Det var godt å komme til egen seng, eget kjøkken, egne bilder, egen musikk, men allikevel var det kjedelig, ingen andre å forholde seg til på en litt varsom måte, ingen å ligge å prate med til langt på natt. Ingen å være hyper duracellkanin med.

Gleder meg allerede til å komme tilbake til gode, trygge Fredly i en av mine nye Norgesfavoritter, Børsa. Børsa er kanskje ikke det stedet som bør "oppleves" i samme forstand som jeg ellers bruker dette ordet når jeg virkelig mener at noe bør oppsøkes og oppdages, men om du allikevel skulle være i området rundt Trondheim, vil jeg virkelig anbefale en stopp her, vær her et par timer. Særlig soloppgangen er nydelig å få med seg. Når jeg jogger femkilometersruten tidlig om morningen, har jeg alltid en stopp på toppen, bare for å nyte utsikten i øyeblikket, som forøvrig er nydelig og ulik hver eneste dag. Legg også merke til at folket i Børsa smiler. Her er det tillatt å hilse på alle og enhver, uansett alder. Et snikk og smil gjør underverker blant mennesker!

Fredly 10.09.09

Dag 27

Problem solved, ignoransen har herved avtatt. Takk og lov, for dette hadde jeg ikke holdt ut særlig lenger. Det føles godt å bare kunne snakke, uten andre forpliktelser. Et bekjentskap som ikke trenger å innebære annet enn gode minner, glade tanker og felles interesser.

Også i dag har grenser blitt pushet, for noen mer enn for andre. Rappelering 10 meter ned et stup midt i skumleste Børsaskogen. For meg var det største problemet den første kneika som til stadighet er like ille, da det for kroppen er unormalt å lene seg bakover utfor et stup. Rart det der!

Vi var så heldig å få grillmat ute i skogen, og slikt er alltid litt ekstra spesielt når det tilbredes på bål, særlig når bålet har blitt laget av kun naturens egne råvarer, samt en eske fyrstikker. Takk til TG for tips om bark og fyremåte!

Frisk luft og bålrøyk gjør noe med kropp og sjel, og det var nødvendig å hvile etter middag. Marthe var tilbake på skolen, og det var godt å igjen ha noen å snakke med. Og det var også på dette tidspunktet at ignoreringen avtok, og det var som om en ny verden åpnet seg for meg da dette skjedde. Plutselig sto jeg der med et åpent sinn, gode venner og muligheten til å ta kontakt, preike.

Senere på kvelden var det tid for Blåtur - vi ble kjørt opp i lia og sluppet ut i skogen i puljer på ti elever. Målet var et visst destinasjonspunkt to kilometer unna, gjennom tett skog i yr og gjørme. Dette var definitivt de lengste to kilometerene jeg har opplevd i hele midt liv, og vi brukt lang tid på å komme oss frem, av flere grunner;
det regnet.
det var bekmørkt.
det var svært ulendt terreng.
vi fikk kun bruke én eneste hodelykt på gruppen.
gjørme, røtter og vanndammer gjorde det vanskelig å holde et raskt tempo.
samtlige stipendiater ved skolen hadde kledd seg ut i horrible kostymer og gjorde som best de kunne å skremme oss langs stien, hvilket de gjorde hell og lykke med å gjennomføre strålende.

Det var virkelig ikke moro, helt seriøst, og opplevelsen av å gå med et redselsfylt sinn i en knapp time gjør noe med et menneske. Aggresjon, nervøsitet, sinne, en hel haug følelser som gir utløp i vold, tårer eller et voldsomt ordforråd.

Dagen derpå var det mulig å flire litt av det, men min idé om å gå på overnattingstur i Børsaskauen alene er herved lagt på hyllen. Det skjer ikke. Fantasien har fått nytt materiale å vokse på.

Fredly 09.09.09

Dag 26

En dag med teori, gjentakelser fra trinn 1 på vekterkurset, og mye nytt å lære. Det er en god del å sette seg inn i, og jeg er nå på side 60 for håndskrevne notater. Disse vil jeg antakelig aldri få noen særlig bruk for, men jeg lærer godt av å notere ned det som blir sagt. Dessuten kommer det stadig tips og quotes, læreregler som er så gode at de likeså godt kunne vært nedskrevet i Bibelen.

Dag nummer to med ignorering fra en viss medelev, og det gjør så himla vondt i sjela. Denne dårlige stemningen må for øvrig avsluttes umiddelbart, eller så kan dette bli åtte veldig lange måneder. For å få tankene på andre ting har jeg sortert tøyet til Marthe og laget tellekanter i skapet hennes. Hun ga meg halvveis tillatelse til det før hun reiste avgårde til Stokkøya i går, så jeg håper det ikke vil bli rom for noen sure miner.

Merker hvor usosial jeg blir når Marthefrøkna ikke er her, og lever meg inn i min egen lille Emmaverden.

Samtalegruppen på kvelden var utrolig kjekk, og det obligatoriske oppmøtet tvang meg ut blant folk igjen, hvilket jeg antagelig hadde veldig godt av. Der utenfor våre fire vegger på rom 104 på internat C, ventet det hyggelige ord og smildende mennesker. Dette får meg til å revurdere situasjonen om å holde meg innendørs til Marthe kommer tilbake, kanskje bør jeg heller oppsøke livet. Mennesker.

"Vi er soldater som skal kjempe til siste mann.
Mot flinkheten. Mot dumheten.
For det er krig der ute.
Det er krig."
Erlend Loe, Doppler

Fri som fugler, klar til å flakse og fly ut i verden.

Fredly 08.09.09

Dag 25

For en start på dagen, med intervalltrening på fotballbanen. 4 x 4 min med 3 minutters pause.
Kroppen skalv og føltes revet i stykker etterpå, hodet kjentes som om det var i ferd med å bli det nye "Big Bang".
Men herlig allikevel, når kroppen får roet seg!
Dagens aller beste opplevelse var klatringen i "stokken", ei ti meter høy gran som er kvistet for at vi skal kunne klatre opp i den for så å hoppe utfor og gripe tak i ei svinge. Du må skjønne vi er sikret, men når man står der på toppen og skjelver i bena og i hodet vises det hele tiden bilder om de verste hendelser du kan tenke deg om hva som vil skje hvis du faller, så stoler man like mye på den sikringen som da mor og far prøvde å overbevise deg om at julenissen virkelig finnes, selv om du hadde avslørt far med sin yndlingsparfyme og sine herlige lakksko på julaften, utkledd som den snille mannen i skjegg som gir deg gaver dersom du har oppført deg pent gjennom året som har gått.

For et adrealinkick! Det er lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og antagelig blir det også en god stund til neste gang. Ubeskrivelig, men som jeg selv sa etter hoppet; "Var man ikke frelst før, så ble man det i hvert fall nå!" Og det er sant, den følelsen av at noen tar tak i deg og drar deg fremover mot pinnen tre meter bortenfor stammen, er virkelig tilstede, og det føles så bra!

Stor takk til en engasjerende og hylende Victor nede på fotballbanen, og en trygg Ida, samt en motiverende Torgrim. En herlig dag med minner som vil huskes på i lang tid fremover!

Fredly 07.09.09

Dag 24

Hyperaktiv!
Marthe serverte meg nydelige hjemmelagde skoleboller, og jeg aner ikke hva hun har puttet i dem, men jeg har hoppet rundt som en supermoderne science fiction duracellkanin resten av dagen og kvelden. Det har vært mye latter og sang, trillende latter, sære tiltaler.

TG kan lett skremmes, det er vi nå overbevist om, Eline og jeg. Og hvor dårlig gjort det enn var, så var det like artig selv om.

Be en bønn for TG, alle sammen, om at han endelig skal bli frisk, vi savner hans tilstedeværelse.

Dagens tips - "Ikke skate med høyhelte sko"(erfaring etter helgens utflukt, av hvem skal ikke nevnes).

Ukens tema - forbilder, og jeg har fremdeles gårdsdagens film og leve opp til.

Fredly 06.09.09

Dag 23

Søndag, - god dag, hviledag, helligdag! Sist, men ikke minst, dagen derpå.
Etter at paracet var inntatt og nesten alle gjenstander som i løpet av natten på merkelig vis forsvant var funnet igjen, kom smilet tilbake på de fleste medelever.
Fikk skyss til Trondheim spektrum, hvor det var håndballcup. Lukten av håndballklister, svette garderober og ropende, engasjerte mennesker var spesiell, og skapte et savn etter lagsport, samholdet og tilhørigheten man der opplever. Ikke minst følelsen av mestring, seier. Sukk.

Soft is. Platekompaniet. Vandring. Foto. Trøtt. Søvn.

Prøver å la spontaniteten ta over en større del av livet mitt.

G.I.Jane. Har du ikke sett filmen, se den. Èn av to filmer(sett bortifra samtlige disneyfilmer) som får meg til å gråte, som handler om hva jeg ønsker å oppnå her i livet. Hvordan jeg virkelig skulle ønske ting var, at det hadde blitt. Slik jeg trodde min vei var.
Det handler om motivasjon, ære, respekt, frykt. Slikt som får meg til å glemme redselen for mørke, store speil, stillhet og vinduer. Noe som provoserer, men inspirerer.
Som gir en følelse av noe som mangler, men som jeg vet jeg fremdeles kan nå.

Livet er her, nå, - og det skal lekes!

Fredly 05.09.09

Dag 22

Til tross for en lang natt ute på praksis i Orklahallen med DDE-konsert arrangert av Arbeiderpartiet, måtte vi alle, inkludert securitylinjen, tidlig opp for å komme oss avgårde til selveste Trondheim, en av Norges absolutte perler. Selv om jeg nå de siste ukene har tilbragt ganske mange timer her, har jeg ennå ikke retningssansen på plass i byen, det er litt for mange veier og lyskryss å forholde seg til.
Skolen hadde en artig og fin tur ut til Munkholmen. Altså, turen ble hva man selv gjorde den til, og vi gjorde den morsom, med fotografering i fangehull og hopping fra murkanter.
Etter som formiddagen passerte, ble folk stadig mer alkoholtørste, og noen satte i gang med drikkingen straks vi slapp fra skolens opplegg etter omvisning i Nidarosdomen, guidet av ei utrolig stilig, eldre dame, som til tider kunne være litt vel engasjert og gå mer eller mindre unødvendig dypt i detalj.
Vorspielet på hotellrommene ble for noen litt drøyt. Noen ble kastet ut av hotellrommet. Andre sluknet tidlig med skallebank. Der har du meg. Klokken tolv var jeg i seng med et absolutt klart, men smertefullt hode. I løpet av natten fikk vi oppdatering på nattens hendelser, og etter siste oppdatering klokken halv fem om morningen, priset jeg meg glad for at hodepinen hadde tatt knekken på meg og holdt meg på hotellrommet. Hvilke historier jeg har blitt servert i ulike varianter kommer ikke til å nevnes her, av respektabelt hensyn til medelever. Klein stemning er å forvente, hvilket vi ærlig talt var svært klar over.

Dagens tips - "Gress!"

Fredly 04.09.09

Dag 21

Fredag, - det indikerer at det snart er helg. Tanken på at security i kveld skal på oppdrag fra 19 - 03, for så å være klare til avreise til Trondheim i morgen klokken 09, tynger oss litt. Vi er derfor iherdig i gang med hvile, tar det med ro, og bruker ikke unødvendig energi. I bakhodet går vi stadig med gleden av morgendagen, da vi alle skal ut, møte sivilisasjonen utenfor veggene her, drikke, oppleve, erfare, oppdage. Bli passet på av ordensvakter fremfor å selv måtte sørge for at andre har det bra. Sette situasjonen i et helt annet perspektiv. Leve.
Vente på søndagens sladder og hodepine.

Gårdsdagens tur til biblioteket har vært til stor glede for meg. Riktignok blir jeg ofte søvnig når jeg leser, men det skulle jeg da bare ha godt av. Det å alltid ha noe å trekke seg tilbake med, forsvinne inn i, en god bok, ord og setninger, det er en av de aller viktigste trygghetene i mitt liv. Nå er jeg både låner og står i eierskap av en del bøker, og det gjør meg trygg, - trygghet er igjen et av menneskets grunnleggende behov for "normal" overlevelse, ergo - jeg kan nå si meg tilnærmet normal. Noen, både de som kjenner meg i virkeligheten, og de som kjenner meg kun gjennom ord, vil nå humre lett for seg selv, men slik er det altså, med fluktmuligheten inn i ordenes verden, er jeg mer normal enn hva ellers kan oppleves. Er det ikke rart? Tenk litt over det selv. Hvor flykter du for å være trygg, for å være menneskelig, som alle de andre?

Dette er herved vår kjære elevrådsleder, valgt med 75 av 111 stemmer. Normalitetsbegrepet er herved utvidet, og viser at om man kan å henvende seg til folket med en overraskende inkluderende talemåte, blir man prissatt, likt og definitivt valgt som leder for elevrådet.

Dagens tips - "Er det dårlig vær, ikke gå med dårlige klær".

Fredly 03.09.09

Dag 20

Trinn 1 av vekterkurset er gjennomført og bestått, og selv om det i følge rammeplanen har vært litt annerledes, tror jeg neppe det kunne vært særlig bedre.

Ikke bare selve kursingen har vært interessant og spennende, men også de egne erfaringene og historien kurslederen/foredragsholderen har kommet med(slik burde også lærerne i det norske skolevesen fungert.) Svært fornøyd med undervisningen, og ser virkelig frem til mer. Allerede nå kan jeg med stor trygghet si meg overbevist om at dette er et fagfelt jeg kommer til å holde meg godt innenfor de neste årene.

Dette er korsrommet. Her tilbringer jeg stadig mer tid, og det føles som om jeg får så mye mer tid av å være her. Treningen har de to siste dagene blitt satt i andre prioritering, og jeg har heller vært her og blitt tildelt energi, følelser, tanker og gleder. Her leves livet godt, i total stillhet. Stillheten kan høres, og det føles så bra. Det setter tankene i undring om hva det å leve egentlig innebærer, og enkelte ganger kan det være en mening i å gjøre absolutt ingenting. Det å falle til ro her, kanskje sovne, gir en herlig følelse av trygghet, som om noen passer på. Sitter på kanten av sofaen og stryker deg i håret, over kinnet. Her finnes tillatelse til å være seg selv, uten hindringer, uten motstandere, uten svik. Frihet.

Dagens tips - "Ikke legg deg foran bussen". Muligens det beste tipset til nå.

Fredly 02.09.09

Dag 19

Fortsettelse på vekterkurset.
Film.
Følelser.
Frustrasjon.
Fritt for ord.
Farging av hår.
Filler'n.
Frigjørende gåtur i måneskinn, med en himmel delt av klar himmel og svarte regnskyer.
Fryktinngytende torden og lyn.

Dagens tips - "Ikke spis rosa snø".

Fredly 01.09.09

Dag 18

"Marte! Det er morgensamling om 5 minutter!"
Én gang måtte bli det første, og i dag forsov vi oss for første gang. Verst var det nok for Marte som skulle på tur, en eller annen gang, ett eller annet sted(det hender seg at kommunikasjon og beskjeder her på skolen er mangelfulle eller misvisende). Selv skulle jeg med securityklassen ha teori med Kenneth, lederen for vekterkurset. 17 sider med håndskrevne notater sier sitt, det var interessant, spennende og fremlagt på en svært god måte. Nysgjerrig på mer læring, kunnskap, informasjon og praksis. Vi hauses stadig opp til peppersprayingen, - jeg ser positivt på det, en opplevelse av adrealinkick som antagelig, etter hva jeg har hørt, ikke kan måle seg med noe annet.

Sove er noe jeg burde ha gjort mer av, samt å drikke mer væske. Som Victor ville sagt; "Jaja. Sånn går no dagan". Det er altfor mye å henge med på, hvilket fører til lange samtaler på kvelden/natten, og tiden til å fylle på med isbiter er knapp(dette er dog hovedaktiviteten under middagen).

Folk begynner å bli rastløse, hypre, enkelte lengter etter de hjemme, noen burde tatt en halvtime for seg selv for å kjenne litt på ensomheten, stillheten, seg selv og det som ellers måtte være å finne i umiddelbar nærhet, uten hjelp fra andre.
Det å ha en hjemreise så snart virker mer fornuftig nå enn hva jeg først antok at det ville være.
Trygghet kan til tider være en mangelfull vare her, noen uker til frem i tid, og vi vil føle en større tilhørighet enn per dags dato.

Det venter en hemmelighet på oss i morgen. Ingen vet akkurat hva, men jeg har et intenst ønske om å føle på friheten fra en viss topp. Med forutsetning om at solen skinner, vel å merke, for da vil jeg tro at den alltid etterlengtede lykkefølelsen vil kunne ha potensiale for å gi et lite vink fra seg. Det hadde gjort godt, for jeg merker at noe bygger seg opp, - en tikkende bombe, som været som spås. Noen ganger kommer det lyn og torden, andre ganger passerer det vel forbi på andre siden av fjorden. For øyeblikket håper jeg inderlig på sistnevnte, og "letter på trykket" i styrkerommet. Godt for helse, fantastisk for blodårene. Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, så sies det.

Dagens ord - "Tro på det gode i Bibelen, resten kan du pent overse."

Fredly 31.08.09

Dag 17

En tidlig morgen med spinn og pump, - det er sånt som gjør godt, som gir en god holdning resten av dagen, resten av uken, resten av året på Fredly. I hvert fall et par timer, så faller man litt sammen igjen. Tanken om at en god treningsøkt er gjennomført på morningen er uansett god å ha i bakhodet.

Like før ett reiste vi fire "Lerkendaljentene" avgårde til stadion. Katrine og jeg hadde riktignok ennå ikke fått jobben, men det gikk seg fort til, litt for fort, vel å merke, for plutselig sto vi der, med sponset adidastøy og gule vester, i full gang med visitering og derefter vakthold ved adressatribunen, plassert like under ultras nidaros, kjernen av Kjernen.

Da kampen satte i gang, kokte stemningen, og det var herlig. All min samfunnskritikk forsvant brått, og det var nærmest rørende, ja, nettopp slik kan det forklares. En følelse av herlig makt, et fellesskap ingen annen på noen måte kunne ha overgått. Nå forstår jeg hvorfor folk går på fotballkamper, og interesser seg for fotball generelt. Det er ikke nødvendigvis lærballen som triller frem og tilbake på gressplanen, men den tilhørigheten som mennesket til all tid vil føle et nødvendig behov for.

Dette blir en utfordring å holde ved på, samt en gledesfylt erfaring jeg ser frem til å lære mer av.

Dagens ord - "Du er du og du duger!"