Dag 126
Mor og jeg dro til Sverige. Det var godt å være med et familiemedlem igjen.
Jeg har én uke på å handle julegaver og komme i julestemning.
Gikk til innkjøp av masse treningstøy, og oppdaget en hel etasje med proteinpulver. Paradis. Himmelen. Sukk.
Trening har igjen blitt en stor del av livet, og jeg stortrives med det.
torsdag 17. desember 2009
Fredly 17.12.09
Dag 125
Gruppen vår vant ikke rebusen. Skikkelig dårlig taper, det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg har kjøpt brett/ski/surf-kalender som guttene på linjen har laget. Den er stor og fin, og den henger på tavlen på rommet. Røverdattera har også fått en, hun bare MÅTTE få.
Feriepils på Three Lions i Trondheim har blitt en tradisjon, og er stadig like hyggelig.
Jeg fikk oppdage en kald by, gutter som spiser MASSE pizza og har dilla på sokker. De samme to guttene fikk meg til å spille spill som handler om å utveksle bønner. Med tysk forklaring. Av alt, - så var dette det spillet jeg hadde tålmodighet til å forstå, til å sitte stille og faktisk delta på.
Det var en skikkelig bra kveld i Trondheim med Kristoffer og hans gamle gode nabo; Sveinung. Som forøvrig er en superstrikker...!
Endelig på vei vekk fra den håpløse likegyldigheten, det er ferie og jeg skal hjem med mange meninger og hive meg i senga og oppdage søvnen igjen!
Gruppen vår vant ikke rebusen. Skikkelig dårlig taper, det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg har kjøpt brett/ski/surf-kalender som guttene på linjen har laget. Den er stor og fin, og den henger på tavlen på rommet. Røverdattera har også fått en, hun bare MÅTTE få.
Feriepils på Three Lions i Trondheim har blitt en tradisjon, og er stadig like hyggelig.
Jeg fikk oppdage en kald by, gutter som spiser MASSE pizza og har dilla på sokker. De samme to guttene fikk meg til å spille spill som handler om å utveksle bønner. Med tysk forklaring. Av alt, - så var dette det spillet jeg hadde tålmodighet til å forstå, til å sitte stille og faktisk delta på.
Det var en skikkelig bra kveld i Trondheim med Kristoffer og hans gamle gode nabo; Sveinung. Som forøvrig er en superstrikker...!
Endelig på vei vekk fra den håpløse likegyldigheten, det er ferie og jeg skal hjem med mange meninger og hive meg i senga og oppdage søvnen igjen!
Fredly 16.12.09
Dag 124
En siste kveld med et forrykende julemåltid, staselige mennesker i kjoler og dress. En uvant, formell aften her på Fredly. Lærerne stilte opp som servitører før de senere slo til med en særdeles overraskende imitasjon av musevisa. Det var skremmende, - og hysterisk morsomt.
Stipendiatene slo til med en herlig versjon av juleevangeliet og var flotte "improvisoriske" konferansierer, og gitargjengen var bare helt...altså, for å si det slik, vi skylder på de ustemte gitarene. Vi er jo egentlig knallgode til å spille gitar, etter omtrent seks uker med Kjellemann. Og Sigurd gjør seg ypperlig som "Nissen på låven".
Takk-for-maten talen var jeg så heldig å få æren av å skrive. En sjelden gang er det godt å ha press på seg til å bli ferdig med en tekst. Å føle seg litt uferdig, litt uheldig, tankefull, alene og med et lite snev av humor. Det er da skjelvingen kommer, det famlende blikket, en usikker stemme og en nervøs latter.
Og jeg skalv. Jeg var redd. Noe jeg aldri bruker å være i slike sammenhenger.
Det føltes virkelig rart, uvant. Forventningsfullt. En merkelig stemning. Jeg bruker å lukke ørene, ikke høre, men jeg hørte alt, selv den minste lille hvisking i det borterste hjørne.
Det gikk bra. Og det er 143 dager igjen på Fredly.
En siste kveld med et forrykende julemåltid, staselige mennesker i kjoler og dress. En uvant, formell aften her på Fredly. Lærerne stilte opp som servitører før de senere slo til med en særdeles overraskende imitasjon av musevisa. Det var skremmende, - og hysterisk morsomt.
Stipendiatene slo til med en herlig versjon av juleevangeliet og var flotte "improvisoriske" konferansierer, og gitargjengen var bare helt...altså, for å si det slik, vi skylder på de ustemte gitarene. Vi er jo egentlig knallgode til å spille gitar, etter omtrent seks uker med Kjellemann. Og Sigurd gjør seg ypperlig som "Nissen på låven".
Takk-for-maten talen var jeg så heldig å få æren av å skrive. En sjelden gang er det godt å ha press på seg til å bli ferdig med en tekst. Å føle seg litt uferdig, litt uheldig, tankefull, alene og med et lite snev av humor. Det er da skjelvingen kommer, det famlende blikket, en usikker stemme og en nervøs latter.
Og jeg skalv. Jeg var redd. Noe jeg aldri bruker å være i slike sammenhenger.
Det føltes virkelig rart, uvant. Forventningsfullt. En merkelig stemning. Jeg bruker å lukke ørene, ikke høre, men jeg hørte alt, selv den minste lille hvisking i det borterste hjørne.
Det gikk bra. Og det er 143 dager igjen på Fredly.
Fredly 15.12.09
Dag 123
Det er nå egentlig 7.januar 2010, og jeg ligger langt etter med bloggingen. Nå skal jeg gjøre en virkelig innspurt.
Å gå såpass lenge tilbake i tid når masse har skjedd vil kreve en god innsats og konsentrasjon. Og musikk.
Og unaturlig presensskriving.
15.12.09 skulle egentlig være "årets siste av alt på Fredly". Det var leit å tenke på, så i morgen skal vi presse inn alt i et forholdsvis travelt tidsskjema, gåturer og treningsøkter, alt litt forskjøvet i forhold til hva det bruker å være til vanlig.
Alt er litt rart å tenke på i dag.
Det er nå egentlig 7.januar 2010, og jeg ligger langt etter med bloggingen. Nå skal jeg gjøre en virkelig innspurt.
Å gå såpass lenge tilbake i tid når masse har skjedd vil kreve en god innsats og konsentrasjon. Og musikk.
Og unaturlig presensskriving.
15.12.09 skulle egentlig være "årets siste av alt på Fredly". Det var leit å tenke på, så i morgen skal vi presse inn alt i et forholdsvis travelt tidsskjema, gåturer og treningsøkter, alt litt forskjøvet i forhold til hva det bruker å være til vanlig.
Alt er litt rart å tenke på i dag.
søndag 13. desember 2009
Fredly 14.12.09
Dag 122
Fredlys store vaskedag, da elevene iføres gummihansker og mopp på hodet og blir hypnotisert til å vandre rundt som forvirrede rusletuslende vaskebjørner.
Jeg er lei av å vaske ekle, brannfarlige komfyrer, og lukter fremdeles godt stekt ribbe fra i fjor.
Årets siste gitarøving før julekonserten på onsdag, - julekonsert, sa du, Kjell?
Forventningene til det kan ikke beskrives som annet enn spennende og interessant.
Fredlys store vaskedag, da elevene iføres gummihansker og mopp på hodet og blir hypnotisert til å vandre rundt som forvirrede rusletuslende vaskebjørner.
Jeg er lei av å vaske ekle, brannfarlige komfyrer, og lukter fremdeles godt stekt ribbe fra i fjor.
Årets siste gitarøving før julekonserten på onsdag, - julekonsert, sa du, Kjell?
Forventningene til det kan ikke beskrives som annet enn spennende og interessant.
Fredly 13.12.09
Dag 121
En trist og grå luciadag uten et eneste tegn til hvite kjoler, lys på hodet, ikke en gang en eneste bitte liten lussekatt å skimte!
Men dagen blir hva man gjør det til, og "Mannen som elsket Yngve" og korssamlingsrommet kan redde en hvilken som helst dag.
Annen dag på rad uten trening, og jeg føler meg tung, slapp. Kroppen og hodet er tomt for energi, på nippet til utmattet.
For mye ansvar på én gang, tenketank om litt for meget, litt for mye rundt omkring og forbi.
Til evigheten og forbi...!
En trist og grå luciadag uten et eneste tegn til hvite kjoler, lys på hodet, ikke en gang en eneste bitte liten lussekatt å skimte!
Men dagen blir hva man gjør det til, og "Mannen som elsket Yngve" og korssamlingsrommet kan redde en hvilken som helst dag.
Annen dag på rad uten trening, og jeg føler meg tung, slapp. Kroppen og hodet er tomt for energi, på nippet til utmattet.
For mye ansvar på én gang, tenketank om litt for meget, litt for mye rundt omkring og forbi.
Til evigheten og forbi...!
Fredly 12.12.09
Dag 120
Brett/ski/surf hadde stelt i stand den garantert og helt sikkert beste underholdningen på Fredly noensinne! Tema campingliv var mer eller mindre vanskelig å leve opp til, men noen klarte det gjennomført bra, med grilldress, sminke og overdrevent mye fyll på kroppen.
Også denne helgen dro en liten gjeng inn til byen, og jeg har igjen opplevd at det også er veldig moro å dra på byen i edru tilstand, bør oppleves av flere oftere, for å skåne verden for nordmenns ukultur når det gjelder rutinemessig helgefyll!
Brett/ski/surf hadde stelt i stand den garantert og helt sikkert beste underholdningen på Fredly noensinne! Tema campingliv var mer eller mindre vanskelig å leve opp til, men noen klarte det gjennomført bra, med grilldress, sminke og overdrevent mye fyll på kroppen.
Også denne helgen dro en liten gjeng inn til byen, og jeg har igjen opplevd at det også er veldig moro å dra på byen i edru tilstand, bør oppleves av flere oftere, for å skåne verden for nordmenns ukultur når det gjelder rutinemessig helgefyll!
Fredly 11.12.09
Dag 119
Juleverksted, tjohopp tjohei!
Overraskende artig, med mye fart i!
Julegaver til både far og mor, her var noe å lage for liten og stor.
Maling av glass og pussing på nøkkelring, marsipan, fuglebrett og mange andre kjekke ting!
Combat på kvelden ga energi til oss som var med på sprellen,
slitne og svette var det da godt å ta kvelden!
Knærne er såre og musklene verker,
overalt er det vondt og alle har blå merker!
Juleverksted, tjohopp tjohei!
Overraskende artig, med mye fart i!
Julegaver til både far og mor, her var noe å lage for liten og stor.
Maling av glass og pussing på nøkkelring, marsipan, fuglebrett og mange andre kjekke ting!
Combat på kvelden ga energi til oss som var med på sprellen,
slitne og svette var det da godt å ta kvelden!
Knærne er såre og musklene verker,
overalt er det vondt og alle har blå merker!
Fredly 10.12.09
Dag 118
Skuffende start på dagen, innebandy på skolen, nå som gutta og jeg var klare for hard konkurranse mot hverandre i Orklahallen.
I stedet ble det rå konkurranse mot hverandre under bootcampen med TG, veldig bra, langt og slitsomt opplegg. Vi er enige om uavgjort, men tømmerstokker har de andre bedre greie på. Dog skal det sies, at når lastebildekkene skal trekkes, er det vårt lag som gjelder!
Alt er relativt, livet er banalt og sliten blir man kun hvis man gir alt!
Skuffende start på dagen, innebandy på skolen, nå som gutta og jeg var klare for hard konkurranse mot hverandre i Orklahallen.
I stedet ble det rå konkurranse mot hverandre under bootcampen med TG, veldig bra, langt og slitsomt opplegg. Vi er enige om uavgjort, men tømmerstokker har de andre bedre greie på. Dog skal det sies, at når lastebildekkene skal trekkes, er det vårt lag som gjelder!
Alt er relativt, livet er banalt og sliten blir man kun hvis man gir alt!
Fredly 09.12.09
Dag 117
Det føles som å være tilbake på videregående, og jeg er trøttere enn noensinne.
Slik har flere det, og vi heller innpå med store mengder kaffe.
Ja, det gjør vi.
Var svært bra undervisningsbolk av Arne Sørlie, særlig rundt det viktigste tema for dagen; KRISE.
Det føles som å være tilbake på videregående, og jeg er trøttere enn noensinne.
Slik har flere det, og vi heller innpå med store mengder kaffe.
Ja, det gjør vi.
Var svært bra undervisningsbolk av Arne Sørlie, særlig rundt det viktigste tema for dagen; KRISE.
Fredly 08.12.09
Dag 116
De neste tre dagene deles security opp i tre grupper og skal være vekselvis i Orklahallen, ha kriminalteknikk og snakke med lærer i form av elevsamtale.
Dagens økt i Orklahallen var overraskende morsom, jeg løp meg supersliten på fotballen, lo meg gjennom økten med volleyball, og ble løpt ned under innebandykampen.
Høydepunktet var allikevel da Strongman skulle rulle medelever som frivillig la seg inne i en ferdigrullet matte. Film av dette kommer senere, når kameraet har bestemt seg for å fungere igjen!
De neste tre dagene deles security opp i tre grupper og skal være vekselvis i Orklahallen, ha kriminalteknikk og snakke med lærer i form av elevsamtale.
Dagens økt i Orklahallen var overraskende morsom, jeg løp meg supersliten på fotballen, lo meg gjennom økten med volleyball, og ble løpt ned under innebandykampen.
Høydepunktet var allikevel da Strongman skulle rulle medelever som frivillig la seg inne i en ferdigrullet matte. Film av dette kommer senere, når kameraet har bestemt seg for å fungere igjen!
Fredly 07.12.09
Dag 115
Fotografering til årboken!
Etter mye frem og tilbake, mange tapte telefonsamtaler og e-poster om hverandre, har elevene ved Fredly folkehøgskole endelig blitt fotografert, både med og uten smil, åpne og lukkede øyne.
Fornøyd med flotte bilder kan vi endelig begynne å sette sammen noe som i løpet av våren skal sørge for at vi kommer til å huske dette året ekstra godt, - gjennom fotografi, tekser, historier, sitater og opplevelser.
Årets kull lever ikke akkurat opp til skolens forventninger av oppførsel, så nye tilleggsregler har nå blitt laget av elevene for å få bedre skikk på oss selv. Reglene bygger hovedsaklig på hva en gjennomsnittsnordmann vil kalle "normal folkeskikk".
Fotografering til årboken!
Etter mye frem og tilbake, mange tapte telefonsamtaler og e-poster om hverandre, har elevene ved Fredly folkehøgskole endelig blitt fotografert, både med og uten smil, åpne og lukkede øyne.
Fornøyd med flotte bilder kan vi endelig begynne å sette sammen noe som i løpet av våren skal sørge for at vi kommer til å huske dette året ekstra godt, - gjennom fotografi, tekser, historier, sitater og opplevelser.
Årets kull lever ikke akkurat opp til skolens forventninger av oppførsel, så nye tilleggsregler har nå blitt laget av elevene for å få bedre skikk på oss selv. Reglene bygger hovedsaklig på hva en gjennomsnittsnordmann vil kalle "normal folkeskikk".
Fredly 06.12.09
Dag 114
Dagen derpå, vondt i hodet og vann på timeplanen.
I grunn har det vært en temmlig god dag, med masse hvile, skiskyting og julegrantenning.
Koret på skolen kommer seg stadig, og vi gleder oss til juleavslutningen!
Dagen derpå, vondt i hodet og vann på timeplanen.
I grunn har det vært en temmlig god dag, med masse hvile, skiskyting og julegrantenning.
Koret på skolen kommer seg stadig, og vi gleder oss til juleavslutningen!
Fredly 05.12.09
Dag 113
Andre halvdel av securityklassen slo til med elevkveld med tema "kjendis"! Kristoffer og jeg stilte opp som James Bond og bondpike, med dress, pistol og stil.
Remi Rødhette var underholdning for oss alle, og hoppet rundt med kurven i hånden, og ulven på slep!
En liten gjeng dro avgårde til Trondheim hvor rom på Jarlen allerede var bestilt.
Det var gøy. Annet trengs ikke nevnes her.
Andre halvdel av securityklassen slo til med elevkveld med tema "kjendis"! Kristoffer og jeg stilte opp som James Bond og bondpike, med dress, pistol og stil.
Remi Rødhette var underholdning for oss alle, og hoppet rundt med kurven i hånden, og ulven på slep!
En liten gjeng dro avgårde til Trondheim hvor rom på Jarlen allerede var bestilt.
Det var gøy. Annet trengs ikke nevnes her.
Fredly 04.12.09
Dag 112
Siste vanlige fredag på Fredly før jul.
Enkelte av sudokugjengen har fått mer enn nok for en god stund.
Vi på selskapsleker skulle gjerne hatt mer, særlig etter dagens uendelig mange latterkramper.
Siste vanlige fredag på Fredly før jul.
Enkelte av sudokugjengen har fått mer enn nok for en god stund.
Vi på selskapsleker skulle gjerne hatt mer, særlig etter dagens uendelig mange latterkramper.
Fredly 03.12.09
Dag 111
Laging av sikkerhetsinstruks, og jentene stilte sterkt i denne kategorien. Takk til Sara og Marthe Møkkelgjerd for herlig samarbeid med ordlegging, fornuftig bruk av fremmedord og formelle setninger! Og årets raskeste fremføring? Smil.
Laging av sikkerhetsinstruks, og jentene stilte sterkt i denne kategorien. Takk til Sara og Marthe Møkkelgjerd for herlig samarbeid med ordlegging, fornuftig bruk av fremmedord og formelle setninger! Og årets raskeste fremføring? Smil.
Fredly 02.12.09
Dag 110
Mer vekterkurs.
Gruppearbeid er mer eller mindre vanskelig. Vi på security liker oss best alene.
Vi kjører mer enn gladelig solosecurity på vakt.
Mer vekterkurs.
Gruppearbeid er mer eller mindre vanskelig. Vi på security liker oss best alene.
Vi kjører mer enn gladelig solosecurity på vakt.
Fredly 01.12.09
Dag 109
Vekterkurs med Vegard, Kenneths kollega.
Ikke fullt så stille som under Kenneths foredrag, men vi har også denne gangen fått med oss det aller viktigste, som hvordan å lede en gruppe mennesker.
Slikt er godt å ha med seg i hverdagen, eller hva?
Vekterkurs med Vegard, Kenneths kollega.
Ikke fullt så stille som under Kenneths foredrag, men vi har også denne gangen fått med oss det aller viktigste, som hvordan å lede en gruppe mennesker.
Slikt er godt å ha med seg i hverdagen, eller hva?
Fredly 30.11.09
Dag 108
Aller siste reisedag, og vi er alle trøtt på hverandre. Trøtt på støy, trøtt på fattigdom, trøtt på dårlig samvittighet, trøtt på mor monsen.
Aller siste reisedag, og vi er alle trøtt på hverandre. Trøtt på støy, trøtt på fattigdom, trøtt på dårlig samvittighet, trøtt på mor monsen.
fredly 29.11.09
Dag 107
Metodistkirken inneholdt overraskende gode fasiliteter. Kjøkken, kantine, toalett og dusj, alt i svært god stand.
Vi dro før søndagstjenesten fant sted, og tilbrakte noen fine timer utendørs i Tallinn.
Julemarkedet var godt i gang i gamlebyen, og fra den aller eldste delen fikk vi god oversikt, både på godt og vondt. Blant de sjarmerende smågatene og stilfulle turistene var det lett å oppdage de mer sørgelige bodene og de fortapte menneskene, en far som tok vare på sin berusede sønn og nok en rusa mann som iherdig forsøkte å tjene inn noen kroner ved å synge, for noen fornærmende.
Nå føles det rart å ha friheten til å kjøpe hva man vil. Pengene ligger ikke løst i lommeboken lenger. Fornuften skal overgå materialismen.
Det er godt å vite at turen snart er over. Vi har opplevd og sett mye som trenger og reflekteres, som trenger tid til å synke inn. Gjengen fra fredly har blitt godt kjent med hverandre, erfaringene fra denne turen har brakt oss nærme hverandre, og vi har knyttet et spesielt bånd. Hvor mange bilder vi enn viser, hvor mange ord vi enn forsøker å forklare med, vil ingen noen gang kunne forstå realiteten og hverdagen på samme måte som oss, for vi har vært der, merket den mer eller mindre nedstemte atmosføren, kjent luktne av mangel, savn og utilfredstillelse.
En tur jeg aldri ville vært foruten, en reise jeg ønsker å gjøre igjen.
Metodistkirken inneholdt overraskende gode fasiliteter. Kjøkken, kantine, toalett og dusj, alt i svært god stand.
Vi dro før søndagstjenesten fant sted, og tilbrakte noen fine timer utendørs i Tallinn.
Julemarkedet var godt i gang i gamlebyen, og fra den aller eldste delen fikk vi god oversikt, både på godt og vondt. Blant de sjarmerende smågatene og stilfulle turistene var det lett å oppdage de mer sørgelige bodene og de fortapte menneskene, en far som tok vare på sin berusede sønn og nok en rusa mann som iherdig forsøkte å tjene inn noen kroner ved å synge, for noen fornærmende.
Nå føles det rart å ha friheten til å kjøpe hva man vil. Pengene ligger ikke løst i lommeboken lenger. Fornuften skal overgå materialismen.
Det er godt å vite at turen snart er over. Vi har opplevd og sett mye som trenger og reflekteres, som trenger tid til å synke inn. Gjengen fra fredly har blitt godt kjent med hverandre, erfaringene fra denne turen har brakt oss nærme hverandre, og vi har knyttet et spesielt bånd. Hvor mange bilder vi enn viser, hvor mange ord vi enn forsøker å forklare med, vil ingen noen gang kunne forstå realiteten og hverdagen på samme måte som oss, for vi har vært der, merket den mer eller mindre nedstemte atmosføren, kjent luktne av mangel, savn og utilfredstillelse.
En tur jeg aldri ville vært foruten, en reise jeg ønsker å gjøre igjen.
Fredly 28.11.09
Dag 106
Endelig en dag da vi kunne bruke tiden på å bli kjent med barna på barnehjemmet i Raja. De utøvde dramatiserte show for oss, som omhandlet Jesus' godhet, og hans måte å ta imot alle på, uansett hvordan en er, uten å måtte ta på seg en maske, et image, en falsk seg selv. Stykkene ble fremført på en overbevisende emosjonell måte, og jeg må innrømme, selv om jeg ikke liker det, at jeg ble sittende en liten stund med en klump i halsen.
Da vi satte i gang med juleverkstedet med ting vi hadde brakt med fra Norge, ble ungene svært entusiastiske og hev seg i gang med kreative ideer med det de kunne finne av materiale. Stasjonene som innebar blant annet makramé, julekort, julepynt, fargelegging og papirbretting ble alle tatt godt i mot, og var tydelig til stor glede for samtlige.
Barna forsynte seg godt av kakene, og var oss veldig takknemlige for serveringen. Etter å ha delt ut noen av julegavene vi hadde med oss fra Norge, som Skaun barneskole, Fredly barnehage og Fredly folkehøgskole hjertlig har sendt med oss.
Ubeskrivelig var gleden da jeg møtte på en som gikk med en hettejakke hvor det sto printet "Underøath". Dette er nemlig navnet på et av mine yndlingsband, og selv i Norge er det få som har hørt om disse! Vi var begge overentusiastiske til å skryste av bandet da vi kom i snakk med hverandre, og jeg vil tro at det heller ikke i Estland er mange som har hørt om Underoath.
Middag ble vi servert der vi sov forrige natten, hos en familie på seks. Det var ikke på langt nær så skummelt å være der på dagtid som om natten. Speilene, orgelet, kjellerluken, skapet, gamle møbler og ukjente lyder førte til en intens skremmende natt.
Kjørte videre mot Tartu der vi først besøkte et barnhjem som lå kun få kilometer fra kirkn vi skal overnatte i. Dette er definitivt det beste barnehjemmet vi har besøkt, og også det største, med totalt 50 besøkende barn. Tjueto av disse bodde fast på hjemmet, mens de andre kom på dagtid for å få mat, utdannelse og sosial tilpassing. De fastboende barna fikk ikke nødvendigvis beholde direkte kontakt med sine familier, men de ble gjennom sosialarbeiderne på stedet informeert om familiens tilstand, for å gi barna ro med vishet angående familiens tilstand.
Barnehjemmet i Tartu fortjener skryt, både de 13 fast arbeidende(totalt 23 arbeidere, både kvinner og menn) og barna. På timeplanen sto blant annet folkeskikk, og det var tydelig at høflighet sto høyt blant barna. De innbød oss med sang og musikk, som fritiden ble brukt til å øve på. Skolen hadde hele fire band, oppdelt i aldersklasser, de aller yngste fra 6 år, de eldste rundt 17 år gamle.
Barnehjemmet ble opprettet i 2000, og lokalene leies fremdeles. De er nøye og vel renovert, hygienen er svært god og rommene er ikke ubehagelig trange. For andre gang i hjemmets historie har de nå tatt inn en familie bestående av seks søsken, fem jenter og en gutt. Vi fikk hilse på de fire yngste som var 7, 10, 12 og 14 år. Eldste jenta snakket meget god engelsk, og hadde matematikk som yndlingsfag på skolen. Nylig hadde skolen kjøpt inn en ukulele, og hun hadde fått ansvaret å lære seg selv og andre dette instrumentet.
Vennligere og mer takknemlige folk enn her har vi ikke møtt i Estland så langt. Det er tungt å gå derfra, men jeg er overbevist om at jeg kommer tilbake, da forhåpentlig for å være litt lenger.
Endelig en dag da vi kunne bruke tiden på å bli kjent med barna på barnehjemmet i Raja. De utøvde dramatiserte show for oss, som omhandlet Jesus' godhet, og hans måte å ta imot alle på, uansett hvordan en er, uten å måtte ta på seg en maske, et image, en falsk seg selv. Stykkene ble fremført på en overbevisende emosjonell måte, og jeg må innrømme, selv om jeg ikke liker det, at jeg ble sittende en liten stund med en klump i halsen.
Da vi satte i gang med juleverkstedet med ting vi hadde brakt med fra Norge, ble ungene svært entusiastiske og hev seg i gang med kreative ideer med det de kunne finne av materiale. Stasjonene som innebar blant annet makramé, julekort, julepynt, fargelegging og papirbretting ble alle tatt godt i mot, og var tydelig til stor glede for samtlige.
Barna forsynte seg godt av kakene, og var oss veldig takknemlige for serveringen. Etter å ha delt ut noen av julegavene vi hadde med oss fra Norge, som Skaun barneskole, Fredly barnehage og Fredly folkehøgskole hjertlig har sendt med oss.
Ubeskrivelig var gleden da jeg møtte på en som gikk med en hettejakke hvor det sto printet "Underøath". Dette er nemlig navnet på et av mine yndlingsband, og selv i Norge er det få som har hørt om disse! Vi var begge overentusiastiske til å skryste av bandet da vi kom i snakk med hverandre, og jeg vil tro at det heller ikke i Estland er mange som har hørt om Underoath.
Middag ble vi servert der vi sov forrige natten, hos en familie på seks. Det var ikke på langt nær så skummelt å være der på dagtid som om natten. Speilene, orgelet, kjellerluken, skapet, gamle møbler og ukjente lyder førte til en intens skremmende natt.
Kjørte videre mot Tartu der vi først besøkte et barnhjem som lå kun få kilometer fra kirkn vi skal overnatte i. Dette er definitivt det beste barnehjemmet vi har besøkt, og også det største, med totalt 50 besøkende barn. Tjueto av disse bodde fast på hjemmet, mens de andre kom på dagtid for å få mat, utdannelse og sosial tilpassing. De fastboende barna fikk ikke nødvendigvis beholde direkte kontakt med sine familier, men de ble gjennom sosialarbeiderne på stedet informeert om familiens tilstand, for å gi barna ro med vishet angående familiens tilstand.
Barnehjemmet i Tartu fortjener skryt, både de 13 fast arbeidende(totalt 23 arbeidere, både kvinner og menn) og barna. På timeplanen sto blant annet folkeskikk, og det var tydelig at høflighet sto høyt blant barna. De innbød oss med sang og musikk, som fritiden ble brukt til å øve på. Skolen hadde hele fire band, oppdelt i aldersklasser, de aller yngste fra 6 år, de eldste rundt 17 år gamle.
Barnehjemmet ble opprettet i 2000, og lokalene leies fremdeles. De er nøye og vel renovert, hygienen er svært god og rommene er ikke ubehagelig trange. For andre gang i hjemmets historie har de nå tatt inn en familie bestående av seks søsken, fem jenter og en gutt. Vi fikk hilse på de fire yngste som var 7, 10, 12 og 14 år. Eldste jenta snakket meget god engelsk, og hadde matematikk som yndlingsfag på skolen. Nylig hadde skolen kjøpt inn en ukulele, og hun hadde fått ansvaret å lære seg selv og andre dette instrumentet.
Vennligere og mer takknemlige folk enn her har vi ikke møtt i Estland så langt. Det er tungt å gå derfra, men jeg er overbevist om at jeg kommer tilbake, da forhåpentlig for å være litt lenger.
Fredly 27.11.09
Dag 105
Dagen ble startet med besøk i barnehagen. etter omstendelig oppussing er lokalene blitt flotte, og barna har mange leker å kose seg med. I det vi kom inn, satt barna og spiste brødskiver og eggerøre, og i ethvert fjes fantes det et givende smil. Vi lekte med barna en liten stund, de hadde mye energi og var nysgjerrige på oss.
Hele veien fra Tapa til Narva var det lange strekninger med hekk, for å beskytte veien mot snøværet i vinterhalvåret.
Under sovjetkrigen var området mellom hekken og veien ingenmassnlland, og ble tatt i bruk til det kollektive.
Jeg slutter nå å ta så mye bilder, og velger heller å observere husene. Jeg vil heller beskrive de små husene som de kommer rett fra et eventyr, bare at evetyret er godt brukt, utgått på dato og herjet med. Om man skulle knne se for seg at eventyrfigurene slåss mellom det gode og det onde, har så det onde vært her og plyndret det gode for alt godt.
Himmelen er i dag helt mørk, men gjennom en liten åpning i himmelskaren strømmer det lys ut over de eventyrlig grønne markene, og det minner om en definisjon av håp.
Vi stoppet hos en lokal mann og leverte diverse matvarer i 4.etg. i en mer eller mindre forfallen bygning. det var tydelig at leilighetene ikke var i bruk, da det var hengelås på utsiden, men det var også tegn på at noen hadde brutt seg inn i disse lokalene. Allerede i entreen i 1.etg. møtte vi en svulmende stank av kattepiss.
Det første såkalte "Mercysenteret" vi var innom, lignet noe en nordmann aldri ville kunne akseptert å bo i. Lukten her var ikke ille, men forholdene var svært enkle, betong og sement her og der for å isolere så godt som mulig, skittent bad og møkkete vann hentet fra elven. Her bodde det fire barn som så ut til å trives særdeles godt til tross for forholdene, og vi ble tatt hjertlig imot av fantastiske mennesker.
Lederen for dette sentere, Anthony, ble med oss videre til de kommunale blokkene i Narva. Etter at bussen ankom tok det ikke lang tid før en liten gjeng nysgjerrige tenåringsgutter nærmet seg.
Oppgangen var et kapittel for seg selv, slitt og forfallen, men uten mer innestengt lukt enn leilighetskompleksene i Oslo. I 5.etg. ventet omtrent 30 spente barn og foreldre på oss, og etter sang og dans ble vi invtert inn i leilighetene deres. Familien jeg fikk være med inn til besto av far, mor og tre barn, Ilja, Mary og Aleksi, omtrentlig 9, 7 og 4 år gamle. Sammen med sine to katter hadde de en liten stue, et soverom og på det veldig lille kjøkkenet var også toalettet.
Det var ikke en eneste vegg eller et eneste tak i blokken som ikke var tusjet eller tagget på , og det var ikke stygt å se på, heller fascinerende, alt med en dypere mening, som om de fungerte som en symbolikk, et rop om hjelp.
Det andre Mercysenteret vi besøkte var av langt bedre standard enn det første. Hovedrommet, der barna fra 2-17 år oppholdt seg store deler av tiden, lignet på en del av en vanlig norsk barnehage. Under sangene og dansen barna fremførte for oss, var det tydelig å se at holdningen til disiplin blant barna er langt strengere enn hva det er i Norge per i dag. Det gjaldt å stå rett, holde plassen sin og smile til publikum.
Vi ble møtt med et håndtrykk av samtlige gutter, og jeg fikk et godt forholdt til de fem eldste i en alder av 12-14 år. Det var lett å se at de var interesesrt i rap og hiphop der de stilte opp med hettegensere, store jeans og mp3-spillere i umiddelbar nærhet.
Raskt kom det frem at breakdance var en av deres store lidenskaper, og etter å ha opprettet tillitt med guttene, ble jeg invitert med inn på treningsrommet lenger inn i lokalene. Her ble jeg møtt av fabelaktig og vel rutinert breakdance, fremført av barn og unge fra 8-17 år. Eldste gutten ble tydelig hardt trent av sin kvinnelige danselærer, og hadde et utrolig godt potensiale for å kunne fortsette med dansen fremover som en karriere. Hadde man bare kunne gitt han muligheten til nettopp det...
Tiden på senteret gikk fort, og vi hadde det utrolig kjekt. Det var absolutt ikke moro å dra derfra i det hele tatt, her kunne vi gjerne tilbrakt mye mer tid. Allerede nå tenker jeg på å reise tilbake neste år, for å se barnas utvikling, for å hjelpe til, for å være med på noe som vil gjøre livet lettere og verden bedre for noen. Vi ankom på kvelden et privat hjem hvor vi alle fikk tildelt soveplasser i kjelleren etter et riktig godt måltid i annen etasje. Hvert et rom har hver sin farge og det gir en god sjarm, men det er kjølig og rått i huset, og hygieneforholdene er usedvanlig dårlig. Det å holde orden og ha det rent ligger visst ikke i den estiske kultur. Ikke ennå.
Dagen ble startet med besøk i barnehagen. etter omstendelig oppussing er lokalene blitt flotte, og barna har mange leker å kose seg med. I det vi kom inn, satt barna og spiste brødskiver og eggerøre, og i ethvert fjes fantes det et givende smil. Vi lekte med barna en liten stund, de hadde mye energi og var nysgjerrige på oss.
Hele veien fra Tapa til Narva var det lange strekninger med hekk, for å beskytte veien mot snøværet i vinterhalvåret.
Under sovjetkrigen var området mellom hekken og veien ingenmassnlland, og ble tatt i bruk til det kollektive.
Jeg slutter nå å ta så mye bilder, og velger heller å observere husene. Jeg vil heller beskrive de små husene som de kommer rett fra et eventyr, bare at evetyret er godt brukt, utgått på dato og herjet med. Om man skulle knne se for seg at eventyrfigurene slåss mellom det gode og det onde, har så det onde vært her og plyndret det gode for alt godt.
Himmelen er i dag helt mørk, men gjennom en liten åpning i himmelskaren strømmer det lys ut over de eventyrlig grønne markene, og det minner om en definisjon av håp.
Vi stoppet hos en lokal mann og leverte diverse matvarer i 4.etg. i en mer eller mindre forfallen bygning. det var tydelig at leilighetene ikke var i bruk, da det var hengelås på utsiden, men det var også tegn på at noen hadde brutt seg inn i disse lokalene. Allerede i entreen i 1.etg. møtte vi en svulmende stank av kattepiss.
Det første såkalte "Mercysenteret" vi var innom, lignet noe en nordmann aldri ville kunne akseptert å bo i. Lukten her var ikke ille, men forholdene var svært enkle, betong og sement her og der for å isolere så godt som mulig, skittent bad og møkkete vann hentet fra elven. Her bodde det fire barn som så ut til å trives særdeles godt til tross for forholdene, og vi ble tatt hjertlig imot av fantastiske mennesker.
Lederen for dette sentere, Anthony, ble med oss videre til de kommunale blokkene i Narva. Etter at bussen ankom tok det ikke lang tid før en liten gjeng nysgjerrige tenåringsgutter nærmet seg.
Oppgangen var et kapittel for seg selv, slitt og forfallen, men uten mer innestengt lukt enn leilighetskompleksene i Oslo. I 5.etg. ventet omtrent 30 spente barn og foreldre på oss, og etter sang og dans ble vi invtert inn i leilighetene deres. Familien jeg fikk være med inn til besto av far, mor og tre barn, Ilja, Mary og Aleksi, omtrentlig 9, 7 og 4 år gamle. Sammen med sine to katter hadde de en liten stue, et soverom og på det veldig lille kjøkkenet var også toalettet.
Det var ikke en eneste vegg eller et eneste tak i blokken som ikke var tusjet eller tagget på , og det var ikke stygt å se på, heller fascinerende, alt med en dypere mening, som om de fungerte som en symbolikk, et rop om hjelp.
Det andre Mercysenteret vi besøkte var av langt bedre standard enn det første. Hovedrommet, der barna fra 2-17 år oppholdt seg store deler av tiden, lignet på en del av en vanlig norsk barnehage. Under sangene og dansen barna fremførte for oss, var det tydelig å se at holdningen til disiplin blant barna er langt strengere enn hva det er i Norge per i dag. Det gjaldt å stå rett, holde plassen sin og smile til publikum.
Vi ble møtt med et håndtrykk av samtlige gutter, og jeg fikk et godt forholdt til de fem eldste i en alder av 12-14 år. Det var lett å se at de var interesesrt i rap og hiphop der de stilte opp med hettegensere, store jeans og mp3-spillere i umiddelbar nærhet.
Raskt kom det frem at breakdance var en av deres store lidenskaper, og etter å ha opprettet tillitt med guttene, ble jeg invitert med inn på treningsrommet lenger inn i lokalene. Her ble jeg møtt av fabelaktig og vel rutinert breakdance, fremført av barn og unge fra 8-17 år. Eldste gutten ble tydelig hardt trent av sin kvinnelige danselærer, og hadde et utrolig godt potensiale for å kunne fortsette med dansen fremover som en karriere. Hadde man bare kunne gitt han muligheten til nettopp det...
Tiden på senteret gikk fort, og vi hadde det utrolig kjekt. Det var absolutt ikke moro å dra derfra i det hele tatt, her kunne vi gjerne tilbrakt mye mer tid. Allerede nå tenker jeg på å reise tilbake neste år, for å se barnas utvikling, for å hjelpe til, for å være med på noe som vil gjøre livet lettere og verden bedre for noen. Vi ankom på kvelden et privat hjem hvor vi alle fikk tildelt soveplasser i kjelleren etter et riktig godt måltid i annen etasje. Hvert et rom har hver sin farge og det gir en god sjarm, men det er kjølig og rått i huset, og hygieneforholdene er usedvanlig dårlig. Det å holde orden og ha det rent ligger visst ikke i den estiske kultur. Ikke ennå.
Fredly 26.11.09
Dag 104
Klokken ble i løpet av natten stilt én time frem, og den ene lille timen med manglende søvn, hadde jaggu gjort seg. Det gjorde seg med en natt på båten, som ga oss en mulighet til å stifte bedre bekjentskap med hverandre.
Helsingfors var særdeles overraskende, med en flott arkitektur, og mer vennlige "vanlige" mennesker enn hva vi møtte på i Stockhom. Absolutt en by man skulle tilbrakt mer tid i, men også fort ble overbeivs om å skulle reise tilbake til.
Den siste fergen på veien til Tallinn ble to lange timer. Med manko på søvn og aktivitet og uregelmessige måltider, er energinivået lavt og lunten kort blant de fleste. Da byttes det på å dra humøret opp igjen, og gitaren har blitt en god kamerat.
Endelig fremme kunne vi gjøre hva vi har kommet hit for, og som samtlige har sett frem til; besøke barnehjem, se realiteten i øynene og få høre fra lokale om situasjon i Tallinn/Estland.
De siste seks årene finnes det ingen/svært få gatebarn i Estland, og dette er takket være lokale organisasjoner som hjelper til med å få slike barn inn på barnehjem og inn i fosterhjem.
Kirken vi besøker er kombinert med barnehjem, og betingelsen for å bo her, er at de må gå på skolen tre timer hver dag, som også organiseres av barnehjemmet. De som nå bor på barnehjemmet kommer ikke fra gaten, men de kommer fra familier som knapt nok kan kalles hva vi i Norge definerer som "hjem". Organisasjonen jobber med å finne slike familier i Tallinn og utkanten av byen, som er vanskelige å finne.
De siste 12 årene har 36 av barna som har vært innom her blitt flyttet inn i fosterhjem.
Siste stopp for dagen er Trønderheimen i Tapa hvor vi også skal sove. Tapa betyr forøvrig "å drepe", foreløpig av ukjent grunn.
Her ble vi møtt av 14 gutter mellom 6 mnd og ca. 15 år. De satte tilsynelatende pris på julesangene vi fremførte, til tross for sure toner, men aller best og mest populær var nok sjokoladen. Det å i det hele tatt få publikum og underholdning så ut til å være staselig i seg selv. Vi gleder oss til å tilbringe mer tid med disse barna i morgen.
Klokken ble i løpet av natten stilt én time frem, og den ene lille timen med manglende søvn, hadde jaggu gjort seg. Det gjorde seg med en natt på båten, som ga oss en mulighet til å stifte bedre bekjentskap med hverandre.
Helsingfors var særdeles overraskende, med en flott arkitektur, og mer vennlige "vanlige" mennesker enn hva vi møtte på i Stockhom. Absolutt en by man skulle tilbrakt mer tid i, men også fort ble overbeivs om å skulle reise tilbake til.
Den siste fergen på veien til Tallinn ble to lange timer. Med manko på søvn og aktivitet og uregelmessige måltider, er energinivået lavt og lunten kort blant de fleste. Da byttes det på å dra humøret opp igjen, og gitaren har blitt en god kamerat.
Endelig fremme kunne vi gjøre hva vi har kommet hit for, og som samtlige har sett frem til; besøke barnehjem, se realiteten i øynene og få høre fra lokale om situasjon i Tallinn/Estland.
De siste seks årene finnes det ingen/svært få gatebarn i Estland, og dette er takket være lokale organisasjoner som hjelper til med å få slike barn inn på barnehjem og inn i fosterhjem.
Kirken vi besøker er kombinert med barnehjem, og betingelsen for å bo her, er at de må gå på skolen tre timer hver dag, som også organiseres av barnehjemmet. De som nå bor på barnehjemmet kommer ikke fra gaten, men de kommer fra familier som knapt nok kan kalles hva vi i Norge definerer som "hjem". Organisasjonen jobber med å finne slike familier i Tallinn og utkanten av byen, som er vanskelige å finne.
De siste 12 årene har 36 av barna som har vært innom her blitt flyttet inn i fosterhjem.
Siste stopp for dagen er Trønderheimen i Tapa hvor vi også skal sove. Tapa betyr forøvrig "å drepe", foreløpig av ukjent grunn.
Her ble vi møtt av 14 gutter mellom 6 mnd og ca. 15 år. De satte tilsynelatende pris på julesangene vi fremførte, til tross for sure toner, men aller best og mest populær var nok sjokoladen. Det å i det hele tatt få publikum og underholdning så ut til å være staselig i seg selv. Vi gleder oss til å tilbringe mer tid med disse barna i morgen.
Fredly 25.11.09
Dag 103
Enkelte har fått sove mer enn andre, noen er morgengretne, andre har en tendens til å være positive uansett hva. Det har blitt knuffing om plass i løpet av natten, noen fant seg til rette oppå madrassene bakerst i bussen og har fått en del søvn. Jentene er tidlig oppe og i full gang med å sminke seg, selv på tur er det viktig å se bra ut. Våre tre mannlige medelever tar livet med ro, sløver og drikker kaffe, - og trår til med særdeles godt humør.
Stockholm var, ikke bare på grunn av dårlig vær, skuffende. Folk er over gjennomsnittet forfengelige og tydelig opptatt av mote. I det ærend vi nå er, blir vi mer oppmerksom på nettopp dette, at folk flest lukkerøynene for resten av verden. Alle steller seg pent for andre, men ingen ser hverandre, da de er mer enn nok opptatt av seg selv.
Det vil kunne bli en tålmodighetsprøve å komme overrens med den eldre garde. Av en merkelig grunn kan det se ut til at de har en "ungdommen nå til dags"-holdning, og det blir ingen andres enn vår oppgave å motbevise.
Lett ble det i hvert fall å overbevise at dagns ungdom kan ha det særdeles gøy uten alkohol, det takket være levende orkester og parkett, og dansegulvet ble tatt godt i bruk i løpet av natten.
Enkelte har fått sove mer enn andre, noen er morgengretne, andre har en tendens til å være positive uansett hva. Det har blitt knuffing om plass i løpet av natten, noen fant seg til rette oppå madrassene bakerst i bussen og har fått en del søvn. Jentene er tidlig oppe og i full gang med å sminke seg, selv på tur er det viktig å se bra ut. Våre tre mannlige medelever tar livet med ro, sløver og drikker kaffe, - og trår til med særdeles godt humør.
Stockholm var, ikke bare på grunn av dårlig vær, skuffende. Folk er over gjennomsnittet forfengelige og tydelig opptatt av mote. I det ærend vi nå er, blir vi mer oppmerksom på nettopp dette, at folk flest lukkerøynene for resten av verden. Alle steller seg pent for andre, men ingen ser hverandre, da de er mer enn nok opptatt av seg selv.
Det vil kunne bli en tålmodighetsprøve å komme overrens med den eldre garde. Av en merkelig grunn kan det se ut til at de har en "ungdommen nå til dags"-holdning, og det blir ingen andres enn vår oppgave å motbevise.
Lett ble det i hvert fall å overbevise at dagns ungdom kan ha det særdeles gøy uten alkohol, det takket være levende orkester og parkett, og dansegulvet ble tatt godt i bruk i løpet av natten.
tirsdag 24. november 2009
Fredly 24.11.09
Dag 102
En måned igjen til jul, det nærmer seg advent, og det gleder jeg meg over.
Etter litt lite søvn har det blitt en lang, treg dag, men etter at medelever på security har blitt sprayet med pepperspray har vi alle kviknet til, og er spente på vår tur.
Lærerne var tidlig ute på skolen i dag, for elevenes skyld, vi ble nemlig vekket opp av Kjellemann til frokost på korridorstuen, med lys, litago og ferske rundstykker. En svært god start på dagen.
Videre i eftermiddag blir det sortering av pakker til Estland før vi hiver oss avgårde på en knapp ukes reise nettopp dit. Enten blir vi bestevenner, eller ikke fullt så gode venner.
Ja, Marthe og jeg har forøvrig blitt super best friends, etter påfallende påvirkning fra South Park.
Turen blir lærerik og full av erfaring.
Spente og mer eller mindre usikre på hva vi nå egentlig har begitt oss ut på, satte Estlandsgjengen seg på bussen fra Fredly folkehøgskole i Børsa nøyaktig én måned før jul, for å dele ut julegaver og spre juleglede blant barn og unge i Estland. Første stopp var allerede på Klætt, hvor vi flyttet en hel masse klær bussen allerede var fylt med over i en trailerhenger, som skal nedover til Estland senere. Bussen ble så fylt opp igjen av pappesker med hvetemel, kaffe, ost og sjokolade, som vi skal med oss på tur rundt i det fremmede landet ingen av oss elever har vært i tidligere.
Turlederen vår, Ivar, har derimot masse erfaring med turer til Estland - dette er hans juletur nummer 17, og totalt omtrent tur nummer 85, etter hans første tur i 1985.
Vi er nå totalt 22 personer, 13 elever fra Fredly med turleder, 6 eldre kvinner, Ivar og bussjåføren. Bussturen går glatt, og etter n stopp med påfyll av kaffe, mat og snop er vi klare for turen videre, frem til i morgen tidlig.
En måned igjen til jul, det nærmer seg advent, og det gleder jeg meg over.
Etter litt lite søvn har det blitt en lang, treg dag, men etter at medelever på security har blitt sprayet med pepperspray har vi alle kviknet til, og er spente på vår tur.
Lærerne var tidlig ute på skolen i dag, for elevenes skyld, vi ble nemlig vekket opp av Kjellemann til frokost på korridorstuen, med lys, litago og ferske rundstykker. En svært god start på dagen.
Videre i eftermiddag blir det sortering av pakker til Estland før vi hiver oss avgårde på en knapp ukes reise nettopp dit. Enten blir vi bestevenner, eller ikke fullt så gode venner.
Ja, Marthe og jeg har forøvrig blitt super best friends, etter påfallende påvirkning fra South Park.
Turen blir lærerik og full av erfaring.
Spente og mer eller mindre usikre på hva vi nå egentlig har begitt oss ut på, satte Estlandsgjengen seg på bussen fra Fredly folkehøgskole i Børsa nøyaktig én måned før jul, for å dele ut julegaver og spre juleglede blant barn og unge i Estland. Første stopp var allerede på Klætt, hvor vi flyttet en hel masse klær bussen allerede var fylt med over i en trailerhenger, som skal nedover til Estland senere. Bussen ble så fylt opp igjen av pappesker med hvetemel, kaffe, ost og sjokolade, som vi skal med oss på tur rundt i det fremmede landet ingen av oss elever har vært i tidligere.
Turlederen vår, Ivar, har derimot masse erfaring med turer til Estland - dette er hans juletur nummer 17, og totalt omtrent tur nummer 85, etter hans første tur i 1985.
Vi er nå totalt 22 personer, 13 elever fra Fredly med turleder, 6 eldre kvinner, Ivar og bussjåføren. Bussturen går glatt, og etter n stopp med påfyll av kaffe, mat og snop er vi klare for turen videre, frem til i morgen tidlig.
Fredly 23.11.09
Dag 101
Ørjan ble i natt klippet av Eline, og har nå en heit hanekam på toppen av hodet. Den skal rufses! ...og fordømmes av skeptiske medelever.
Gitargjengen begynner å bli gode, og trælen fester seg på fingrene.
Siste handling før Estlandstur på city syd med Marthe og Ferdinand, - og turen avsluttes med trening, løfting av dekk og den alltid like selvfølgelige Skins.
Ørjan ble i natt klippet av Eline, og har nå en heit hanekam på toppen av hodet. Den skal rufses! ...og fordømmes av skeptiske medelever.
Gitargjengen begynner å bli gode, og trælen fester seg på fingrene.
Siste handling før Estlandstur på city syd med Marthe og Ferdinand, - og turen avsluttes med trening, løfting av dekk og den alltid like selvfølgelige Skins.
Fredly 22.11.09
Dag 100
Dag nummer 100 ble innledet av en fest av en brannalarm.
Panikken slo seg sløs, og jeg skjemmes over å ikke ha beholdt roen.
Norge vant pent over Russland, og det var særdeles artig å være vakt, selv parkeringsvakt ute i regnet. At parkeringsvakter har lite å gjøre, og at det er en kjedelig jobb er slettes ikke korrekt.
Dag nummer 100 ble innledet av en fest av en brannalarm.
Panikken slo seg sløs, og jeg skjemmes over å ikke ha beholdt roen.
Norge vant pent over Russland, og det var særdeles artig å være vakt, selv parkeringsvakt ute i regnet. At parkeringsvakter har lite å gjøre, og at det er en kjedelig jobb er slettes ikke korrekt.
Fredly 21.11.09
Dag 99
Første dag på Møbelringencupen. Tilsynelatende godt organisert, men den gang ei? Selv positiv og fornøyd med kvelden, men flere mindre fornøyde fjes etter endt vakt grunnet uorganiserte pauser og lange vakter. Ja, men kjære venner, slik er dette yrket, det innebærer ansvar for egen komfort og mye, mye venting.
Hjemme fra vakt ved syvtiden, og en dag uten trening, er en kveld uten hvile eller ro i sjelen. Hyper duracellkanin som jeg var, ble Tony og Ferdinand med på joggetur, med 4 regler:
1. Uaktuelt å løpe fort
2. Ikke løp fra meg
3. Absolutt ikke tillatt å skremme meg
4. Ikke skrem hverandre, for da blir jeg redd, ergo kan det henvises til regel nr.3
Å løpe uten lykt satte mørket i et nytt lys...og vi sitter igjen med litt bedre nattesyn, og med fare for forbedret kondisjon.
Besøkte Kristoffer en liten tur på styrkerommet, og det er gøy, jeg merker at jeg har blitt bittelitt sterkere.
Første dag på Møbelringencupen. Tilsynelatende godt organisert, men den gang ei? Selv positiv og fornøyd med kvelden, men flere mindre fornøyde fjes etter endt vakt grunnet uorganiserte pauser og lange vakter. Ja, men kjære venner, slik er dette yrket, det innebærer ansvar for egen komfort og mye, mye venting.
Hjemme fra vakt ved syvtiden, og en dag uten trening, er en kveld uten hvile eller ro i sjelen. Hyper duracellkanin som jeg var, ble Tony og Ferdinand med på joggetur, med 4 regler:
1. Uaktuelt å løpe fort
2. Ikke løp fra meg
3. Absolutt ikke tillatt å skremme meg
4. Ikke skrem hverandre, for da blir jeg redd, ergo kan det henvises til regel nr.3
Å løpe uten lykt satte mørket i et nytt lys...og vi sitter igjen med litt bedre nattesyn, og med fare for forbedret kondisjon.
Besøkte Kristoffer en liten tur på styrkerommet, og det er gøy, jeg merker at jeg har blitt bittelitt sterkere.
Fredly 20.11.09
Dag 98
Grunnet misunnelse på de to flinke guttene Tony og Martin som var oppe og jogget før frokost, ble jeg selv nødt til å ta meg en joggetur i valgfagtimen, for første gang i historien på Fredly alene uten mp3. Så mye å lytte til, så mye mer å oppdage. Og litt tregere uten rask rytme å forholde seg til.
Selskapslekene virket drøyt skremmende og vel intimt i starten, men fikk en roligere avslutning, og jeg føler meg trygg på å komme igjen til en slik time.
Grunnet høyt fravær, mas og stress, ble det i dag arrangert elevrådsmøte på korssamlingsrommet, i håp om at flere skulle dukke opp, og at folk skulle slå seg mer til ro og være konsentrert i diskusjoner. Det funket, mer eller mindre.
Etter å ha kommunisert med årboksforhandleren i hele formiddag, er jeg tom for luft, og klar for en rolig kveld. Jeg bør sove mer.
Grunnet misunnelse på de to flinke guttene Tony og Martin som var oppe og jogget før frokost, ble jeg selv nødt til å ta meg en joggetur i valgfagtimen, for første gang i historien på Fredly alene uten mp3. Så mye å lytte til, så mye mer å oppdage. Og litt tregere uten rask rytme å forholde seg til.
Selskapslekene virket drøyt skremmende og vel intimt i starten, men fikk en roligere avslutning, og jeg føler meg trygg på å komme igjen til en slik time.
Grunnet høyt fravær, mas og stress, ble det i dag arrangert elevrådsmøte på korssamlingsrommet, i håp om at flere skulle dukke opp, og at folk skulle slå seg mer til ro og være konsentrert i diskusjoner. Det funket, mer eller mindre.
Etter å ha kommunisert med årboksforhandleren i hele formiddag, er jeg tom for luft, og klar for en rolig kveld. Jeg bør sove mer.
onsdag 18. november 2009
Fredly 19.11.09
Dag 97
Sambandsteori og styrketrening med stipendiatene. Krampe i ryggen. Autsj. Det er lenge siden jeg har gitt så mye, kjent kroppen jobbe så hardt med sin egen styrke. I øyeblikket er det noe av det verste jeg noensinne har gjort, i det nest føles kroppen lett som en fjær.
Det å ikke få til, det å måtte gi seg av regelrett tomhet, det gjør så vondt langt inn i sjela, og jeg blir sint, sint på meg selv, for at jeg ikke er bedre. Slik er livet. En evig konkurranse, ikke bare med andre, men hovedsaklig med seg selv.
Sambandsteori og styrketrening med stipendiatene. Krampe i ryggen. Autsj. Det er lenge siden jeg har gitt så mye, kjent kroppen jobbe så hardt med sin egen styrke. I øyeblikket er det noe av det verste jeg noensinne har gjort, i det nest føles kroppen lett som en fjær.
Det å ikke få til, det å måtte gi seg av regelrett tomhet, det gjør så vondt langt inn i sjela, og jeg blir sint, sint på meg selv, for at jeg ikke er bedre. Slik er livet. En evig konkurranse, ikke bare med andre, men hovedsaklig med seg selv.
Fredly 18.11.09
Dag 96
Bussturen virket kortere enn tidligere, og selv ventetiden på neste buss var ikke ille. åÅ dytte opp kofferten til skolen fra bussholdeplassen var riktignok et prosjekt i seg selv, da det her er kaldere og mer is inn i Oslo. Sommerskoene har ingen fungerende antisklieffekt lenger.
Overraskende nok klarte faktisk Marthe og jeg å falle i dyp søvn frem til klokken 14. Da var det opp for å forvandles fra Knoll og Tott til Fin og Fjong.
Jeg er glad jeg ikke spiser kylling, for jeg tror nemlig den middagen ville ha kommet i retur da vi i linjefagsundervisningen på kvelden løp 7-8 km i stummende mørke, et stykke av løypen inne i skogen. Mørkredd, overtroisk og redd for spøkelser som jeg er, hadde jeg virkelig ikke lyst til å løpe på en sti i ulendt terreng midt blant trær og ville dyr, - men om jeg hadde noe valg? Nei, eneste alternativet var merknad om fravær. Uaktuelt. Overlykkelig og hoppende glad for at jeg faktisk fullførte, da resultatet ble første jente tilbake etter 1 time og 5 minutter.
Mestring!
Bussturen virket kortere enn tidligere, og selv ventetiden på neste buss var ikke ille. åÅ dytte opp kofferten til skolen fra bussholdeplassen var riktignok et prosjekt i seg selv, da det her er kaldere og mer is inn i Oslo. Sommerskoene har ingen fungerende antisklieffekt lenger.
Overraskende nok klarte faktisk Marthe og jeg å falle i dyp søvn frem til klokken 14. Da var det opp for å forvandles fra Knoll og Tott til Fin og Fjong.
Jeg er glad jeg ikke spiser kylling, for jeg tror nemlig den middagen ville ha kommet i retur da vi i linjefagsundervisningen på kvelden løp 7-8 km i stummende mørke, et stykke av løypen inne i skogen. Mørkredd, overtroisk og redd for spøkelser som jeg er, hadde jeg virkelig ikke lyst til å løpe på en sti i ulendt terreng midt blant trær og ville dyr, - men om jeg hadde noe valg? Nei, eneste alternativet var merknad om fravær. Uaktuelt. Overlykkelig og hoppende glad for at jeg faktisk fullførte, da resultatet ble første jente tilbake etter 1 time og 5 minutter.
Mestring!
Fredly 17.11.09
Dag 95
Det ble straks litt lite søvn i natt, men hva gjør vel det når far kommer med frokost på sengen, og regnværet der ute venter på å få et besøk? På tur ut i halvannen time, ikke på noen måte tungt, bare frigjørende og en lettelse jeg lenge har lett etter. Frie tanker, mange tanker, men ikke dystre tanker. En mellomting, en god balanse.
Et plagsomt besøk på eftermiddagen, før jeg fikk pakket sakene og ble hentet av far som brakte meg ned til bussterminalen. En magesmerte uten nåde kom plutselig, og takk for at det da var god plass på bussen slik at vi alle tre, Marthe, Cecilie og jeg kunne legge oss ned til å sove i hvert vårt sete.
Det ble straks litt lite søvn i natt, men hva gjør vel det når far kommer med frokost på sengen, og regnværet der ute venter på å få et besøk? På tur ut i halvannen time, ikke på noen måte tungt, bare frigjørende og en lettelse jeg lenge har lett etter. Frie tanker, mange tanker, men ikke dystre tanker. En mellomting, en god balanse.
Et plagsomt besøk på eftermiddagen, før jeg fikk pakket sakene og ble hentet av far som brakte meg ned til bussterminalen. En magesmerte uten nåde kom plutselig, og takk for at det da var god plass på bussen slik at vi alle tre, Marthe, Cecilie og jeg kunne legge oss ned til å sove i hvert vårt sete.
Fredly 16.11.09
Dag 94
Endelig en skikkelig hviledag, men lang søvn, god frokost, husvask og hjemmebesøk.
Til og med det å være på kanten til å kjede meg skulle jeg få oppleve på kvelden, og akkurat det kan jeg ikke huske sist jeg sto i fare for.
Jeg føler meg slapp, og slapper av.
...og det er en ukjent følelse, en god følelse, kjennes ut som noe jeg burde prøve å gjøre oftere.
Endelig en skikkelig hviledag, men lang søvn, god frokost, husvask og hjemmebesøk.
Til og med det å være på kanten til å kjede meg skulle jeg få oppleve på kvelden, og akkurat det kan jeg ikke huske sist jeg sto i fare for.
Jeg føler meg slapp, og slapper av.
...og det er en ukjent følelse, en god følelse, kjennes ut som noe jeg burde prøve å gjøre oftere.
Fredly 15.11.09
Dag 93
Ble servert en nødvendig morgenkaffe sammen med en god dose bra musikk og småpreik.
Litt senere på dagen besøkte jeg Ingvild, som lager verdens beste vafler! Også her ble det preiket, sladret og lyttet, - og skuldrene føles et par tonn lettere for bekymringer.
...Hellas!
Jeg kan ikke si annet enn at jeg digger Sørum, savner Sørum og likedan med innbyggerne.
Teater på Colletts café klokken 21. Et stille teater, til tross for mye bruk av musikk.
Et slikt teater man undrer seg bittelitt over i etterkant.
Ble servert en nødvendig morgenkaffe sammen med en god dose bra musikk og småpreik.
Litt senere på dagen besøkte jeg Ingvild, som lager verdens beste vafler! Også her ble det preiket, sladret og lyttet, - og skuldrene føles et par tonn lettere for bekymringer.
...Hellas!
Jeg kan ikke si annet enn at jeg digger Sørum, savner Sørum og likedan med innbyggerne.
Teater på Colletts café klokken 21. Et stille teater, til tross for mye bruk av musikk.
Et slikt teater man undrer seg bittelitt over i etterkant.
Fredly 14.11.09
Dag 92
Endelig den store gjenforeningsdagen! Første del av dagen gikk med til soving, soling og shopping. Slikt jeg sjelden bedriver.
En joggetur i slaps og sne fikk tankene vekk fra nervene for kvelden, det er tross alt omtrentlig seks år siden jeg så mange av de fjesene jeg i kveld skal møte igjen.
En heldig inkallelse av Olav til vors i kjeller'n, løsnet litt på stemningen og brøt den isen som måtte ha frosset igjen.
Igjen var jeg blant gutta jeg tilbrakte hele min barndom med, og det føltes rart, men på samme tid skikkelig bra å være i lag med dem igjen.
Hvor ellers enn den lokale kroa skulle vel maten ha blitt servert? Og hvor ellers enn hos Olav skulle det vært nach?
Sammentreffet gikk over all forventning, og jeg sovnet inn på et av Norges nydeligste gjesterom men en god følelse etter å ha møtt igjen særdeles gode venner.
Gjentakelse til neste år blir det, uten tvil.
Endelig den store gjenforeningsdagen! Første del av dagen gikk med til soving, soling og shopping. Slikt jeg sjelden bedriver.
En joggetur i slaps og sne fikk tankene vekk fra nervene for kvelden, det er tross alt omtrentlig seks år siden jeg så mange av de fjesene jeg i kveld skal møte igjen.
En heldig inkallelse av Olav til vors i kjeller'n, løsnet litt på stemningen og brøt den isen som måtte ha frosset igjen.
Igjen var jeg blant gutta jeg tilbrakte hele min barndom med, og det føltes rart, men på samme tid skikkelig bra å være i lag med dem igjen.
Hvor ellers enn den lokale kroa skulle vel maten ha blitt servert? Og hvor ellers enn hos Olav skulle det vært nach?
Sammentreffet gikk over all forventning, og jeg sovnet inn på et av Norges nydeligste gjesterom men en god følelse etter å ha møtt igjen særdeles gode venner.
Gjentakelse til neste år blir det, uten tvil.
Fredly 13.11.09
Dag 91
Ankom Oslo like over syv, overraskende våken. Fikk i meg en god frokost og hev meg i dusjen før jeg busset videre avgårde til Sørum. Bare én dag igjen til gjenforening med 7.klasse, og det kribler i magen, sommerfugllignende følelse.
På barneskolen fant vi ikke et eneste bilde av oss som barn, men det var derimot tydelig at vår klasse la grunnlaget for kunstkreativiteten ved skolen, da så å si alt av våre fellesprosjekter sto fremme og hang på veggene.
Lærerne hadde vanskelig for å kjenne igjen både Kim og meg, men da de først kom i snakk med oss var de vanskelige å stanse. Lærere lever visst i den tro at ethvert menneske skal lytte til deres foredrag om livet, lyset og veien til enhver tid.
Nevøen min var slettes ikke helt klar for jogging, men noe valg fikk han heller ikke. 2,5 km med mas og tjas fra tante skulle han pent få overleve. Det gikk bedre enn forventet, men jeg gleder meg til å komme hjem til jul for å se forbedrede resultater.
Etter litt overtalelse fra superIngvild, ble jeg med henne og hennes venner på kafé i Oslo. Og glad er jeg for at jeg slang meg med på kaffebesøk, for den gjengen der er en opplevelse jeg ikke vil gå glipp av!
Ankom Oslo like over syv, overraskende våken. Fikk i meg en god frokost og hev meg i dusjen før jeg busset videre avgårde til Sørum. Bare én dag igjen til gjenforening med 7.klasse, og det kribler i magen, sommerfugllignende følelse.
På barneskolen fant vi ikke et eneste bilde av oss som barn, men det var derimot tydelig at vår klasse la grunnlaget for kunstkreativiteten ved skolen, da så å si alt av våre fellesprosjekter sto fremme og hang på veggene.
Lærerne hadde vanskelig for å kjenne igjen både Kim og meg, men da de først kom i snakk med oss var de vanskelige å stanse. Lærere lever visst i den tro at ethvert menneske skal lytte til deres foredrag om livet, lyset og veien til enhver tid.
Nevøen min var slettes ikke helt klar for jogging, men noe valg fikk han heller ikke. 2,5 km med mas og tjas fra tante skulle han pent få overleve. Det gikk bedre enn forventet, men jeg gleder meg til å komme hjem til jul for å se forbedrede resultater.
Etter litt overtalelse fra superIngvild, ble jeg med henne og hennes venner på kafé i Oslo. Og glad er jeg for at jeg slang meg med på kaffebesøk, for den gjengen der er en opplevelse jeg ikke vil gå glipp av!
Fredly 12.11.09
Dag 90
En natt i egen seng før hjemreise gjorde godt i kropp og sjel, og var særdeles nødvendig, men mangelen på søvn og varme forrige natten merkes fremdeles.
Fredlylekene er alltid en slager, og fikk tiden til å gå før folk begynte å finne veien hjem.
Marthe og jeg hadde en lang hviledag på rommet, men vi holdt oss selv i gang, slik som alltid.
Klare for en lang busstur, forhåpentligvis med litt søvn underveis, det er mye å gjøre i morgen.
En natt i egen seng før hjemreise gjorde godt i kropp og sjel, og var særdeles nødvendig, men mangelen på søvn og varme forrige natten merkes fremdeles.
Fredlylekene er alltid en slager, og fikk tiden til å gå før folk begynte å finne veien hjem.
Marthe og jeg hadde en lang hviledag på rommet, men vi holdt oss selv i gang, slik som alltid.
Klare for en lang busstur, forhåpentligvis med litt søvn underveis, det er mye å gjøre i morgen.
torsdag 12. november 2009
Fredly 11.11.09
Dag 89
Forunderlig nok ble det ikke mye søvn. 15 minus. Hakkhakkhakk. Skjelv. Rull tett inntil nærmeste gode venn, og forsøk å trekke litt varme ut av vedkommende. Arnfinn kunne like gjerne kommet ridende på en hvit hest da han tente bålet tidlig på morningen. Da hadde jeg lengtet etter varme i mange timer, og han kom som den prinsen alle piker drømmer om. Endelig et bål å sitte ved igjen, endelig en normal pust, endelig gode, varme tanker, et normalt dunkende hjerte og smilende mennesker. Og klagende mennesker. Naturlig og lovlig nok. Vi på security leker faktisk friluftsliv, for dette har vi ikke peiling på.
Da solen igjen kom frem, stirret jeg utover vannet. Rimfrost. Is. Noe vakkert. Og filosofien trenger seg på;
Det er stunder som dette jeg savner, da naturen er så nær at virkelighetens kommersielle preg ikke setter spor, ikke engang enses. Det jeg frykter med religionen er at den overtar filosofiens plass. Tiden går heller til å takke for at ting er som de er, fremfor å tenke på hvorfor de er slik. Det var ikke et slikt år jeg ønsket, jeg søkte input, ord, erfaringer til hva som en gang skal kunne leses av alle. Akkurat i dag føles det som det er religionenen som er det fordummende vesen, og jeg skulle ønske jeg kunne tro uten å måtte bevise det, tro uten å ha dårlig samvittighet for å ikke ta meg tiden til det. Mitt hode har behov for noe annet, mine tanker har behov for å bli tenkt.
Forunderlig nok ble det ikke mye søvn. 15 minus. Hakkhakkhakk. Skjelv. Rull tett inntil nærmeste gode venn, og forsøk å trekke litt varme ut av vedkommende. Arnfinn kunne like gjerne kommet ridende på en hvit hest da han tente bålet tidlig på morningen. Da hadde jeg lengtet etter varme i mange timer, og han kom som den prinsen alle piker drømmer om. Endelig et bål å sitte ved igjen, endelig en normal pust, endelig gode, varme tanker, et normalt dunkende hjerte og smilende mennesker. Og klagende mennesker. Naturlig og lovlig nok. Vi på security leker faktisk friluftsliv, for dette har vi ikke peiling på.
Da solen igjen kom frem, stirret jeg utover vannet. Rimfrost. Is. Noe vakkert. Og filosofien trenger seg på;
Det er stunder som dette jeg savner, da naturen er så nær at virkelighetens kommersielle preg ikke setter spor, ikke engang enses. Det jeg frykter med religionen er at den overtar filosofiens plass. Tiden går heller til å takke for at ting er som de er, fremfor å tenke på hvorfor de er slik. Det var ikke et slikt år jeg ønsket, jeg søkte input, ord, erfaringer til hva som en gang skal kunne leses av alle. Akkurat i dag føles det som det er religionenen som er det fordummende vesen, og jeg skulle ønske jeg kunne tro uten å måtte bevise det, tro uten å ha dårlig samvittighet for å ikke ta meg tiden til det. Mitt hode har behov for noe annet, mine tanker har behov for å bli tenkt.
Fredly 10.11.09
Dag 88
Avreise til Svorkmo, uten mobil.
Det er lenge siden den har blitt lagt igjen noe sted, og kjære tid, så rart det var å være uten, - men også så godt! Mens medelever stadig dro opp mobilen for å snakke med ikke tilstedeværende bekjente, sjekke klokken, eller rett og slett fordi det har blitt en menneskelig uvane å stadig se på mobilen, så kunne jeg bruke de minuttene til å stirre varsomt inn i bålet, hvile på en god, vennlig, og tildels fremmed skulder, prate med mennesker jeg knapt nok har sett i øynene, og like dette, like det nye, det sjeldne, det jeg allerede nå kan si jeg kommer til å savne, og ser på som en mulighet, en tilstand som bare vil skje en gang i livet.
Allerede nå kan jeg våge og påstå at mitt år på folkehøgskole var det året jeg trivdes best, var best kjent med meg selv, og var tålmodig. Sistnevnte er et begrep som ellers ikke eksisterer i min verden.
Avreise til Svorkmo, uten mobil.
Det er lenge siden den har blitt lagt igjen noe sted, og kjære tid, så rart det var å være uten, - men også så godt! Mens medelever stadig dro opp mobilen for å snakke med ikke tilstedeværende bekjente, sjekke klokken, eller rett og slett fordi det har blitt en menneskelig uvane å stadig se på mobilen, så kunne jeg bruke de minuttene til å stirre varsomt inn i bålet, hvile på en god, vennlig, og tildels fremmed skulder, prate med mennesker jeg knapt nok har sett i øynene, og like dette, like det nye, det sjeldne, det jeg allerede nå kan si jeg kommer til å savne, og ser på som en mulighet, en tilstand som bare vil skje en gang i livet.
Allerede nå kan jeg våge og påstå at mitt år på folkehøgskole var det året jeg trivdes best, var best kjent med meg selv, og var tålmodig. Sistnevnte er et begrep som ellers ikke eksisterer i min verden.
tirsdag 10. november 2009
Fredly 09.11.09
Dag 87
Våknet opp i dag og kjente fort at et par timer til på øyet ikke hadde gjort noen verdens ting, men hvem kan vel motså en gitartime med Kjell? Nei, det var bare å komme seg opp av sengen, slepe med seg Marthemor til frokost og klimpre i vei på julesanger. Det kommer seg stadig!
Etter god overbevisning har jeg blitt medlem av Røde Kors, og vurderer å søke som delegat allerede til neste år. Hva jeg velger videre får tiden vise. Med litt hjelp fra åndelige makter og tilfeldigheter.
Kvelden ble lang, på samme tid som den gikk for fort. Slikt kan bare forstås om man selv går på folkehøgskole. Der er tiden et underlig vesen.
Våknet opp i dag og kjente fort at et par timer til på øyet ikke hadde gjort noen verdens ting, men hvem kan vel motså en gitartime med Kjell? Nei, det var bare å komme seg opp av sengen, slepe med seg Marthemor til frokost og klimpre i vei på julesanger. Det kommer seg stadig!
Etter god overbevisning har jeg blitt medlem av Røde Kors, og vurderer å søke som delegat allerede til neste år. Hva jeg velger videre får tiden vise. Med litt hjelp fra åndelige makter og tilfeldigheter.
Kvelden ble lang, på samme tid som den gikk for fort. Slikt kan bare forstås om man selv går på folkehøgskole. Der er tiden et underlig vesen.
Fredly 08.11.09
Dag 86
Hellige søndag!
Hele denne uken jeg vært tidlig våken, og i dag viste seg å ikke være noe unntak. Da de andre krabbet seg ut av sengen hadde jeg allerede vært våken noen timer, og den stillestunden brukte jeg til alt og ingenting. Jeg slo meg ned på korssamlingsrommet, og lot stillheten synke seg over sinn og sjel. Blogget, mailet, grublet. Tenker på at tiden står litt stille, og at den med det virker fordummende, at også jeg blir stående fast og ikke kommer videre.
En bok er på vei, og jeg håper at utkastet vil være ferdig før jul. Da skal jeg være fornøyd, og feire helligdagene med god samvittighet.
Etter seks timers arbeid i Nidarøhallen(Byåsen-Leipzig) var jeg temmelig sliten og klar for litt hvile. Da Marthes søster reiste hjem i dag, er det endelig tid for Skins igjen. Midtveis sovnet jeg, og tok en tidlig kveld i håp om å få ladet batteriene godt opp i løpet av natten. En stressende uke står i vente.
Hellige søndag!
Hele denne uken jeg vært tidlig våken, og i dag viste seg å ikke være noe unntak. Da de andre krabbet seg ut av sengen hadde jeg allerede vært våken noen timer, og den stillestunden brukte jeg til alt og ingenting. Jeg slo meg ned på korssamlingsrommet, og lot stillheten synke seg over sinn og sjel. Blogget, mailet, grublet. Tenker på at tiden står litt stille, og at den med det virker fordummende, at også jeg blir stående fast og ikke kommer videre.
En bok er på vei, og jeg håper at utkastet vil være ferdig før jul. Da skal jeg være fornøyd, og feire helligdagene med god samvittighet.
Etter seks timers arbeid i Nidarøhallen(Byåsen-Leipzig) var jeg temmelig sliten og klar for litt hvile. Da Marthes søster reiste hjem i dag, er det endelig tid for Skins igjen. Midtveis sovnet jeg, og tok en tidlig kveld i håp om å få ladet batteriene godt opp i løpet av natten. En stressende uke står i vente.
Fredly 07.11.09
Dag 85
Tok frokostoppvasken med gutta, Kristoffer, Jonte og Ole Aleksander. Aldri kunne noen ha fått meg til å tro at oppvask kunne være så moro! Det gikk som en lek, selv om jeg som rekrutt ble tildelt den alltid langtekkelige bordvasken. Ille ble det først ved lunsjen, da det ble servert makrell i tomat, - hvilket jeg ikke på noen som helst måte er begeistret for. Flykrasj skulle vært forbudt på felleskjøkken. Rett og slett generelt ikke tillatt i Norge. Og mens vi først er i gang, kan vi godt slutte med både kaviar og leverpostei også.
På kvelden hadde samtlige gutter på skolen stelt i stand et herlig opplegg for oss jenter med western som tema. Vi var alle kledd opp i jeans og rutete skjorter, og startet med alkoholfri vors på rommet til Fin & Fjong, også bedre kjent som Knoll og Tott. Da kom hele jentegjengen for å gjøre seg klare til westernkvelden hos oss, med musikk, masse sminke, latter, moro og sang. For ikke å snakke om den topp underholdende dansen vi øvde inn i håp om å kapre scenen i løpet av kvelden!
Vi må bare bøye oss i støvet for hva guttene har fått til. Hele kvelden var gjennomført fra ende til annen, og guttene hadde en attitude og holdning jeg ikke har sett maken til. Takk for en fantastisk
oppvartende og underholdene kveld, gutter!
Tok frokostoppvasken med gutta, Kristoffer, Jonte og Ole Aleksander. Aldri kunne noen ha fått meg til å tro at oppvask kunne være så moro! Det gikk som en lek, selv om jeg som rekrutt ble tildelt den alltid langtekkelige bordvasken. Ille ble det først ved lunsjen, da det ble servert makrell i tomat, - hvilket jeg ikke på noen som helst måte er begeistret for. Flykrasj skulle vært forbudt på felleskjøkken. Rett og slett generelt ikke tillatt i Norge. Og mens vi først er i gang, kan vi godt slutte med både kaviar og leverpostei også.
På kvelden hadde samtlige gutter på skolen stelt i stand et herlig opplegg for oss jenter med western som tema. Vi var alle kledd opp i jeans og rutete skjorter, og startet med alkoholfri vors på rommet til Fin & Fjong, også bedre kjent som Knoll og Tott. Da kom hele jentegjengen for å gjøre seg klare til westernkvelden hos oss, med musikk, masse sminke, latter, moro og sang. For ikke å snakke om den topp underholdende dansen vi øvde inn i håp om å kapre scenen i løpet av kvelden!
Vi må bare bøye oss i støvet for hva guttene har fått til. Hele kvelden var gjennomført fra ende til annen, og guttene hadde en attitude og holdning jeg ikke har sett maken til. Takk for en fantastisk
oppvartende og underholdene kveld, gutter!
lørdag 7. november 2009
Fredly 06.11.09
Dag 84
For første gang på Fredly har jeg såvidt vært borti tanken på å kjede meg. Flere av elevene er litt misfornøyd med lite opplegg på skolen, og for mange fritimer. Da går timene til trening, strikking og fjesing uten mening.
Pannekakene hjalp litt på humøret og stemningen blant elevene, men kun en times tid.
Heldigvis, vil jeg si, dro Eline og jeg på jobb på kvelden. Hvor tåpelig og kjedelig det enn måtte høres ut, så kan "Jul i Mummidalen" hjelpe svært på humøret på en heller dårlig dag!
Tilbake på skolen var latteren igjen returnert. Etter en sosial kveld i aulaen i hovedbygget kunne jeg legge meg blid og fornøyd med latter i sjelen.
"Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag."
...og i mellomtiden dukker Snusmumrikket og Sniff opp...
For første gang på Fredly har jeg såvidt vært borti tanken på å kjede meg. Flere av elevene er litt misfornøyd med lite opplegg på skolen, og for mange fritimer. Da går timene til trening, strikking og fjesing uten mening.
Pannekakene hjalp litt på humøret og stemningen blant elevene, men kun en times tid.
Heldigvis, vil jeg si, dro Eline og jeg på jobb på kvelden. Hvor tåpelig og kjedelig det enn måtte høres ut, så kan "Jul i Mummidalen" hjelpe svært på humøret på en heller dårlig dag!
Tilbake på skolen var latteren igjen returnert. Etter en sosial kveld i aulaen i hovedbygget kunne jeg legge meg blid og fornøyd med latter i sjelen.
"Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag."
...og i mellomtiden dukker Snusmumrikket og Sniff opp...
torsdag 5. november 2009
Fredly 05.11.09
Dag 83
Endelig en dag med hvile, - skulle tro man gledet seg til slikt, men realiteten for en duracellkanin som meg er litt annerledes. Da blir seks timer på skolebenken med kriminalteknikk som fag litt i drøyeste laget, selv om det er veldig interessante temaer, og viktige, ikke minst.
For å holde konsentrasjonen oppe har jeg igjen kastet meg over strikketøyet for å lage votter til "hvilket-navn-skal-ikke-nevnes-ennå". Kristoffer ble forøvrig tilsynelatende glad for sine, og nå venter jeg på post fra hans venn Sveinung, som jeg forholdsvis pent har bedt om å strikke et par til meg. Med litt flaks kan også jeg slippe å fryse på fingrene.
For å få utløp for oppsamlet energi var det nødvendig med en treningsøkt på slutten av dagen. Endelig tilbake i levelige rutiner.
Marthes søster, Lotte, har ankommet skolen. Jaggu har de like tendenser, og går nå under kallenavnene Marthe gresshoppe og Lotte loppe.
Marthe sover i lysende limegrønt sengetøy, og Lotte låner Marthes blå sovepose.
Og jeg er Emma med den rutete skjorten som Kine etter omstendelig mobbing skal låne på lørdag da guttene ved skolen arrangerer Cowboy/Cowgirlaften. Nå blir det wanted western for alle penga!
"Emma ser lyset skinne i mørket, men mørket tar ikke imot det."
Endelig en dag med hvile, - skulle tro man gledet seg til slikt, men realiteten for en duracellkanin som meg er litt annerledes. Da blir seks timer på skolebenken med kriminalteknikk som fag litt i drøyeste laget, selv om det er veldig interessante temaer, og viktige, ikke minst.
For å holde konsentrasjonen oppe har jeg igjen kastet meg over strikketøyet for å lage votter til "hvilket-navn-skal-ikke-nevnes-ennå". Kristoffer ble forøvrig tilsynelatende glad for sine, og nå venter jeg på post fra hans venn Sveinung, som jeg forholdsvis pent har bedt om å strikke et par til meg. Med litt flaks kan også jeg slippe å fryse på fingrene.
For å få utløp for oppsamlet energi var det nødvendig med en treningsøkt på slutten av dagen. Endelig tilbake i levelige rutiner.
Marthes søster, Lotte, har ankommet skolen. Jaggu har de like tendenser, og går nå under kallenavnene Marthe gresshoppe og Lotte loppe.
Marthe sover i lysende limegrønt sengetøy, og Lotte låner Marthes blå sovepose.
Og jeg er Emma med den rutete skjorten som Kine etter omstendelig mobbing skal låne på lørdag da guttene ved skolen arrangerer Cowboy/Cowgirlaften. Nå blir det wanted western for alle penga!
"Emma ser lyset skinne i mørket, men mørket tar ikke imot det."
Fredly 04.11.09
Dag 82
Det gjør vondt å le. Magemusklene lider etter treningen i går, og selv om det gir en god følelse av å virkelig ha gitt alt, hadde det vært greit å kunne bevege seg uten å føle en viss form for smerte.
1000 meter krål i pirbadet gjorde ikke saken så veldig mye bedre, den bare forflyttet følelsen av ømme muskler til andre steder. Med en sliten kropp og såre øyne etter et merkverdig klorvann er jeg temmelig sikker på at det blir en tidlig kveld og en god natt søvn etter jobb i Nidarøhallen. Byåsen - Gjøvik. En lett vunnet kamp!
Det gjør vondt å le. Magemusklene lider etter treningen i går, og selv om det gir en god følelse av å virkelig ha gitt alt, hadde det vært greit å kunne bevege seg uten å føle en viss form for smerte.
1000 meter krål i pirbadet gjorde ikke saken så veldig mye bedre, den bare forflyttet følelsen av ømme muskler til andre steder. Med en sliten kropp og såre øyne etter et merkverdig klorvann er jeg temmelig sikker på at det blir en tidlig kveld og en god natt søvn etter jobb i Nidarøhallen. Byåsen - Gjøvik. En lett vunnet kamp!
Fredly 03.11.09
Dag 81
Dagens trim kommer uten tvil til å kjennes på kroppen i morgen. Trening med TG, hvor vi således løp politihøgskoletesten(så mange runder du klarer på ti minutter, på en bane på 7x15 meter, og på hver av langsidene skal man legge seg ned på ryggen/magen), og videre hadde heftig styrketrening på mage med egenvekt. Denne gangen ble det 27 runder, og jeg gikk fra rommet med en liten skuff over meg selv, da jeg sist gang var oppe i 28. Nå som sist, kjentes det som om jeg var døden nær, det er slik det skal være når man løper til man virkelig og helt ærlig ikke har mer å gi.
Anne, Marthe(Møkkelgjerd) og jeg slo oss sammen til orientering etter lunsj. Vi var veldig gira og fullt klar for å finne alle postene. Da vi ikke klarte å finne den beryktede nummer 35, mistet vi så og si alt av mot og vilje, og Marthe snudde tvert da vi møtte på noen medelever, og slo følge med de hjem. Ikke lenge etter gjorde også Anne og jeg helomvendig, etter et mislykket forsøk på å finne post 16.
Det var da på veien hjem at noe hendte som ga oss grøsninger gjennom ryggraden, og en ekkel følelse av at noe var galt; ca. 15 minutter fra skogens lysning møtte vi på et ektepar. Han var kledd i rød, litt slitt jakke, dongeribukser og joggesko(asics), men mørk blondt, kort hår. Hun hadde sort langt, bølgete hår, og store svarte solbriller(det var overskyet...). Videre en stor rød dynejakke hvor lommene på magen så ut til å være fylt med gjenstander, en sort bukse som hang over hvite gummistøver med gule såler. Bak på ryggen hadde hun en forholdsvis liten og flatt sekk, laget av sort skinn.
Disse to stoppet oss, og lurte på hvor vi kom dersom de gikk der hvor vi kom fra. Som det er, fortalte vi at de ville komme til Svenskrommet, parkeringsplassen, at det bare var å følge den brede stien. Det syntes de hørtes ut som en fin tur, og trampet videre langs veien, i motsatt retning av hvor Anne og jeg nå var på vei, tilbake mot skolen. Rundt 10 meter bortenfor sto en trimkasse, og der hvor jeg kan notere navnet mitt, skribler jeg det ned, så jeg tok opp blokken fra postkassen hvor trimblokken lå. Så kom det antagelig ekteparet tilbake igjen, og stoppet nå for å snakke med oss. I begynnelsen falt dette seg helt naturlig, men vi ble etterhvert begge skeptiske, og begynte å observere(derfor de forholdsvis grundige beskrivelsene på personene ovenfor), da de spurte hvor vi kom fra, om vi var fra ungdomsskolen, om vi visste at det spøkte på Fredly, og om vi hadde hørt om drapet på travbanen like ved. Det er faktisk ikke slikt jeg ville ha diskutert med fremmede ungjenter i skogen. Jeg kjente at det grøss oppover ryggen. De var svært pratsomme, og vi var en stund engstelige for å måtte ta følge med dem tilbake til skolen, ja, vi gikk vel så langt som til å tvile på om vi i det hele tatt ville komme tilbake til skolen. Så gikk de endelig, og Anne og jeg ble stående en liten stund, halvnervøse, før vi ruslet, mer eller mindre paranoid innstilt, ned til grusveien. Da kunne vi pustet lettet ut, trodde vi, før en stikksag satte i gang med en voldsomt skjærende lyd og Anne hoppet 2 meter opp og bort. Det var litt av syn!
I krysset møtte jeg Marthemor som sto som en ispinne og ventet på meg. Vi tuslet ned til butikken og kjøpte...ja, det vanlige, snop, frukt, saft og snus. Med en god dose flaks og bra timing ble vi plukket opp av Ferdinand som i rette øyeblikk var på vei tilbake til skolen etter å ha vært hjemme for å bli frisk. Nesten. Dagen har ikke vært den samme uten, kram!
Dagens trim kommer uten tvil til å kjennes på kroppen i morgen. Trening med TG, hvor vi således løp politihøgskoletesten(så mange runder du klarer på ti minutter, på en bane på 7x15 meter, og på hver av langsidene skal man legge seg ned på ryggen/magen), og videre hadde heftig styrketrening på mage med egenvekt. Denne gangen ble det 27 runder, og jeg gikk fra rommet med en liten skuff over meg selv, da jeg sist gang var oppe i 28. Nå som sist, kjentes det som om jeg var døden nær, det er slik det skal være når man løper til man virkelig og helt ærlig ikke har mer å gi.
Anne, Marthe(Møkkelgjerd) og jeg slo oss sammen til orientering etter lunsj. Vi var veldig gira og fullt klar for å finne alle postene. Da vi ikke klarte å finne den beryktede nummer 35, mistet vi så og si alt av mot og vilje, og Marthe snudde tvert da vi møtte på noen medelever, og slo følge med de hjem. Ikke lenge etter gjorde også Anne og jeg helomvendig, etter et mislykket forsøk på å finne post 16.
Det var da på veien hjem at noe hendte som ga oss grøsninger gjennom ryggraden, og en ekkel følelse av at noe var galt; ca. 15 minutter fra skogens lysning møtte vi på et ektepar. Han var kledd i rød, litt slitt jakke, dongeribukser og joggesko(asics), men mørk blondt, kort hår. Hun hadde sort langt, bølgete hår, og store svarte solbriller(det var overskyet...). Videre en stor rød dynejakke hvor lommene på magen så ut til å være fylt med gjenstander, en sort bukse som hang over hvite gummistøver med gule såler. Bak på ryggen hadde hun en forholdsvis liten og flatt sekk, laget av sort skinn.
Disse to stoppet oss, og lurte på hvor vi kom dersom de gikk der hvor vi kom fra. Som det er, fortalte vi at de ville komme til Svenskrommet, parkeringsplassen, at det bare var å følge den brede stien. Det syntes de hørtes ut som en fin tur, og trampet videre langs veien, i motsatt retning av hvor Anne og jeg nå var på vei, tilbake mot skolen. Rundt 10 meter bortenfor sto en trimkasse, og der hvor jeg kan notere navnet mitt, skribler jeg det ned, så jeg tok opp blokken fra postkassen hvor trimblokken lå. Så kom det antagelig ekteparet tilbake igjen, og stoppet nå for å snakke med oss. I begynnelsen falt dette seg helt naturlig, men vi ble etterhvert begge skeptiske, og begynte å observere(derfor de forholdsvis grundige beskrivelsene på personene ovenfor), da de spurte hvor vi kom fra, om vi var fra ungdomsskolen, om vi visste at det spøkte på Fredly, og om vi hadde hørt om drapet på travbanen like ved. Det er faktisk ikke slikt jeg ville ha diskutert med fremmede ungjenter i skogen. Jeg kjente at det grøss oppover ryggen. De var svært pratsomme, og vi var en stund engstelige for å måtte ta følge med dem tilbake til skolen, ja, vi gikk vel så langt som til å tvile på om vi i det hele tatt ville komme tilbake til skolen. Så gikk de endelig, og Anne og jeg ble stående en liten stund, halvnervøse, før vi ruslet, mer eller mindre paranoid innstilt, ned til grusveien. Da kunne vi pustet lettet ut, trodde vi, før en stikksag satte i gang med en voldsomt skjærende lyd og Anne hoppet 2 meter opp og bort. Det var litt av syn!
I krysset møtte jeg Marthemor som sto som en ispinne og ventet på meg. Vi tuslet ned til butikken og kjøpte...ja, det vanlige, snop, frukt, saft og snus. Med en god dose flaks og bra timing ble vi plukket opp av Ferdinand som i rette øyeblikk var på vei tilbake til skolen etter å ha vært hjemme for å bli frisk. Nesten. Dagen har ikke vært den samme uten, kram!
mandag 2. november 2009
Fredly 02.11.09
Dag 80
I hele natt har vinden ult og klaget, som for å si ifra at noe er galt. Så våkner vi opp til nyheten om at ei 15 år gammel jente er drept av en 18 år gammel gutt her i Børsa. Mediene kaller ham mann, så fort man gjør andre noe vondt, blir en mann, er en selv offer, er en fremdeles gutt.
Drapsmannen er tatt i varetekt, og har tilstått drapet. Fremdeles ligger en det uhyggelig stemning over bygda, og det kommer det nok også til å gjøre en stund fremover. Vi bærer over med det, og gleder oss til fullmåne i natt, fremdeles med en advarende vind i luften.
Himmelen i ettermiddag var spektakulær, men et gulskjær jeg aldri har sett maken til. Det er nok av himmelfenomener her i Børsa. Når får vi se de uidentifiserte flyvende objektene, mon tro?
I hele natt har vinden ult og klaget, som for å si ifra at noe er galt. Så våkner vi opp til nyheten om at ei 15 år gammel jente er drept av en 18 år gammel gutt her i Børsa. Mediene kaller ham mann, så fort man gjør andre noe vondt, blir en mann, er en selv offer, er en fremdeles gutt.
Drapsmannen er tatt i varetekt, og har tilstått drapet. Fremdeles ligger en det uhyggelig stemning over bygda, og det kommer det nok også til å gjøre en stund fremover. Vi bærer over med det, og gleder oss til fullmåne i natt, fremdeles med en advarende vind i luften.
Himmelen i ettermiddag var spektakulær, men et gulskjær jeg aldri har sett maken til. Det er nok av himmelfenomener her i Børsa. Når får vi se de uidentifiserte flyvende objektene, mon tro?
Fredly 01.11.09
Dag 79
November er så trist og grå, men nyttig likevel. Det samme vil jeg si om bussturen hjem, for den var aldri så kjedelig, men allikevel nyttig, og nødvendig.
Strikkepinnen falt på gulvet, det var for langt til strømuttak, mp3-spilleren gikk tom for strøm, og boken var for lite gripende. Dermed sendte jeg haugevis av meldinger, og fikk endelig tiden til å skrive litt skikkelig, tenke igjennom ordene før de dannet hele setninger.
Irritert til tusen over nøtteknaskere og godterihypre fjortisjenter var det godt å være tilbake til Marthemor. Latteren satt løst, når gjorde den vel ikke det? Knoll og Tott er tilbake i aksjon, og i morgen blir det BØLL!
November er så trist og grå, men nyttig likevel. Det samme vil jeg si om bussturen hjem, for den var aldri så kjedelig, men allikevel nyttig, og nødvendig.
Strikkepinnen falt på gulvet, det var for langt til strømuttak, mp3-spilleren gikk tom for strøm, og boken var for lite gripende. Dermed sendte jeg haugevis av meldinger, og fikk endelig tiden til å skrive litt skikkelig, tenke igjennom ordene før de dannet hele setninger.
Irritert til tusen over nøtteknaskere og godterihypre fjortisjenter var det godt å være tilbake til Marthemor. Latteren satt løst, når gjorde den vel ikke det? Knoll og Tott er tilbake i aksjon, og i morgen blir det BØLL!
Fredly 31.10.09
Dag 78
Siste kvelden på jobb. Jeg er så utmattet og sliten at jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg. Egentlig burde jeg etter jobb dratt hjem og lagt meg, men jeg er glad jeg sto ved og holdt for min bror hva jeg hadde lovet, og tok en tur innom på halloweenfesten.
Min eldste bror og jeg var begge enige om at den mellomste på en litt snurr er veldig kjekt når man skal forsøke å kontakte ham, for da er han plutselig vært ivrig på mobilen.
Bare et glass gikk med i løpet av kvelden, og hvem andre enn meg kunne ha tatt seg av det?
Da jeg overraskende nok for første gang så min bror i kjole(heksekostyme) ble jeg lettere skremt, for ikke å snakke om flau. Han om det, jeg visste han hadde det i seg;)
Siste kvelden på jobb. Jeg er så utmattet og sliten at jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg. Egentlig burde jeg etter jobb dratt hjem og lagt meg, men jeg er glad jeg sto ved og holdt for min bror hva jeg hadde lovet, og tok en tur innom på halloweenfesten.
Min eldste bror og jeg var begge enige om at den mellomste på en litt snurr er veldig kjekt når man skal forsøke å kontakte ham, for da er han plutselig vært ivrig på mobilen.
Bare et glass gikk med i løpet av kvelden, og hvem andre enn meg kunne ha tatt seg av det?
Da jeg overraskende nok for første gang så min bror i kjole(heksekostyme) ble jeg lettere skremt, for ikke å snakke om flau. Han om det, jeg visste han hadde det i seg;)
Fredly 30.10.09
Dag 77
Det er helg, og Karl Johan forvandles til en eneste stor rølp. I Kirkegaten 34, i en bakgård, der finner du dundrende musikk og headbangere fra USA, Finnland og norden. De er ikke på langt nær så skumle som de ser ut til, de er tvert i mot elskverdige, nydelige sjeler, og hvor hardt de uansett prøver å skjule det, vil du som et oppegående menneske forstå i løpet av få minutters samtale med noen av disse, at mer eller mindre old scholl metallhuer er verdens beste folkeslag.
Det er helg, og Karl Johan forvandles til en eneste stor rølp. I Kirkegaten 34, i en bakgård, der finner du dundrende musikk og headbangere fra USA, Finnland og norden. De er ikke på langt nær så skumle som de ser ut til, de er tvert i mot elskverdige, nydelige sjeler, og hvor hardt de uansett prøver å skjule det, vil du som et oppegående menneske forstå i løpet av få minutters samtale med noen av disse, at mer eller mindre old scholl metallhuer er verdens beste folkeslag.
Fredly 29.10.09
Dag 76
Et par gode timer med søvn før jeg åkte rett avgårde til jobb, Sub scene holder igjen det årlige arrangementet Nordic Fest, kristen metalfestival. En god åpning, lite styr grunnet svært god organisering. Kvelden ble senere enn planlagt, jeg er urolig og får ikke sove. Fillern.
Et par gode timer med søvn før jeg åkte rett avgårde til jobb, Sub scene holder igjen det årlige arrangementet Nordic Fest, kristen metalfestival. En god åpning, lite styr grunnet svært god organisering. Kvelden ble senere enn planlagt, jeg er urolig og får ikke sove. Fillern.
fredag 30. oktober 2009
Fredly 28.10.09
Dag 75
Marthe og jeg har vært flinke. Til å vente.
Norsk helsevesen har vært flinke. Til å la oss vente.
I to og en halv time satt vi og ventet.
I løpet av 4 minutter fortalte en nervøs turnuslege oss at hun ikke kunne gjøre noe.
Det ordnet seg til slutt. Men takke meg til private klinikker.
I byen finnes det butikker. På kortet finnes det penger. Butikk + penger = tap.
Begge var slitne etter en lang dag, men humøret holder vi fremdeles oppe. Særlig med gitarspill, spotify og skins.
Kamerat Ferdinand kjørte meg avgårde til bussterminalen i sentrum. Jeg skal til Oslo å jobbe noen dager. Nordic Fest, det er tingen sin, det!
Bilen til Ferdinand fortjener en egen liten tekst; den har ikke startet på noen dager, noen har tuklet med den. Og alt begynte med at Ferdinand skulle stille klokken på bilen.
Nå har bilen igjen gitt seg til å start, og klokken er stilt, med den lille knotten bak rattet.
Løsningen er som regel rett foran nesen på en, eller hva?
Marthe og jeg har vært flinke. Til å vente.
Norsk helsevesen har vært flinke. Til å la oss vente.
I to og en halv time satt vi og ventet.
I løpet av 4 minutter fortalte en nervøs turnuslege oss at hun ikke kunne gjøre noe.
Det ordnet seg til slutt. Men takke meg til private klinikker.
I byen finnes det butikker. På kortet finnes det penger. Butikk + penger = tap.
Begge var slitne etter en lang dag, men humøret holder vi fremdeles oppe. Særlig med gitarspill, spotify og skins.
Kamerat Ferdinand kjørte meg avgårde til bussterminalen i sentrum. Jeg skal til Oslo å jobbe noen dager. Nordic Fest, det er tingen sin, det!
Bilen til Ferdinand fortjener en egen liten tekst; den har ikke startet på noen dager, noen har tuklet med den. Og alt begynte med at Ferdinand skulle stille klokken på bilen.
Nå har bilen igjen gitt seg til å start, og klokken er stilt, med den lille knotten bak rattet.
Løsningen er som regel rett foran nesen på en, eller hva?
Fredly 27.10.09
Dag 74
I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle få være med på noensinne; krabbefiske med garn, og tilbereding av krabbene på bål i fjæra! En så absolutt helt ny opplevelse som jeg er veldig glad for å ha fått med meg, og som definitivt kommer til og gjentas, og kan anbefales på det sterkeste!
Skeptisk av natur var jeg litt engstelig for å spise for mye krabbe, men jeg kan si at det var en herlig smak på både klo og rogn.
Bålkaffe har jeg derimot blitt ganske god på å lage! Finnes ikke bedre kaffe enn den som serveres i svartbrent kjele!
"...og vi dro hjem lykkelige alle sammen og var enige om at det hadde vært en fin tur. Og vi stinket død krabbe."
Stakkars lille Marthemor følte seg ikke vel, så jeg fulgte med henne til legesenteret på Orkanger. Det var en opplevelse vi nok sent glemmer, verken svensken med sine tvilsomme "...øh...", eller den mildt sagt litt nervøse legestudenten. For ikke å snakke om henvisningen på svensknorsk med utallige skrivefeil.
Endelig har jeg blitt ferdig med min første strikkede vott noen sinne, og selv om jeg er storfornøyd, har den av andre blitt kalt både det ene og det andre.
Det er en VOTT, er det så vanskelig å se???
I dag har jeg gjort noe jeg aldri trodde jeg skulle få være med på noensinne; krabbefiske med garn, og tilbereding av krabbene på bål i fjæra! En så absolutt helt ny opplevelse som jeg er veldig glad for å ha fått med meg, og som definitivt kommer til og gjentas, og kan anbefales på det sterkeste!
Skeptisk av natur var jeg litt engstelig for å spise for mye krabbe, men jeg kan si at det var en herlig smak på både klo og rogn.
Bålkaffe har jeg derimot blitt ganske god på å lage! Finnes ikke bedre kaffe enn den som serveres i svartbrent kjele!
"...og vi dro hjem lykkelige alle sammen og var enige om at det hadde vært en fin tur. Og vi stinket død krabbe."
Stakkars lille Marthemor følte seg ikke vel, så jeg fulgte med henne til legesenteret på Orkanger. Det var en opplevelse vi nok sent glemmer, verken svensken med sine tvilsomme "...øh...", eller den mildt sagt litt nervøse legestudenten. For ikke å snakke om henvisningen på svensknorsk med utallige skrivefeil.
Endelig har jeg blitt ferdig med min første strikkede vott noen sinne, og selv om jeg er storfornøyd, har den av andre blitt kalt både det ene og det andre.
Det er en VOTT, er det så vanskelig å se???
Fredly 26.10.09
Dag 73
Mandag igjen. Romvasken ble vi ferdige med i går, takk og pris for det.
Nye valgfag, og Marthe og jeg har kastet oss over gitaren. Nå blir det klimpring og allsang!
Fingerne er helt ødelagt etter strengene, men hva gjør vi vel ikke for å gjøre gitarlærer Kjell fornøyd?
Og vi ser alle frem til å opptre for samtlige på skolen på årets juleavslutning. God jul, sa du?
Mandag igjen. Romvasken ble vi ferdige med i går, takk og pris for det.
Nye valgfag, og Marthe og jeg har kastet oss over gitaren. Nå blir det klimpring og allsang!
Fingerne er helt ødelagt etter strengene, men hva gjør vi vel ikke for å gjøre gitarlærer Kjell fornøyd?
Og vi ser alle frem til å opptre for samtlige på skolen på årets juleavslutning. God jul, sa du?
Fredly 25.10.09
Dag 72
Seriegull på Lerkendal! Kvelden har bestått av herlig stemning og liv nok for en god stund fremover. For en atmosfære som i dag lå over stadion! Hamrén tok en velfortjent seiersigar, og jeg er nå den heldige eier av én av tre champagneflasker som ble delt mellom gullguttene i går.
Nå er det herlig å være "trønder"!
Seriegull på Lerkendal! Kvelden har bestått av herlig stemning og liv nok for en god stund fremover. For en atmosfære som i dag lå over stadion! Hamrén tok en velfortjent seiersigar, og jeg er nå den heldige eier av én av tre champagneflasker som ble delt mellom gullguttene i går.
Nå er det herlig å være "trønder"!
søndag 25. oktober 2009
Fredly 24.10.09
Dag 71
8 uker til julaften, og det kommer til å gå FORT! Har du begynt å tenke på å få unna det verste av det som kan minne om julestri før den tid kommer, kanskje? Det er så absolutt på tide. Og du trenger slettes ikke gå langt for å starte men forberedelsene heller, bare se deg rundt, julemarsipan, julebrus, julepynt, julekort, julegavepapir.
Jeg gleder meg til melkekartongene får julemotiv på seg.
Jeg gleder meg til å kunne drikke gløgg med en god følelse og god samvittighet.
Kan nesten ikke vente til advent, og julekalendere. Da kommer det til å gå i Amalies jul og Nissene på loven. Og lesing av Jostein Gaarders "Julemysteriet". Gode ord til deling hver dag. Sjokoladekalender(i flertall). Stearinlys. Sang. Omsorg. Nærhet. Flammer. Sne. Kjeledress. Venting. Det er advent som gjør det verdt å vente på julen, og som gjør den overkommelig i det hele tatt. Jeg tror jeg skal forsøke å stresse meg ferdig før andre setter i gang med julestria, slik at jeg kan nyte den herlige tiden og lukten av...desember.
8 uker til julaften, og det kommer til å gå FORT! Har du begynt å tenke på å få unna det verste av det som kan minne om julestri før den tid kommer, kanskje? Det er så absolutt på tide. Og du trenger slettes ikke gå langt for å starte men forberedelsene heller, bare se deg rundt, julemarsipan, julebrus, julepynt, julekort, julegavepapir.
Jeg gleder meg til melkekartongene får julemotiv på seg.
Jeg gleder meg til å kunne drikke gløgg med en god følelse og god samvittighet.
Kan nesten ikke vente til advent, og julekalendere. Da kommer det til å gå i Amalies jul og Nissene på loven. Og lesing av Jostein Gaarders "Julemysteriet". Gode ord til deling hver dag. Sjokoladekalender(i flertall). Stearinlys. Sang. Omsorg. Nærhet. Flammer. Sne. Kjeledress. Venting. Det er advent som gjør det verdt å vente på julen, og som gjør den overkommelig i det hele tatt. Jeg tror jeg skal forsøke å stresse meg ferdig før andre setter i gang med julestria, slik at jeg kan nyte den herlige tiden og lukten av...desember.
Fredly 23.10.09
Dag 70
Elever fra de siste fem kull ved Fredly folkehøgskole har nå ankommet skolen. Vi føler oss små og erobret. Nå skal det det bli liv laga på skolen, visstnok. Som om det ikke var det fra før av, særlig når romvenninnene Knoll og Tott er på ferde.
Sultne folk som Are og meg var svært glad for at det endelig ble servert nattmat her på Fredly.
Matvrak.
Elever fra de siste fem kull ved Fredly folkehøgskole har nå ankommet skolen. Vi føler oss små og erobret. Nå skal det det bli liv laga på skolen, visstnok. Som om det ikke var det fra før av, særlig når romvenninnene Knoll og Tott er på ferde.
Sultne folk som Are og meg var svært glad for at det endelig ble servert nattmat her på Fredly.
Matvrak.
Fredly 22.10.09
Dag 69
Grusen er lagt, veggen er oppe(jeg var første jente over) og det har blitt en fullt mulig brukbar løype etter alt arbeidet som er lagt ned i attraksjonen de siste tre dagene. Nå ser vi frem til å få den i bruk. Vi hadde håpet den ville være en del av finalen til 63 grader nord, som har blitt arrangert her på skolen med de andre linjene, men den gang ei.
Man blir visst aldri fornøyd med sikkerhetsvaktenes arbeid. Et yrke, en status hvor man må tåle å bli sett ned på.
Grusen er lagt, veggen er oppe(jeg var første jente over) og det har blitt en fullt mulig brukbar løype etter alt arbeidet som er lagt ned i attraksjonen de siste tre dagene. Nå ser vi frem til å få den i bruk. Vi hadde håpet den ville være en del av finalen til 63 grader nord, som har blitt arrangert her på skolen med de andre linjene, men den gang ei.
Man blir visst aldri fornøyd med sikkerhetsvaktenes arbeid. Et yrke, en status hvor man må tåle å bli sett ned på.
onsdag 21. oktober 2009
Fredly 21.10.09
Dag 68
Selv om speiken hadde satt seg i bakken, hev vi oss over fortsettelsen av utbyggingen av hinderløypen med forholdsvis godt humør. I dag visste vi hva vi kom til, arbeidsoppgavene lå klare og vi så at det fremdeles gjensto en god del jobb for å kunne bli ferdig i løpet av morgendagen.
Følelsen av skuffelse var tilstede da vi fikk vite at det vi nå lager, er omtrentlig bare halvparten av den totale ferdigstillingen av hinderløypen, som visstnok skal gå rundt hele skolen.
En god del av klassens elever tok seg friheten til mange lange pauser i dag. Noen har knapt nok løftet på baken. Navn skal ikke nevnes, men vi vet at Torgrim har spart noen møkkajobber til dere.
Som å spa opp et dypt, bredt hull til veggen, for så å fylle det med jord igjen.
Selv om speiken hadde satt seg i bakken, hev vi oss over fortsettelsen av utbyggingen av hinderløypen med forholdsvis godt humør. I dag visste vi hva vi kom til, arbeidsoppgavene lå klare og vi så at det fremdeles gjensto en god del jobb for å kunne bli ferdig i løpet av morgendagen.
Følelsen av skuffelse var tilstede da vi fikk vite at det vi nå lager, er omtrentlig bare halvparten av den totale ferdigstillingen av hinderløypen, som visstnok skal gå rundt hele skolen.
En god del av klassens elever tok seg friheten til mange lange pauser i dag. Noen har knapt nok løftet på baken. Navn skal ikke nevnes, men vi vet at Torgrim har spart noen møkkajobber til dere.
Som å spa opp et dypt, bredt hull til veggen, for så å fylle det med jord igjen.
Fredly 20.10.09
Dag 67
Security har blitt satt i arbeid med å lage hinderløype. Vi tråkket gjennom skog og kratt, og står foran en tilsynelatende umulig oppgave. Så ringer en bjelle om at "ingenting er umulig, det tar bare litt lenger tid", og med det hiver vi oss over arbeidet. Det er tungt, det er hardt, det er møkkete. Vi står på, i hele 4 timer, med spaing og setter så smått i gang med snekring. Fremdeles gjenstår mye, men vi ser muligheten for en ende på det, og forlater arbeidsplassen men et smil.
Security har blitt satt i arbeid med å lage hinderløype. Vi tråkket gjennom skog og kratt, og står foran en tilsynelatende umulig oppgave. Så ringer en bjelle om at "ingenting er umulig, det tar bare litt lenger tid", og med det hiver vi oss over arbeidet. Det er tungt, det er hardt, det er møkkete. Vi står på, i hele 4 timer, med spaing og setter så smått i gang med snekring. Fremdeles gjenstår mye, men vi ser muligheten for en ende på det, og forlater arbeidsplassen men et smil.
mandag 19. oktober 2009
Fredly 19.10.09
Dag 66
Når jeg blir seksogseksti... Stadig får jeg beskjed om å ikke telle, særlig ikke nedover, men dagene går håpløst fort, sørgelig fort.
Kveldsskolen går fortere enn noe annet, særlig når få møter opp, og siste timen blir avlyst. Da ble det tid til seg selv, til å komme a jour med blogging, og være blant mennesker igjen. Oppdrag "få også andre avhengige av Skins" er herved utført, Marthe, Are og Ferdinand kommer gladelig tilbake for å se mer. En god dose av dette, 4 episoder, 3 timer, førte til en svært sen kveld, og kribling i bena av rastløshet. Tre timer med stillesitting er litt for lenge med lopper i blodet. Men det er verdt det. Det er jo tross alt Skins det er snakk om her!
Når jeg blir seksogseksti... Stadig får jeg beskjed om å ikke telle, særlig ikke nedover, men dagene går håpløst fort, sørgelig fort.
Kveldsskolen går fortere enn noe annet, særlig når få møter opp, og siste timen blir avlyst. Da ble det tid til seg selv, til å komme a jour med blogging, og være blant mennesker igjen. Oppdrag "få også andre avhengige av Skins" er herved utført, Marthe, Are og Ferdinand kommer gladelig tilbake for å se mer. En god dose av dette, 4 episoder, 3 timer, førte til en svært sen kveld, og kribling i bena av rastløshet. Tre timer med stillesitting er litt for lenge med lopper i blodet. Men det er verdt det. Det er jo tross alt Skins det er snakk om her!
Fredly 18.10.09
Dag 65
Marthemor is back in business! Fy, som jeg har savnet henne! Og så har hun bursdag i dag, og det ble det gjort det beste ut av. Ballonger, pizza, kake, gave, TG og film.
Og julebrus. Som min fetter poengterte for meg; aldri for tidlig med det som kan inntas som har med jul å gjøre. Jeg er ikke helt enig, ikke helt lett å overbevise heller. Kommersielt. Mainstream. Påvirkning. Utgifter. Men det er godt. Det skal ikke fornektes. Det skal vel tvert i mot innrømmes.
Marthemor is back in business! Fy, som jeg har savnet henne! Og så har hun bursdag i dag, og det ble det gjort det beste ut av. Ballonger, pizza, kake, gave, TG og film.
Og julebrus. Som min fetter poengterte for meg; aldri for tidlig med det som kan inntas som har med jul å gjøre. Jeg er ikke helt enig, ikke helt lett å overbevise heller. Kommersielt. Mainstream. Påvirkning. Utgifter. Men det er godt. Det skal ikke fornektes. Det skal vel tvert i mot innrømmes.
Fredly 17.10.09
Dag 64
Mot Fredly!
Så godt å være tilbake, dette har jeg savnet. Her er det trygt og godt.
Og alle tingene mine er her.
Et par timer i Trondheim, med svært dårlig retningssans. Alltid moro med meg på orientering.
En lang natt med strikking. Marthe skal få tøfler til bursdag. Gode planer, men som alltid settes i gang litt sent. Slik kan det gikk. Sånn går no dagan. Nettene.
Mot Fredly!
Så godt å være tilbake, dette har jeg savnet. Her er det trygt og godt.
Og alle tingene mine er her.
Et par timer i Trondheim, med svært dårlig retningssans. Alltid moro med meg på orientering.
En lang natt med strikking. Marthe skal få tøfler til bursdag. Gode planer, men som alltid settes i gang litt sent. Slik kan det gikk. Sånn går no dagan. Nettene.
Fredly 16.10.09
Dag 63
Byvandring i Bergstaden. Selv i dårlig vær, er dette en av Norges definitivt beste perler.
Ifølge min mor så jeg ut som en innfødt Rørosing fra 70-tallet. Det kan jeg godt være.
Byvandring i Bergstaden. Selv i dårlig vær, er dette en av Norges definitivt beste perler.
Ifølge min mor så jeg ut som en innfødt Rørosing fra 70-tallet. Det kan jeg godt være.
Fredly 15.10.09
Dag 62
Høsenfjellhytta. Tur, altså. 850 meter over havet. Lang rast. Sol. Frisk fjelluft. Oversikt.
Så kom regnet, det ble vått, kaldt og gjørmete. Og ikke like moro.
Besøkte farmor. Hun har endelig fått seg høreapparat, etter drøye 5 år med svært dårlig hørsel. Så fikk jeg da kommentaren; "du trenger ikke rope til meg mer nå, for nå hører jeg hva du sier".
Nå kan jeg altså dempe stemmen. Men jeg snakker alltid høyt.
Høsenfjellhytta. Tur, altså. 850 meter over havet. Lang rast. Sol. Frisk fjelluft. Oversikt.
Så kom regnet, det ble vått, kaldt og gjørmete. Og ikke like moro.
Besøkte farmor. Hun har endelig fått seg høreapparat, etter drøye 5 år med svært dårlig hørsel. Så fikk jeg da kommentaren; "du trenger ikke rope til meg mer nå, for nå hører jeg hva du sier".
Nå kan jeg altså dempe stemmen. Men jeg snakker alltid høyt.
Fredly 14.10.09
Dag 61
Avreise til Røros. Drar med god samvittighet, har fått orden på økonomien. Selvfølgelig er det mye jeg ville har gjort, mange jeg ville ha møtt, mange som fortjener et hei og en klem, et skikkelig besøk, og det er mennesker jeg omgås i godt selskap med. Slike venner man skal ta vare på, og det krever arbeid. Det ble det ikke tid til denne gangen. Dessverre, det ergrer meg.
10 minus, knirkende snø, stjerneklart og frisk fjelluft. Røros på sitt aller beste.
Zombier? Skulle aldri sett død snø dagen før jeg forlot skolen. Tåpelig film, men dog litt skremmende. Jeg klandrer Mr.F. Det var hans film.
Avreise til Røros. Drar med god samvittighet, har fått orden på økonomien. Selvfølgelig er det mye jeg ville har gjort, mange jeg ville ha møtt, mange som fortjener et hei og en klem, et skikkelig besøk, og det er mennesker jeg omgås i godt selskap med. Slike venner man skal ta vare på, og det krever arbeid. Det ble det ikke tid til denne gangen. Dessverre, det ergrer meg.
10 minus, knirkende snø, stjerneklart og frisk fjelluft. Røros på sitt aller beste.
Zombier? Skulle aldri sett død snø dagen før jeg forlot skolen. Tåpelig film, men dog litt skremmende. Jeg klandrer Mr.F. Det var hans film.
Fredly 13.10.09
Dag 60
Svømming. 1000 meter. Tung i kroppen. Har ikke trent på lenge. Det blir fart når jeg kommer tilbake til Fredly igjen. Da skal Aremann, Strongman, hjelpe meg å bli sterk. Han kan i hvert fall være et godt forbilde. Det trenger han ikke akkurat konsentrere seg for å være. For Are er sterk. Spiser traktor til frokost og lastebiler til middag. Are er tøff.
Svømming. 1000 meter. Tung i kroppen. Har ikke trent på lenge. Det blir fart når jeg kommer tilbake til Fredly igjen. Da skal Aremann, Strongman, hjelpe meg å bli sterk. Han kan i hvert fall være et godt forbilde. Det trenger han ikke akkurat konsentrere seg for å være. For Are er sterk. Spiser traktor til frokost og lastebiler til middag. Are er tøff.
mandag 12. oktober 2009
Fredly 12.10.09
Dag 59
En kveld med familien på morssiden. Kunnskap, klokskap, latter og vennskap. Familie.
Jeg liker tanken på det.
En kveld med familien på morssiden. Kunnskap, klokskap, latter og vennskap. Familie.
Jeg liker tanken på det.
Fredly 11.10.09
Dag 58
Jentekveld!
For første gang på veldig lenge kunne jeg endelig kose meg med et glass vin. Rosé.
Fantastisk herlig å se igjen de tre M-ene. Mira, Michelle og Maria. Det er jentene sine, det!
Film, salatwrap, sladder og snakk. Det er sånt jeg har savnet de siste månedene.
Et tomrom er fylt opp!
Jentekveld!
For første gang på veldig lenge kunne jeg endelig kose meg med et glass vin. Rosé.
Fantastisk herlig å se igjen de tre M-ene. Mira, Michelle og Maria. Det er jentene sine, det!
Film, salatwrap, sladder og snakk. Det er sånt jeg har savnet de siste månedene.
Et tomrom er fylt opp!
Fredly 10.10.09
Dag 57
Har prøvd å være behjelpelig med å få orden på andre menneskers liv.
Som å rydde i mors leilighet.
Vel. Jeg gjorde som best jeg kunne. Og det ser bra ut nå.
Gleder meg til å komme hjem igjen neste gang.
Et ryddig hjem er et trivelig hjem.
"Engelen", - en film å anbefale, kanskje helst for "spesielt interesserte". Du skjønner hva jeg mener når du ser den. For det skal du vel?
Har prøvd å være behjelpelig med å få orden på andre menneskers liv.
Som å rydde i mors leilighet.
Vel. Jeg gjorde som best jeg kunne. Og det ser bra ut nå.
Gleder meg til å komme hjem igjen neste gang.
Et ryddig hjem er et trivelig hjem.
"Engelen", - en film å anbefale, kanskje helst for "spesielt interesserte". Du skjønner hva jeg mener når du ser den. For det skal du vel?
Fredly 09.10.09
Dag 56
Lang, lang busstur hjem.
Ære være trådløst nettverk på lavprisekspressen.
Litt søvn, litt oppdatering, mye fjesbok og underholdning fra gode venner.
Å si at jeg savner Fredly allerede nå vil kanskje være litt vel entusiastisk, men det er enkelte personer jeg gjerne skulle tatt med meg hjem.
Lang, lang busstur hjem.
Ære være trådløst nettverk på lavprisekspressen.
Litt søvn, litt oppdatering, mye fjesbok og underholdning fra gode venner.
Å si at jeg savner Fredly allerede nå vil kanskje være litt vel entusiastisk, men det er enkelte personer jeg gjerne skulle tatt med meg hjem.
fredag 9. oktober 2009
Fredly 08.10.09
Dag 55
Hva er det med gutter/menn og klokker?
"Det er det eneste konservative smykket for herrer."
Jeg likte denne forklaringen, samtidig som jeg har å si meg litt uenig.
Uten hensikt å gå nærmere inn på saken, den kan hver enkelt benytte litt tid til å gruble på.
En knapp fjerdedel av skoleåret er allerede fullført, og tanken på det gjør de fleste elevene på skolen litt sentimentale, men også glade, for det er godt å vite at man har klart seg, at det verste er over, at førsteinntrykkskneika er passert.
Securitygjengen dro samlet av gårde på gokart, noe jeg valgte å se fra sidelinjen og ta bilder av. Jeg våknet nemlig i dag tidlig med en tanke om at noe galt ville skje, og jeg ser ikke noe poeng i å utfordre skjebnen mer enn nødvendig. Bare det å se de andre bli kjørt på både bakfra, forfra og fra siden gjorde meg dårlig - tankene om alt som kunne gå galt tok overhånd. Det er sjelden jeg trekker meg på slike ting, som jeg egentlig tror blir gøy.
En god, øltørst gjeng dro på Three Lions, en engelsk fotballpub i Trondheim, og som vi koste oss! Da det ellers er null tilgjengelighet på alkohol, går det fort ned, og fort på snurr når vi først får tak i det. Fabelaktig stemning, sang og vennskap. Skal definitivt gjentas! Vorspiel til julebord, her kommer vi!
Marthe er god, Marthe er i tankene til mange i dag.
Marthemor, kjære frøken, vi er glad i deg!
Trondheim by lever, selv på en torsdag. Den er dog mer rolig enn hva den var sist jeg var ute, men i dag blir det stemning, i dag blir det hardt, i dag blir det metall, i dag blir det Benea Reach! Noen ting gleder jeg meg over på en spesiell måte, slik at jeg kan si at "jeg gleder meg som en unge", og dette er nettopp et slikt tilfelle. At jeg får med meg denne konserten gjør godt i sjela, og jeg gleder meg til bussturen hjem i morgen. Tid. Ikke rom for å gå noen plass. Tvunget til å være tilstede i seg selv. Fare for kjedsomhet, hvilket jeg vil gjøre alt for å unngå. Derfor har jeg utstyrt meg med pc, kamera, bøker, strikketøy og kulepenn.
Kjedsomhet kan noen andre ta seg av, de som ikke har ork eller nysgjerrighet til å bruke livet for hva det er verdt.
Økologisk øl er ikke godt.
Hva er det med gutter/menn og klokker?
"Det er det eneste konservative smykket for herrer."
Jeg likte denne forklaringen, samtidig som jeg har å si meg litt uenig.
Uten hensikt å gå nærmere inn på saken, den kan hver enkelt benytte litt tid til å gruble på.
En knapp fjerdedel av skoleåret er allerede fullført, og tanken på det gjør de fleste elevene på skolen litt sentimentale, men også glade, for det er godt å vite at man har klart seg, at det verste er over, at førsteinntrykkskneika er passert.
Securitygjengen dro samlet av gårde på gokart, noe jeg valgte å se fra sidelinjen og ta bilder av. Jeg våknet nemlig i dag tidlig med en tanke om at noe galt ville skje, og jeg ser ikke noe poeng i å utfordre skjebnen mer enn nødvendig. Bare det å se de andre bli kjørt på både bakfra, forfra og fra siden gjorde meg dårlig - tankene om alt som kunne gå galt tok overhånd. Det er sjelden jeg trekker meg på slike ting, som jeg egentlig tror blir gøy.
En god, øltørst gjeng dro på Three Lions, en engelsk fotballpub i Trondheim, og som vi koste oss! Da det ellers er null tilgjengelighet på alkohol, går det fort ned, og fort på snurr når vi først får tak i det. Fabelaktig stemning, sang og vennskap. Skal definitivt gjentas! Vorspiel til julebord, her kommer vi!
Marthe er god, Marthe er i tankene til mange i dag.
Marthemor, kjære frøken, vi er glad i deg!
Trondheim by lever, selv på en torsdag. Den er dog mer rolig enn hva den var sist jeg var ute, men i dag blir det stemning, i dag blir det hardt, i dag blir det metall, i dag blir det Benea Reach! Noen ting gleder jeg meg over på en spesiell måte, slik at jeg kan si at "jeg gleder meg som en unge", og dette er nettopp et slikt tilfelle. At jeg får med meg denne konserten gjør godt i sjela, og jeg gleder meg til bussturen hjem i morgen. Tid. Ikke rom for å gå noen plass. Tvunget til å være tilstede i seg selv. Fare for kjedsomhet, hvilket jeg vil gjøre alt for å unngå. Derfor har jeg utstyrt meg med pc, kamera, bøker, strikketøy og kulepenn.
Kjedsomhet kan noen andre ta seg av, de som ikke har ork eller nysgjerrighet til å bruke livet for hva det er verdt.
Økologisk øl er ikke godt.
tirsdag 6. oktober 2009
Fredly 07.10.09
Dag 54
Nå er det tredje verdenskrig. Den startet på Fredly, og ender forhåpentligvis her uten vesentlig spredning. Det har gått litt for langt, og vi på C vurderer å starte vakthold på natten.
Mine fremtidsplaner i et nøtteskall;
Første året etter folkehøgskolen vil jeg søke om å nok et år her, som
STIPENDIAT PÅ FREDLY
Om dette ikke lar seg gjøre, vil jeg søke direkte til
FENGSELSSKOLEN
Får jeg stillingen som stipendiat gjør jeg dette året etterpå.
Mens jeg studerer kriminalomsorg skal jeg jobbe deltid på
PSYKIATRISK UNGDOMSINSTITUSJON.
Tidligst ett år etter ett pliktår i fengsel kan jeg eventuelt søke
TOLLVESEN
eller
POLITIHØGSKOLEN
Kommer sistnevnte til å bli aktuell, vil det antagelig bli arbeid frem mot kriminalteknikk, spaning eller forebygging/forhindring av organisert kriminalitet.
Når jeg så sitter på utdanninger innenfor flere fag, vil jeg ta en liten pause fra arbeidet, og trekke meg tilbake. Det jeg da har spart opp i årenes løp vil gå til innkjøp/oppbygging av et småbruk i spesifikt Steigen/Hamarøy. Tiden her skal jeg bruke til å se dypere inn i livets egne verdi uten det materielle, være i ett med naturen og se det egentlige. La verdens skjønnhet speile mitt indre, slik at det perfekte i verden bedre vil la seg synliggjøre for mitt øye.
Når dette er gjort, har jeg vel rundet vel 40, nærmer meg kanskje 50. Da er det på tide å sette seg på en fjelltopp og lytte til hva livet nå har å gi, tilby.
Kanskje har jeg da mot nok til å oppsøke mennesker, reise ut i verden. Se forandringen av det jeg per dags dato ønsker å flykte fra.
Samfunnet.
Generasjonsendringen.
Det er skummelt, nesten vondt å se på.
Men jeg har ikke bare én, jeg har flere planer. Alltid noe til backup, noe å falle tilbake på.
Selv om jeg liker spontanitet, er planlegging noe av det som gjør livet lettere.
Nå gleder jeg meg til å bli stor.
Nå er det tredje verdenskrig. Den startet på Fredly, og ender forhåpentligvis her uten vesentlig spredning. Det har gått litt for langt, og vi på C vurderer å starte vakthold på natten.
Mine fremtidsplaner i et nøtteskall;
Første året etter folkehøgskolen vil jeg søke om å nok et år her, som
STIPENDIAT PÅ FREDLY
Om dette ikke lar seg gjøre, vil jeg søke direkte til
FENGSELSSKOLEN
Får jeg stillingen som stipendiat gjør jeg dette året etterpå.
Mens jeg studerer kriminalomsorg skal jeg jobbe deltid på
PSYKIATRISK UNGDOMSINSTITUSJON.
Tidligst ett år etter ett pliktår i fengsel kan jeg eventuelt søke
TOLLVESEN
eller
POLITIHØGSKOLEN
Kommer sistnevnte til å bli aktuell, vil det antagelig bli arbeid frem mot kriminalteknikk, spaning eller forebygging/forhindring av organisert kriminalitet.
Når jeg så sitter på utdanninger innenfor flere fag, vil jeg ta en liten pause fra arbeidet, og trekke meg tilbake. Det jeg da har spart opp i årenes løp vil gå til innkjøp/oppbygging av et småbruk i spesifikt Steigen/Hamarøy. Tiden her skal jeg bruke til å se dypere inn i livets egne verdi uten det materielle, være i ett med naturen og se det egentlige. La verdens skjønnhet speile mitt indre, slik at det perfekte i verden bedre vil la seg synliggjøre for mitt øye.
Når dette er gjort, har jeg vel rundet vel 40, nærmer meg kanskje 50. Da er det på tide å sette seg på en fjelltopp og lytte til hva livet nå har å gi, tilby.
Kanskje har jeg da mot nok til å oppsøke mennesker, reise ut i verden. Se forandringen av det jeg per dags dato ønsker å flykte fra.
Samfunnet.
Generasjonsendringen.
Det er skummelt, nesten vondt å se på.
Men jeg har ikke bare én, jeg har flere planer. Alltid noe til backup, noe å falle tilbake på.
Selv om jeg liker spontanitet, er planlegging noe av det som gjør livet lettere.
Nå gleder jeg meg til å bli stor.
mandag 5. oktober 2009
Fredly 05.10.09
Dag 52
Knoll og Tott har vært på nattejakt, og sier BØ, Are, BØ!!! ...og venter engstelig på hevnaksjon. Dette var moro, og skal definitivt gjentas. Når du minst aner det!
Etter en time på korssamling, som alltid er like triggende på følelser, er det godt å få utagert på en positiv måte. Selv måtte jeg koble av med litt tv-titting, deler av mythbusters, 71 grader nord og sist, men definitivt ikke minst, American choppers. Sukk. Drømmer om sykkel, igjen.
Det går mange tanker rundt i hodet om dagen, men jeg forsøker helst å la de bli der oppe. Har ikke helt krefter til å sette ting på papiret. Det blir kort, og ikke særlig godt. Jobber med saken, og en uke høst ferie kommer til å gjøre seg svært godt nå.
Ser stadig mer frem til julen. Da blir det storreingjøring, pynting, god stemning, god mat, og masse kos. Helst skulle jeg sett at skolen ikke hadde stengt i julen, for dette er hjemme nå.
Som Frode sa det, - "Dere skal ikke hjem i høstferien, dere skal bort da! Alle hører hjemme i Trøndelag!"
Ferdinand skal skrive bok. Den skal bestå av en side, og på den skal det stå(noe sånt som);
...men det er det beste som har hendt meg!
En bok alle bør ønske seg til jul.
Det er litt amper stemning på skolen om dagen. Heftige diskusjoner, stadig nye situasjoner, slitne mennesker. Det blir godt med en obligatorisk høstferie.
Kjellemann tar stadig større del i livene våre. Nå henger det bilder av han både på vegger og tak på rommet vårt. Selv i dusjen. Selvsagt var dette for å vinne premien for beste rom, så skuffelsen var stor da det ikke var noen premieutdeling. Det fungerte dog som skalkeskjul for resterende støvkorn og løpende hybelkaniner.
Paranoia, det kan man godt si Marthe og jeg har nå.
Med hjerte i halsen lytter vi rastløst etter lyder.
Er Are ute på jakt, mon tro?
Knoll og Tott har vært på nattejakt, og sier BØ, Are, BØ!!! ...og venter engstelig på hevnaksjon. Dette var moro, og skal definitivt gjentas. Når du minst aner det!
Etter en time på korssamling, som alltid er like triggende på følelser, er det godt å få utagert på en positiv måte. Selv måtte jeg koble av med litt tv-titting, deler av mythbusters, 71 grader nord og sist, men definitivt ikke minst, American choppers. Sukk. Drømmer om sykkel, igjen.
Det går mange tanker rundt i hodet om dagen, men jeg forsøker helst å la de bli der oppe. Har ikke helt krefter til å sette ting på papiret. Det blir kort, og ikke særlig godt. Jobber med saken, og en uke høst ferie kommer til å gjøre seg svært godt nå.
Ser stadig mer frem til julen. Da blir det storreingjøring, pynting, god stemning, god mat, og masse kos. Helst skulle jeg sett at skolen ikke hadde stengt i julen, for dette er hjemme nå.
Som Frode sa det, - "Dere skal ikke hjem i høstferien, dere skal bort da! Alle hører hjemme i Trøndelag!"
Ferdinand skal skrive bok. Den skal bestå av en side, og på den skal det stå(noe sånt som);
...men det er det beste som har hendt meg!
En bok alle bør ønske seg til jul.
Det er litt amper stemning på skolen om dagen. Heftige diskusjoner, stadig nye situasjoner, slitne mennesker. Det blir godt med en obligatorisk høstferie.
Kjellemann tar stadig større del i livene våre. Nå henger det bilder av han både på vegger og tak på rommet vårt. Selv i dusjen. Selvsagt var dette for å vinne premien for beste rom, så skuffelsen var stor da det ikke var noen premieutdeling. Det fungerte dog som skalkeskjul for resterende støvkorn og løpende hybelkaniner.
Paranoia, det kan man godt si Marthe og jeg har nå.
Med hjerte i halsen lytter vi rastløst etter lyder.
Er Are ute på jakt, mon tro?
Fredly 04.10.09
Dag 51
Noe har satt seg godt fast i hodet.
Et visst straffespark.
Ja, vi snakker Rosenborg - Start.
Et straffespark som ikke skulle vært.
Og mine ord på slutten av dagen - "sier takk, god natt og ha en forbannet god søvn."
Noe har satt seg godt fast i hodet.
Et visst straffespark.
Ja, vi snakker Rosenborg - Start.
Et straffespark som ikke skulle vært.
Og mine ord på slutten av dagen - "sier takk, god natt og ha en forbannet god søvn."
lørdag 3. oktober 2009
Fredly 03.10.09
Dag 50
Endelig er dagen her! Det kribler i beina og magen er fylt med sommerfugler. Nå er det så lenge siden jeg har stått på scenen at jeg vet nervøsiteten kommer til å være på topp like før åpningsnummeret.
Seminaret "Kropp er topp" satte først og fremst mediabruken i fokus, og det går med mye, mye tid til media, mer eller mindre bevisst. Påvirkningspotensialet er definitivt tilstede, og det er stort.
Grøten så mange gledet seg til, var i dag totalt mislykket, og smakte mer som vått papp med sukker og kanel. Dessverre. Det ble en del matlagning på internatkjøkken etter det.
Ferdinand og jeg hev oss avgårde i bilen etter generalprøven på forestillingen. I Orkanger fant vi blomster til da fantastiske konferansierene våre, Morten og Jonas.
Da vi ankom skolen igjen, ble vi møtt av en stor gjeng med...tullinger. Temaet for kvelden var "hva vil du bli når du blir stor", i form av utkledning, og fremfor yrke hadde mange valgt å følge barnedrømmen sin, som eksempelvis; prinsesse, supermario, hulken...
Og vi hadde det gøy!
Forestillingen gikk bedre enn hva vi i det hele tatt kunne drømt om. Kun svært små, ikke nevneverdige feil, og bare én liten teknisk stans.
Drøm!
Nedriggingen var gjort på 1-2-3, og så var lista for videre elevkvelder lagt. Og vi har lagt den høyt!
Ute i gangen ble det så snakk om hvor gøy det hadde vært å dra ut en kveld, få rocka litt med dansefoten. Så ble spøk til alvor, etter at Ferdinand spøkte med umiddelbar avgang til Samfundet. Marthe, Katrine og jeg vekslet noen lune blikk før vi stormet rommene, ransaket klesskapene, skiftet og hev oss inn i bilen. Etter et par timer på dansegulvet hadde vi fått danset fra oss, og det begynte også å bli litt vel ubehagelig med mange drøyt berusede mennesker. Dette er slikt man særlig legger merke til når man selv er edru, og ikke har andre intensjoner enn kun å kose seg med dansing og å være blant andre mennesker enn de man ellers ser 24/7.
Vi tre på securitylinjen måtte også ta oss selv et par ganger i å være litt for mye på vakt. Når man jobber blant slike mennesker, blir det også vanskelig å legge fra seg jobben når man selv skal være en del av det.
Endelig er dagen her! Det kribler i beina og magen er fylt med sommerfugler. Nå er det så lenge siden jeg har stått på scenen at jeg vet nervøsiteten kommer til å være på topp like før åpningsnummeret.
Seminaret "Kropp er topp" satte først og fremst mediabruken i fokus, og det går med mye, mye tid til media, mer eller mindre bevisst. Påvirkningspotensialet er definitivt tilstede, og det er stort.
Grøten så mange gledet seg til, var i dag totalt mislykket, og smakte mer som vått papp med sukker og kanel. Dessverre. Det ble en del matlagning på internatkjøkken etter det.
Ferdinand og jeg hev oss avgårde i bilen etter generalprøven på forestillingen. I Orkanger fant vi blomster til da fantastiske konferansierene våre, Morten og Jonas.
Da vi ankom skolen igjen, ble vi møtt av en stor gjeng med...tullinger. Temaet for kvelden var "hva vil du bli når du blir stor", i form av utkledning, og fremfor yrke hadde mange valgt å følge barnedrømmen sin, som eksempelvis; prinsesse, supermario, hulken...
Og vi hadde det gøy!
Forestillingen gikk bedre enn hva vi i det hele tatt kunne drømt om. Kun svært små, ikke nevneverdige feil, og bare én liten teknisk stans.
Drøm!
Nedriggingen var gjort på 1-2-3, og så var lista for videre elevkvelder lagt. Og vi har lagt den høyt!
Ute i gangen ble det så snakk om hvor gøy det hadde vært å dra ut en kveld, få rocka litt med dansefoten. Så ble spøk til alvor, etter at Ferdinand spøkte med umiddelbar avgang til Samfundet. Marthe, Katrine og jeg vekslet noen lune blikk før vi stormet rommene, ransaket klesskapene, skiftet og hev oss inn i bilen. Etter et par timer på dansegulvet hadde vi fått danset fra oss, og det begynte også å bli litt vel ubehagelig med mange drøyt berusede mennesker. Dette er slikt man særlig legger merke til når man selv er edru, og ikke har andre intensjoner enn kun å kose seg med dansing og å være blant andre mennesker enn de man ellers ser 24/7.
Vi tre på securitylinjen måtte også ta oss selv et par ganger i å være litt for mye på vakt. Når man jobber blant slike mennesker, blir det også vanskelig å legge fra seg jobben når man selv skal være en del av det.
Fredly 02.10.09
Dag 49
Elevkvelden begynner nå å gå meg litt på nervene, på samme tid som jeg synes det er veldig artig. Jeg satt oppe og jobbet med en bilde-/lysfremvisning til langt på natt, for videre å drømme om den når jeg endelig kunne lukke øynene. Det første jeg så tenkte på da jeg våknet, var selvfølgelig dette, samt resten av programmet. Jeg har med å engasjere meg 100% når jeg setter i gang med noe, og når det er noe jeg brenner for. Med en liten drøm om å bli regissør, skulle det bare mangle at jeg gjør meg synlig under et slikt prosjekt.
Programmet sitter støtt som fjell, så nå er det bare å glede seg til morgendagen!
Elevkvelden begynner nå å gå meg litt på nervene, på samme tid som jeg synes det er veldig artig. Jeg satt oppe og jobbet med en bilde-/lysfremvisning til langt på natt, for videre å drømme om den når jeg endelig kunne lukke øynene. Det første jeg så tenkte på da jeg våknet, var selvfølgelig dette, samt resten av programmet. Jeg har med å engasjere meg 100% når jeg setter i gang med noe, og når det er noe jeg brenner for. Med en liten drøm om å bli regissør, skulle det bare mangle at jeg gjør meg synlig under et slikt prosjekt.
Programmet sitter støtt som fjell, så nå er det bare å glede seg til morgendagen!
Fredly 01.10.09
Dag 48
Det har blitt oktober, og høsten har nærmet seg med stormskritt. Dette har vært tidenes nest våteste høst i trøndelag.
Vi brukte nok en regnfull dag inne til å øve til elevkvelden. Endelig er det på plass noe som kan ligne en gjennomkjøring, ergo nærmer vi oss en slutt på de heftigste diskusjonene. Nå er det bare å få satt programmet, og få folk til å møte opp presis til avtalte øvinger. Vi lever godt i tro om at dette blir en fantastisk forestilling!
Det har blitt oktober, og høsten har nærmet seg med stormskritt. Dette har vært tidenes nest våteste høst i trøndelag.
Vi brukte nok en regnfull dag inne til å øve til elevkvelden. Endelig er det på plass noe som kan ligne en gjennomkjøring, ergo nærmer vi oss en slutt på de heftigste diskusjonene. Nå er det bare å få satt programmet, og få folk til å møte opp presis til avtalte øvinger. Vi lever godt i tro om at dette blir en fantastisk forestilling!
Fredly 30.09.09
Dag 47
Etter tre timer søvn var jeg første oppe på huset. Klokken 08 satte jeg meg foran pianoet og begynte å klimpre, og ble plutselig sittende en times tid. Det er en spesiell følelse å bli opphengt i notene, dratt inn i komponeringen. Da flyr tiden ubevisst fort forbi.
Snøen dalte ned fra himmelen, og jeg gikk ut for å kjenne på snøflakene før frokost. Det var godt å kjenne det kalde treffe mine varme eple(/bolle)kinn. Vandre ubesluttsomt på veien i mine høyt elskede Doc Martens.
Kvelden ble lang og god, da den antatte vakten nede i Børsa havn ble avlyst. Da ble det satt i gang film på rommet, med besøk av han som spiser traktor til frokost og lastebiler til middag.
Etter tre timer søvn var jeg første oppe på huset. Klokken 08 satte jeg meg foran pianoet og begynte å klimpre, og ble plutselig sittende en times tid. Det er en spesiell følelse å bli opphengt i notene, dratt inn i komponeringen. Da flyr tiden ubevisst fort forbi.
Snøen dalte ned fra himmelen, og jeg gikk ut for å kjenne på snøflakene før frokost. Det var godt å kjenne det kalde treffe mine varme eple(/bolle)kinn. Vandre ubesluttsomt på veien i mine høyt elskede Doc Martens.
Kvelden ble lang og god, da den antatte vakten nede i Børsa havn ble avlyst. Da ble det satt i gang film på rommet, med besøk av han som spiser traktor til frokost og lastebiler til middag.
onsdag 30. september 2009
Fredly 29.09.09
Dag 46
Endelig var det security sin tur til å dra på bli kjent-tur. Vi kjenner hverandre allerede veldig godt, det er slik det blir når man blir plassert på vakt sammen i opptil syv timer i strekk. Da gjelder det å kunne litt smalltalk.
Imi på Oppdal var stedet, paintball var tingen. Første runde satt hjertet og dunket godt langt opp i halsen, og angsten, frykten for å bli truffet av en kule var stor. Andre runde ble det litt mer fart på sakene, og både konkurranse- og jaktinnstinket satte inn hos samtlige elever.
All den friske lufta, løping i skogen og rulling i snø(ja, det snødde på Oppdal!), gjorde oss gode, slitne og trøtte. Da smaker selv trøndersodd godt til middag.
Planlegging og briefing rundt elevkvelden var nødvendig, for vi vet at lørdagen kommer mer plutselig og overraskende enn noensinne. Videre fulgte underholdning(nyhetsopplesning på nynorsk etter eget initiativ og egen kreativitet) og leker. Etterhvert som folket trakk seg tilbake, ble Eline, Anne, Torgrim og jeg sittende oppe å snakke, samt å komme med ideer til elevkvelden.
Fredly 28.09.09
Dag 45
Idrettsdag på Bakketun folkehøgskole i Verdalen.
Grenene var som følger:
fotball - på den minste og mest gjørmete banen jeg har spilt på noensinne.
volleyball - følger samme standard som fotballbanen
innebandy - i det mest bråkete lokale(grunnet heiarop)
muskel - på en sølete bane
Slik jeg har uttrykket meg til nå, ser det svært negativt ut, men det var aldeles ikke träkigt på noen som helst måte, det var knallartig! Sistnevnte øvelse, muskel, var desidert best, med biltrekking og løping med tjukkasmadrass på hodet rundt hovedbygningen. Ja, det var kaldt, det var vått, gjørmete, slitsom, blodsmak og melkesyre, men hva gjør vel det, - når pokalen nå igjen står på sin rette plass på pianoet på Fredly! Vi stakk av med seieren med totalt 40 poeng, fire poeng mer enn nummer to.
Olav Arntsen kan igjen gå med hevet hode og rak rygg. Herlig innsats, fantastisk spirit!
Dagens ord - "Hipp, hipp, hurra, vi har det bra! Vi er Fredly, ratatatata!"
Idrettsdag på Bakketun folkehøgskole i Verdalen.
Grenene var som følger:
fotball - på den minste og mest gjørmete banen jeg har spilt på noensinne.
volleyball - følger samme standard som fotballbanen
innebandy - i det mest bråkete lokale(grunnet heiarop)
muskel - på en sølete bane
Slik jeg har uttrykket meg til nå, ser det svært negativt ut, men det var aldeles ikke träkigt på noen som helst måte, det var knallartig! Sistnevnte øvelse, muskel, var desidert best, med biltrekking og løping med tjukkasmadrass på hodet rundt hovedbygningen. Ja, det var kaldt, det var vått, gjørmete, slitsom, blodsmak og melkesyre, men hva gjør vel det, - når pokalen nå igjen står på sin rette plass på pianoet på Fredly! Vi stakk av med seieren med totalt 40 poeng, fire poeng mer enn nummer to.
Olav Arntsen kan igjen gå med hevet hode og rak rygg. Herlig innsats, fantastisk spirit!
Dagens ord - "Hipp, hipp, hurra, vi har det bra! Vi er Fredly, ratatatata!"
søndag 27. september 2009
Fredly 27.09.09
Dag 44
Kjærligheten blomstrer på Fredly.
Nei, ikke mellom Eline og meg som sov ute i natt, men mellom flere andre elever.
Det skaper en god, men dog litt klissete atmosfære på skolen.
Ellers så har dette vært en helligdag som endelig har vært fri for særlig aktivitet. En joggetur før middag, men ellers rolig. Da det heller ikke var kampdag, kunne jeg slappe helt av, og roe ned. Det føles rart. Men jeg kjeder meg ikke.
Kjærligheten blomstrer på Fredly.
Nei, ikke mellom Eline og meg som sov ute i natt, men mellom flere andre elever.
Det skaper en god, men dog litt klissete atmosfære på skolen.
Ellers så har dette vært en helligdag som endelig har vært fri for særlig aktivitet. En joggetur før middag, men ellers rolig. Da det heller ikke var kampdag, kunne jeg slappe helt av, og roe ned. Det føles rart. Men jeg kjeder meg ikke.
lørdag 26. september 2009
Fredly 26.09.09
Dag 43
"Emma Mariel! Nå er klokka ti."
Pokker heller. Tenk å forsove seg på en lørdag når et fantastisk foredrag står for tur.
Vi torde ikke storme inn i samlingssalen, så vi ventet pent med å trekke inn i lokalet til etter første pause. I mellomtiden spurte vi om å få litt frokost, og jeg spiste mine første to brødskiver her på Fredly(ellers spiser jeg knekkebrød), og jeg kan forstå at folk etter 43 dager med forholdsvis slapt og tørt brød begynner å gå lei.
Det var et sterkt foredrag. Jeg var antagelig den første til å knekke sammen, da Terje Forsberg begynte å snakke om tilgivelse. Jeg spurte;
"Hvordan klarer du å tilgi? Hvordan føles det å tilgi? Hvordan vet du at noe er tilgitt, og at den bitre følelsen i kroppen har forlatt deg, og ikke kommer tilbake?"
Gi det tid, fikk jeg til svar. Det er ikke lett, og du må selv være klar for det. Jeg har en jobb å gjøre. Og nå - nå blir det bok. Jeg vet bare ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så mye jeg vil si, skrive, dele, sette sammen til en lang tekst, en bok, et hefte. Hva som helst, så lenge det vil nå ut til folket der ute. Et foredrag med.
Terje Forsberg, - "den tilbakestående", rørte ved samtlige av tilstedeværende.
På kvelden var det godt å oppsøke det omsorgsfulle og åndelige på ungdomsmøtet i Salem menighet. Jeg kommer ikke over hvor godt det er å se mange mennesker, spesielt ungdommer, samlet på samme sted, i samme tilstand, engasjert i noe felles.
Derfor savner jeg nå også konsertlivet.
Rammstein står svært høyt på ønskelisten. Vallhall er stedet. 18.februar 2010 er datoen.
Sukk.
Gjøre mange forsøk på å omvende Marthe til den litt mer tunge musikksjangeren, men hun er fremdeles ikke særlig overbevist.
På vei hjem fra Trondheim fikk Eline og jeg en god idé om å sove ute under åpen himmel. Og slik ble det! Veslefrøkna sovnet først, og da, som alltid, våkner vaktinnstinket mitt, og jeg holdt meg våken og lyttet etter faretruende lyder i en time før øynene mine skulle få hvile.
TG dukket opp i firetiden, uten noen hensikt om å skremme, han hadde bare vært på besøk på C-internatet. Det var koselig å våkne, og se de sykt skremmende øynene til en delvis sovende Eline.
"Emma Mariel! Nå er klokka ti."
Pokker heller. Tenk å forsove seg på en lørdag når et fantastisk foredrag står for tur.
Vi torde ikke storme inn i samlingssalen, så vi ventet pent med å trekke inn i lokalet til etter første pause. I mellomtiden spurte vi om å få litt frokost, og jeg spiste mine første to brødskiver her på Fredly(ellers spiser jeg knekkebrød), og jeg kan forstå at folk etter 43 dager med forholdsvis slapt og tørt brød begynner å gå lei.
Det var et sterkt foredrag. Jeg var antagelig den første til å knekke sammen, da Terje Forsberg begynte å snakke om tilgivelse. Jeg spurte;
"Hvordan klarer du å tilgi? Hvordan føles det å tilgi? Hvordan vet du at noe er tilgitt, og at den bitre følelsen i kroppen har forlatt deg, og ikke kommer tilbake?"
Gi det tid, fikk jeg til svar. Det er ikke lett, og du må selv være klar for det. Jeg har en jobb å gjøre. Og nå - nå blir det bok. Jeg vet bare ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så mye jeg vil si, skrive, dele, sette sammen til en lang tekst, en bok, et hefte. Hva som helst, så lenge det vil nå ut til folket der ute. Et foredrag med.
Terje Forsberg, - "den tilbakestående", rørte ved samtlige av tilstedeværende.
På kvelden var det godt å oppsøke det omsorgsfulle og åndelige på ungdomsmøtet i Salem menighet. Jeg kommer ikke over hvor godt det er å se mange mennesker, spesielt ungdommer, samlet på samme sted, i samme tilstand, engasjert i noe felles.
Derfor savner jeg nå også konsertlivet.
Rammstein står svært høyt på ønskelisten. Vallhall er stedet. 18.februar 2010 er datoen.
Sukk.
Gjøre mange forsøk på å omvende Marthe til den litt mer tunge musikksjangeren, men hun er fremdeles ikke særlig overbevist.
På vei hjem fra Trondheim fikk Eline og jeg en god idé om å sove ute under åpen himmel. Og slik ble det! Veslefrøkna sovnet først, og da, som alltid, våkner vaktinnstinket mitt, og jeg holdt meg våken og lyttet etter faretruende lyder i en time før øynene mine skulle få hvile.
TG dukket opp i firetiden, uten noen hensikt om å skremme, han hadde bare vært på besøk på C-internatet. Det var koselig å våkne, og se de sykt skremmende øynene til en delvis sovende Eline.
Fredly 25.09.09
Dag 42Tid for bytte av ansvar for vasking, og takke meg til securityrommet. Det skal nevnes at de på denne linjen er ikke bare én, men opptil flere smuler og kaffeflekker rotete.
Også i dag var det stor bruk for hvile etter det obligatoriske opplegget på skolen, samt elevrådsmøte. Jeg har stor tro på at dette blir et godt, engasjerende elevrådsår.
Også i dag var det stor bruk for hvile etter det obligatoriske opplegget på skolen, samt elevrådsmøte. Jeg har stor tro på at dette blir et godt, engasjerende elevrådsår.
På kvelden dro et busslass med elever til NTNUs "Researchers Night".
Masse ulike stands for spesielt interesserte. Jeg kjenner at jeg ikke helt orker å engasjere meg i fremtidig skolevalg akkurat nå. Joakim latet som om interessen var tilstede, - kun for å få et viskelær.
Foredragene derimot, vil jeg skryte av, de var veldig bra! Til tider skremmende spesielt informative, men dog, forståelige også for oss som er rakettforskere!
Fredly 24.09.09
Dag 41
Det viser seg herved at det faktisk er en del personer som leser bloggen min, da folk nå faktisk kommer til meg og sier at jeg ligger etter med oppdatering. Og ja, det gjør jeg. Fremdeles går dagene i ett. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg for å få litt fritid.
3 måneder igjen til julaften. Aner ikke hvor jeg kommer til å gjøre meg ved juletider, men i og med at det ikke blir noen tur til Lofoten i høstferien, håper jeg at det kommer til å bli muligheter for en reise nordover da. Oppleve mørke. Stillhet. Kulde. Et fantastisk landskap.
Det er der i nord jeg hører hjemme.
Eline hadde bursdag i dag. Grunnet voldsom trøtthet fra min side, fikk hun ingen kake på sengen på morningen. Like godt, kanskje, for den jeg da laget senere på dagen, ble knallgod!
Eline kjørte meg til jobb, hentet sin mor, og hentet meg fra jobben igjen. Joda, hun fikk betalt hun også, sniken sjæl. Hun hadde jo tross alt bursdag!
Det viser seg herved at det faktisk er en del personer som leser bloggen min, da folk nå faktisk kommer til meg og sier at jeg ligger etter med oppdatering. Og ja, det gjør jeg. Fremdeles går dagene i ett. Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal gjøre av meg for å få litt fritid.
3 måneder igjen til julaften. Aner ikke hvor jeg kommer til å gjøre meg ved juletider, men i og med at det ikke blir noen tur til Lofoten i høstferien, håper jeg at det kommer til å bli muligheter for en reise nordover da. Oppleve mørke. Stillhet. Kulde. Et fantastisk landskap.
Det er der i nord jeg hører hjemme.
Eline hadde bursdag i dag. Grunnet voldsom trøtthet fra min side, fikk hun ingen kake på sengen på morningen. Like godt, kanskje, for den jeg da laget senere på dagen, ble knallgod!
Eline kjørte meg til jobb, hentet sin mor, og hentet meg fra jobben igjen. Joda, hun fikk betalt hun også, sniken sjæl. Hun hadde jo tross alt bursdag!
torsdag 24. september 2009
Fredly 23.09.09
Dag 40
Ankomst parkering ved Femunden, eller "Fæmoundj", som Ida sier, klokken 0030. Ruslet forbi hytta til de andre klokken 0300, og en drøy halvtime senere var vi fremme ved vårt eget krypinn, en hytte akkurat stor nok til å romme oss alle sammen. Barskingene TG og Torgrim sov ute, mens selv nøt jeg godt å ligge trygt og godt i en seng innerst i hytta. Dårlig plassert i forhold til evt. brann(slikt tenker man på etter å ha hatt noen kurs her på Fredly), men med min gode fantasi og filmreportoar, er jeg mer redd og engstelig for spøkelser(gale Kaia), enn for realistiske hendelser.
Til frokost kom Ida med nok et godt ord; "Pøkker". Dette er altså pølser, som vi grilla svarte på bålet. Deretter viste det seg at tiden ble for knapp til spionering og eventuell avsløring, så vi pakket sammen sakene og tok fatt på turen hjemover. Det var i utgangspunktet ikke så veldig langt å gå, men når det skal bæres et lerret og et aggregat gjennom ulendt terreng, går ting bokstavelig talt smått. Med verkende skuldre og vonde rygger var det herlig å komme til Langen, hvor Ida og Torgrim ventet på oss med bilen.
På vei hjem sovnet jeg på sidemannens skulder, og merket at den friske Røroslufta hadde gjort som den pleier; gjøre meg trøtt.
Nødstelefon fra Lerkendal om temmelig stresset situasjon. Tilskuertallet på 18.711 tilsa at det var godt vi jentene kom til unnsetning med visitering.
Underveis i kampen var jeg sikker på at halve adressatribunen skulle storme banen for å flå dommeren på flekken. I enkelte situasjoner kan det være mer eller mindre vanskelig å forholde seg nøytral.
Ankomst parkering ved Femunden, eller "Fæmoundj", som Ida sier, klokken 0030. Ruslet forbi hytta til de andre klokken 0300, og en drøy halvtime senere var vi fremme ved vårt eget krypinn, en hytte akkurat stor nok til å romme oss alle sammen. Barskingene TG og Torgrim sov ute, mens selv nøt jeg godt å ligge trygt og godt i en seng innerst i hytta. Dårlig plassert i forhold til evt. brann(slikt tenker man på etter å ha hatt noen kurs her på Fredly), men med min gode fantasi og filmreportoar, er jeg mer redd og engstelig for spøkelser(gale Kaia), enn for realistiske hendelser.
Til frokost kom Ida med nok et godt ord; "Pøkker". Dette er altså pølser, som vi grilla svarte på bålet. Deretter viste det seg at tiden ble for knapp til spionering og eventuell avsløring, så vi pakket sammen sakene og tok fatt på turen hjemover. Det var i utgangspunktet ikke så veldig langt å gå, men når det skal bæres et lerret og et aggregat gjennom ulendt terreng, går ting bokstavelig talt smått. Med verkende skuldre og vonde rygger var det herlig å komme til Langen, hvor Ida og Torgrim ventet på oss med bilen.
På vei hjem sovnet jeg på sidemannens skulder, og merket at den friske Røroslufta hadde gjort som den pleier; gjøre meg trøtt.
Nødstelefon fra Lerkendal om temmelig stresset situasjon. Tilskuertallet på 18.711 tilsa at det var godt vi jentene kom til unnsetning med visitering.
Underveis i kampen var jeg sikker på at halve adressatribunen skulle storme banen for å flå dommeren på flekken. I enkelte situasjoner kan det være mer eller mindre vanskelig å forholde seg nøytral.
tirsdag 22. september 2009
Fredly 22.09.09
Dag 39
For første gang i hele mitt liv føler jeg virkelig at jeg kan førstehjelp, og at jeg er delvis på trygg på situasjoner jeg måtte havne i. Selvfølgelig håper jeg at jeg slipper, men med en yrkeskarriere innen sikkerhetsbransjen, må jeg nok pent belage meg på et par hendelser.
Vi fikk brått vite at avreise til Femunden er flyttet til i dag. I dag!!!
Ikke helt psykisk forberedt på det, og derfor litt negativt innstilt. Enn så lenge, det går nok fort over! Må bare raske på med å putte elektriske dingser i ladere, og løpe en tur før avreise. Hipp hurra for skremselspropaganda!
For første gang i hele mitt liv føler jeg virkelig at jeg kan førstehjelp, og at jeg er delvis på trygg på situasjoner jeg måtte havne i. Selvfølgelig håper jeg at jeg slipper, men med en yrkeskarriere innen sikkerhetsbransjen, må jeg nok pent belage meg på et par hendelser.
Vi fikk brått vite at avreise til Femunden er flyttet til i dag. I dag!!!
Ikke helt psykisk forberedt på det, og derfor litt negativt innstilt. Enn så lenge, det går nok fort over! Må bare raske på med å putte elektriske dingser i ladere, og løpe en tur før avreise. Hipp hurra for skremselspropaganda!
Fredly 21.09.09
Dag 38 Fredly folkehøgskole har i dag erobret Snøhetta. Og det viste seg at det 2286 meter høye fjellet ikke het Snøhetta for ingenting.
"Det blåser. Det snør. Det er kaldt, vått og j**vlig. Vi smiler og synger. Det er melkesyre, blodsmak i munnen, svimmelhet og frost. Det er min tur til å klage."
Slik lød mine ord på veien oppover.
Slik lød mine ord på veien oppover.
Marthe og jeg tok oss god tid på veien nedover, med kamera på magen. Var ikke måte på hva kreativiteten kunne komme på i en sliten, frossen tilstand, til både film og fotografier. Underholdning, selvironi, konsept, inspirasjon. Nå blir det gøy fremover. 
Fredly 20.09.09
Dag 37
Endelig kampdag igjen!
Rosenborg - Sandefjord, endte 4-0. Ett sjælmål. Ikke like mye fart som forrige gang, men dog mer stemning, hele 18.354 tilskuere.
Politiet syntes godt om visiteringen vår.
Godt å komme litt i snakk med kollegaer og medarbeidere.
Synd vi ikke kan jobbe på kampen førstkommende onsdag, Rosenborg - Tromsø. Da er nemlig security på tur i Femunden for å skremme vettet av Vind&Vann. Vi kommer ikke til å vise nåde. Her blir det skremselspropaganda på høyt nivå. Filming og bilder. Plaging. Uhyggelige, skremmende opplevelser. Spionering. Gale Kaia.
Endelig kampdag igjen!
Rosenborg - Sandefjord, endte 4-0. Ett sjælmål. Ikke like mye fart som forrige gang, men dog mer stemning, hele 18.354 tilskuere.
Politiet syntes godt om visiteringen vår.
Godt å komme litt i snakk med kollegaer og medarbeidere.
Synd vi ikke kan jobbe på kampen førstkommende onsdag, Rosenborg - Tromsø. Da er nemlig security på tur i Femunden for å skremme vettet av Vind&Vann. Vi kommer ikke til å vise nåde. Her blir det skremselspropaganda på høyt nivå. Filming og bilder. Plaging. Uhyggelige, skremmende opplevelser. Spionering. Gale Kaia.
søndag 20. september 2009
Fredly 19.09.09
Dag 36
Ingen dårlig overraskelse å få Estlandsseminaret utsatt når det istedet ble arrangert volleyballturnering på skolen. Og da ingen hvilken som helst turnering med kåring av bare vinner, men også av beste kamprop og utkledning!
Lagene var korridorvis, og vi som på korridoren ennå ikke har hatt noe opplegg eller samling felles hadde litt startproblemer. Da vi endelig kom i gang med å finne kostymer, ble isen dog brutt ganske fort, og vi hadde det utrolig moro med å kle guttene i våre(jentenes) trange, rosa topper, og selv stashe oss opp med Grorudpalmer og flere lag sminke.
The Hobos, rent guttelag utkledd som uteliggere, som kjørte stilen fullt ut med holdning, talemåte og væremåte, vant selve turneringen, nettopp fordi de brøt ut av skuespillet sitt under selve kampene.
Til guttene som stilte i fullt antrekk med kjole, parykk og med vesker, ble det tildelt en andreplass for godt kamprop.
Og vi, i korridor CS, vi vant pris for beste antrekk, og dette takket våre flotte dusketimer i rosa tøy og høye heler! Takk for fantastisk spirit, og til Kjell, som tydeligvis er litt svak for slikt!
Overraskelse på høyt nivå, - dette hadde vi virkelig ikke forventet!
En del av oss på security dro på oppdrag i kveld. Vi var forberedt på hip hop-crap, men ble kastet ut i techno-shit. Det forholdt seg rolig på området frem til gjengene begynte å dukke opp. Da trakk vi nybegynnere oss litt tilbake i rekka, og lot de mer erfarne gutta(og jenta) ta seg av jobben med å fjerne bråkmakerne. Da politibilen endelig var på plass som et autoritetsmerke, ble det roligere. Manipulerende tårer og forvirra ungdommer var det dog mer enn nok jobb med.
Ingen dårlig overraskelse å få Estlandsseminaret utsatt når det istedet ble arrangert volleyballturnering på skolen. Og da ingen hvilken som helst turnering med kåring av bare vinner, men også av beste kamprop og utkledning!
Lagene var korridorvis, og vi som på korridoren ennå ikke har hatt noe opplegg eller samling felles hadde litt startproblemer. Da vi endelig kom i gang med å finne kostymer, ble isen dog brutt ganske fort, og vi hadde det utrolig moro med å kle guttene i våre(jentenes) trange, rosa topper, og selv stashe oss opp med Grorudpalmer og flere lag sminke.
The Hobos, rent guttelag utkledd som uteliggere, som kjørte stilen fullt ut med holdning, talemåte og væremåte, vant selve turneringen, nettopp fordi de brøt ut av skuespillet sitt under selve kampene.
Til guttene som stilte i fullt antrekk med kjole, parykk og med vesker, ble det tildelt en andreplass for godt kamprop.
Og vi, i korridor CS, vi vant pris for beste antrekk, og dette takket våre flotte dusketimer i rosa tøy og høye heler! Takk for fantastisk spirit, og til Kjell, som tydeligvis er litt svak for slikt!
Overraskelse på høyt nivå, - dette hadde vi virkelig ikke forventet!
En del av oss på security dro på oppdrag i kveld. Vi var forberedt på hip hop-crap, men ble kastet ut i techno-shit. Det forholdt seg rolig på området frem til gjengene begynte å dukke opp. Da trakk vi nybegynnere oss litt tilbake i rekka, og lot de mer erfarne gutta(og jenta) ta seg av jobben med å fjerne bråkmakerne. Da politibilen endelig var på plass som et autoritetsmerke, ble det roligere. Manipulerende tårer og forvirra ungdommer var det dog mer enn nok jobb med.
Fredly 18.09.09
Dag 35
Har du lagt merke til hvor lang en dag kan bli dersom du står opp tidlig og gjør noe du selv vil betrakte som fornuftig? Nettopp slik hadde jeg det etter joggeturen på morningen i dag, da klokken bare var ti, men kroppen min hadde en følelse av at det var sent på eftermiddagen. Dette var det dog ikke rom for. Allmøtet ventet, der en haug med bortkomne klær ikke fant sin eier. Ikke i dag heller.
Dagens høydepunkt, - Marthe kom hjem! ^^
Godt over halvparten av elevene satt i peisestua og så på X-factor. Når omtrent 70 mennesker rundt deg sitter og ler, er det vanskelig å la være selv. Ikke at jeg forsøkte på det.
Det var god stemning. Elevene begynner å komme nærmere hverandre.
Vi går foran med et godt eksempel på et eksemplarisk samfunn, i miniatyrversjon.
Har du lagt merke til hvor lang en dag kan bli dersom du står opp tidlig og gjør noe du selv vil betrakte som fornuftig? Nettopp slik hadde jeg det etter joggeturen på morningen i dag, da klokken bare var ti, men kroppen min hadde en følelse av at det var sent på eftermiddagen. Dette var det dog ikke rom for. Allmøtet ventet, der en haug med bortkomne klær ikke fant sin eier. Ikke i dag heller.
Dagens høydepunkt, - Marthe kom hjem! ^^
Godt over halvparten av elevene satt i peisestua og så på X-factor. Når omtrent 70 mennesker rundt deg sitter og ler, er det vanskelig å la være selv. Ikke at jeg forsøkte på det.
Det var god stemning. Elevene begynner å komme nærmere hverandre.
Vi går foran med et godt eksempel på et eksemplarisk samfunn, i miniatyrversjon.
lørdag 19. september 2009
Fredly 17.09.09
Dag 34
Valgfri morgen, så lenge den innebar oppvarming og styrketrening før lunsj. Som eneste frivillige til å jogge 5 km, koste jeg meg riktig, for det er nå man begynner å merke resultater. Jeg påstår ikke at resultatene synes, men det er ikke fullt så tungt å ta runden lenger.
Etter lunsj ble vi kjørt til pirbadet for å svømme minst 1000 meter hver. Noen synes ideen om å sitte om å sitte i boblebad og badstue denne tiden var så god, at de ble der. Dyktige Havfrue Hanne, derimot, svømte vel 1000 meter for minst tre personer!
Endelig et solarium å oppspore, og det var min motivasjon til å bli ferdig med svømmingen, for å rekke nettopp dette. Smilende solstråle!
Brukte ettermiddagen på fellesstuen med facebook-LAN, men det er ikke det samme uten Marthe!
Gudmund har herved blitt min personlige rettskriver på blogg. Det hender nemlig ting går litt fort for seg, og det er sjelden jeg leser over det jeg skriver umiddelbart. Derfor har Gudmund i kveld bombardert meg og konfrontert meg med mine egne skrivefeil, men om det er dette som skal til for å få han til å lese bloggen, gjør det meg absolutt ingenting!
Det ble i løpet av samtalen med han også konkludert med at grunnen til at jeg skriver, er at det fungerer som en debrief for meg, og det har vi lært at er det viktigste i hverdagen, og særlig innenfor sikkerhetsyrket.
Valgfri morgen, så lenge den innebar oppvarming og styrketrening før lunsj. Som eneste frivillige til å jogge 5 km, koste jeg meg riktig, for det er nå man begynner å merke resultater. Jeg påstår ikke at resultatene synes, men det er ikke fullt så tungt å ta runden lenger.
Etter lunsj ble vi kjørt til pirbadet for å svømme minst 1000 meter hver. Noen synes ideen om å sitte om å sitte i boblebad og badstue denne tiden var så god, at de ble der. Dyktige Havfrue Hanne, derimot, svømte vel 1000 meter for minst tre personer!
Endelig et solarium å oppspore, og det var min motivasjon til å bli ferdig med svømmingen, for å rekke nettopp dette. Smilende solstråle!
Brukte ettermiddagen på fellesstuen med facebook-LAN, men det er ikke det samme uten Marthe!
Gudmund har herved blitt min personlige rettskriver på blogg. Det hender nemlig ting går litt fort for seg, og det er sjelden jeg leser over det jeg skriver umiddelbart. Derfor har Gudmund i kveld bombardert meg og konfrontert meg med mine egne skrivefeil, men om det er dette som skal til for å få han til å lese bloggen, gjør det meg absolutt ingenting!
Det ble i løpet av samtalen med han også konkludert med at grunnen til at jeg skriver, er at det fungerer som en debrief for meg, og det har vi lært at er det viktigste i hverdagen, og særlig innenfor sikkerhetsyrket.
torsdag 17. september 2009
Fredly 16.09.09
Dag 33
Jeg er herved sertifisert til å bruke håndjern!
Etter en lang økt med kontrollerte nedleggingsteknikker, tårer, slit og smerte, sitter jeg igjen med en hel masse blåmerker og venter på et diplom som straks vil ankomme, og det skal rammes inn, det skal være hellig, og det skal henges over peisen den gang jeg får en peis å henge diplomet over.
Ansatt i Trondheim spektrum for Byåsen håndball, første kamp for sesongen i dag. Helt annen stemning enn hva vi ellers er vant med, lite med visittering og generell kontroll. Men vi(Eline, Katrine og jeg) var der, og holdt kustus på folket.
Samband er ikke så vanskelig som jeg trodde, det gjelder bare å holde tunga rett i munn og være obs på hvem som er hvor og tenk før du trykker og tal derefter.
Vel tilbake på Fredly jogget jeg to kilometer for TG, to for Marthe og to for meg. En siste sluttspurt for TG og en halv kilometers nedtrapping for Marthe. Til slutt, for min egen del, ble det hele avsluttet med en god dusj og joggedress!
Jeg er herved sertifisert til å bruke håndjern!
Etter en lang økt med kontrollerte nedleggingsteknikker, tårer, slit og smerte, sitter jeg igjen med en hel masse blåmerker og venter på et diplom som straks vil ankomme, og det skal rammes inn, det skal være hellig, og det skal henges over peisen den gang jeg får en peis å henge diplomet over.
Ansatt i Trondheim spektrum for Byåsen håndball, første kamp for sesongen i dag. Helt annen stemning enn hva vi ellers er vant med, lite med visittering og generell kontroll. Men vi(Eline, Katrine og jeg) var der, og holdt kustus på folket.
Samband er ikke så vanskelig som jeg trodde, det gjelder bare å holde tunga rett i munn og være obs på hvem som er hvor og tenk før du trykker og tal derefter.
Vel tilbake på Fredly jogget jeg to kilometer for TG, to for Marthe og to for meg. En siste sluttspurt for TG og en halv kilometers nedtrapping for Marthe. Til slutt, for min egen del, ble det hele avsluttet med en god dusj og joggedress!
onsdag 16. september 2009
Fredly 15.09.09
Dag 32
For en busstur! Artig, kjekk, moro, gøyal, løye - og andre dialekter man ellers måtte kunne beskrive noe positivt på!
Så ble det kanskje litt mye fjesbok og tilsynelatende lite søvn, men hva gjør vel det, når man er nattdyr og trives i mørket og nattens trivelige atmosfære?
Timene gikk mye fort oppover enn ned til Oslo, og vel fremme i Trondheim klokken syv om morningen kom kjære, snille, søte, gode, hyggelige Eline og plukket oss opp i den lille rød bilen sin, etter at jeg hadde underholdt Marte med hyperaktivitet og rastløse bevegelser utenfor Trondheim bussentral.
Vi ble vekket med Marthes musikk(men bare første delen av sangen, for "jeg liker begynnelsen best!"), og vekket vel samtlige elever i korridoren da vi kom inn med alt av bagasje. Marthe og jeg har en tendens til å kanskje ikke alltid like mye hensyn til andre som vi vil at andre skal ta hensyn til oss. Men vi er dog høflige og holder oss fint innenfor normalen definert som folkeskikk.
Etter et par timer søvn dro Marthe avgårde med linjen sin, mens vi på securitylinjen ble jaget ut for å løpe like etter middag(hvilket resulterte i at middagen fint kom i retur), og ble deretter satt i gang med planlegging for morgendagens hemmelige avreise. Rigging av musikkanlegg("du våger ikke sette på ABBA, Torgrim, da går jeg!"), sammensetting av tralle og skap.
For en busstur! Artig, kjekk, moro, gøyal, løye - og andre dialekter man ellers måtte kunne beskrive noe positivt på!
Så ble det kanskje litt mye fjesbok og tilsynelatende lite søvn, men hva gjør vel det, når man er nattdyr og trives i mørket og nattens trivelige atmosfære?
Timene gikk mye fort oppover enn ned til Oslo, og vel fremme i Trondheim klokken syv om morningen kom kjære, snille, søte, gode, hyggelige Eline og plukket oss opp i den lille rød bilen sin, etter at jeg hadde underholdt Marte med hyperaktivitet og rastløse bevegelser utenfor Trondheim bussentral.
Vi ble vekket med Marthes musikk(men bare første delen av sangen, for "jeg liker begynnelsen best!"), og vekket vel samtlige elever i korridoren da vi kom inn med alt av bagasje. Marthe og jeg har en tendens til å kanskje ikke alltid like mye hensyn til andre som vi vil at andre skal ta hensyn til oss. Men vi er dog høflige og holder oss fint innenfor normalen definert som folkeskikk.
Etter et par timer søvn dro Marthe avgårde med linjen sin, mens vi på securitylinjen ble jaget ut for å løpe like etter middag(hvilket resulterte i at middagen fint kom i retur), og ble deretter satt i gang med planlegging for morgendagens hemmelige avreise. Rigging av musikkanlegg("du våger ikke sette på ABBA, Torgrim, da går jeg!"), sammensetting av tralle og skap.
Fredly 14.09.09
Dag 31
En dag jeg hadde håpet skulle gå litt saktere og være uten stress, men begrepet og utførelsen av høy stressfaktor er visst grunnleggende for min overlevelse i hverdagen, det er slik jeg gjennomfører det meste av hva jeg bedriver.
Tannlegen jeg var hos i dag, er den blideste jeg noen gang har vært borti. Hun sang, trallet, smilte og pratet, var tvers igjennom positiv. Det virket også ekte, ikke overfladisk og falskt. Slike mennesker fenger meg og er ytterst fascinerende. Folk som selv på en mandag morgen kan være imøtekommende og hyggelige er virkelig verdt å ha kjennskap til.
Ingvild! Røverdattera fra Sørums dype, mørke skau. Mimring om Hellas, viming i Oslos gater, snakk om politikk og ærlighet. Ei jente jeg virkelig liker å henge med!
Majorstuen ble oppdaget på egenhånd, et område i Oslo jeg føler jeg har tilbragt alt for lite tid de siste årene. Det har mye med fordommer å gjøre, og følelsen av å ikke høre til. De har en viss måte å te seg der på vestkanten, ofte overlegent og arrogant. Ja, nettopp dette mener jeg med fordommer, for det er ikke slik det er lenger, folk på Majorstuen er i stor grad nysgjerrige og åpne studenter. Innflyttere, tilflyttere. Importvare. Som er som alle oss andre.
Hjemreisen var brått slutt, og jeg har fått gjort bare halvparten av hva jeg skulle ønske.
Da sier jeg som jeg ofte gjør for å roe meg selv ned når det gjelder stressnivået; "Jeg tar'e imårra".
En dag jeg hadde håpet skulle gå litt saktere og være uten stress, men begrepet og utførelsen av høy stressfaktor er visst grunnleggende for min overlevelse i hverdagen, det er slik jeg gjennomfører det meste av hva jeg bedriver.
Tannlegen jeg var hos i dag, er den blideste jeg noen gang har vært borti. Hun sang, trallet, smilte og pratet, var tvers igjennom positiv. Det virket også ekte, ikke overfladisk og falskt. Slike mennesker fenger meg og er ytterst fascinerende. Folk som selv på en mandag morgen kan være imøtekommende og hyggelige er virkelig verdt å ha kjennskap til.
Ingvild! Røverdattera fra Sørums dype, mørke skau. Mimring om Hellas, viming i Oslos gater, snakk om politikk og ærlighet. Ei jente jeg virkelig liker å henge med!
Majorstuen ble oppdaget på egenhånd, et område i Oslo jeg føler jeg har tilbragt alt for lite tid de siste årene. Det har mye med fordommer å gjøre, og følelsen av å ikke høre til. De har en viss måte å te seg der på vestkanten, ofte overlegent og arrogant. Ja, nettopp dette mener jeg med fordommer, for det er ikke slik det er lenger, folk på Majorstuen er i stor grad nysgjerrige og åpne studenter. Innflyttere, tilflyttere. Importvare. Som er som alle oss andre.
Hjemreisen var brått slutt, og jeg har fått gjort bare halvparten av hva jeg skulle ønske.
Da sier jeg som jeg ofte gjør for å roe meg selv ned når det gjelder stressnivået; "Jeg tar'e imårra".
mandag 14. september 2009
Fredly 13.09.09
Dag 30
Så godt å være tilbake på treningssenteret ved Vallhall igjen! Møte igjen gamle bekjente, og få kjørt en real treningsøkt. Tatt solarium, ikke minst. Jeg vet dette er en dårlig avhengighet, og et av mine minuser, men det å ha en viss gyllen farge har visst blitt viktig for meg.
Gyllen farge og blodårer.
Loppemarkedet på Manglerud var en eneste stor skuff. Skuff som i skuffelse, ikke kommodeskuff.
Sub var like skremmende som alltid. Når jeg først har kommet meg inn og roet meg, er det en fantastisk guddommelig følelse av trygghet og omsorg der inne, men før det er jeg engstelig, redd og urolig. Det er dog noe jeg har vent meg til å leve med.
Nå har jeg vært to år i Sub. Tenk det. Jeg tenker på det.
Tilfeldighetenes forutbestemte tilfeldighet.
Dagens ord - "se opp!" Som i; vær observant. Og nysgjerrig.
Oppdrag for uken - gjør opp noe ugjort. Noe som ligger og kverner blant tankene, som tærer på samvittigheten. Gammelt nytt, eller en renskåret nyhet.
Så godt å være tilbake på treningssenteret ved Vallhall igjen! Møte igjen gamle bekjente, og få kjørt en real treningsøkt. Tatt solarium, ikke minst. Jeg vet dette er en dårlig avhengighet, og et av mine minuser, men det å ha en viss gyllen farge har visst blitt viktig for meg.
Gyllen farge og blodårer.
Loppemarkedet på Manglerud var en eneste stor skuff. Skuff som i skuffelse, ikke kommodeskuff.
Sub var like skremmende som alltid. Når jeg først har kommet meg inn og roet meg, er det en fantastisk guddommelig følelse av trygghet og omsorg der inne, men før det er jeg engstelig, redd og urolig. Det er dog noe jeg har vent meg til å leve med.
Nå har jeg vært to år i Sub. Tenk det. Jeg tenker på det.
Tilfeldighetenes forutbestemte tilfeldighet.
Dagens ord - "se opp!" Som i; vær observant. Og nysgjerrig.
Oppdrag for uken - gjør opp noe ugjort. Noe som ligger og kverner blant tankene, som tærer på samvittigheten. Gammelt nytt, eller en renskåret nyhet.
Fredly 12.09.09
Dag 29
Oslo!
Byen er ikke så verst når man har vært borte fra den en stund, den var god å komme til, jeg føler jeg har en viss tilhørighet her. Kanskje er det bare fordi jeg kjenner byen, jeg vet hvor jeg skal gå(og ikke gå) og jeg aner farer på en viss avstand. Det å se opp og møte menneskers blikk gir en helt annen mening nå enn tidligere, nå er jeg også letende, søkende, ikke bare nysgjerrig og oppdagende som tidligere.
Det sto ikke særlig annet enn innkjøp av klær på timeplanen i dag. Dette er en hobby(/ekstremsport) jeg sjelden bedriver, men det var i dag absolutt nødvendig, og jeg kom også denne gangen helskinne fra det med livet godt i behold.
Det er snart valg, og det merkes. Til alle som føler seg ensom og ignorert, vil jeg anbefale å ta en tur ut på gaten. Du skal ikke gå langt før du tvangsinkluderes, mer eller mindre frivillig, av folk som lover seg trygghet, glede og rikdom, og som vil oppfylle alle dine ønsker, hva de nå enn måtte være.
Advarsel; gjennomføres på eget ansvar, og det er høy sannsynlighet for bivirkninger som svik, løgn og brautende diskusjoner.
Det tok ikke lang tid å bli lei byen. Noen timer med intensive og stadige brudd på min trygghetssone og angst for å bli frastjålet noe av lommetyver, ble litt for meget etter å ha levd så å si ute i skogen i fire uker. Dagen ble avsluttet med grønnsaker, dip og Moulin Rouge. Og med det følger selvfølgelig obligatorisk gåsehud, grøsninger nedover ryggraden og tårer. Jeg mislikter sterkt å felle saltvann fra øynene når jeg er i selskap av andre, selv mor og far. Det er kanskje noe av det lille jeg hater.
Forelskelse er en av de verste smertene et menneskene kan utsette for.
Men også den aller største gleden.
Tilnærmet lykkelig.
Oslo!
Byen er ikke så verst når man har vært borte fra den en stund, den var god å komme til, jeg føler jeg har en viss tilhørighet her. Kanskje er det bare fordi jeg kjenner byen, jeg vet hvor jeg skal gå(og ikke gå) og jeg aner farer på en viss avstand. Det å se opp og møte menneskers blikk gir en helt annen mening nå enn tidligere, nå er jeg også letende, søkende, ikke bare nysgjerrig og oppdagende som tidligere.
Det sto ikke særlig annet enn innkjøp av klær på timeplanen i dag. Dette er en hobby(/ekstremsport) jeg sjelden bedriver, men det var i dag absolutt nødvendig, og jeg kom også denne gangen helskinne fra det med livet godt i behold.
Det er snart valg, og det merkes. Til alle som føler seg ensom og ignorert, vil jeg anbefale å ta en tur ut på gaten. Du skal ikke gå langt før du tvangsinkluderes, mer eller mindre frivillig, av folk som lover seg trygghet, glede og rikdom, og som vil oppfylle alle dine ønsker, hva de nå enn måtte være.
Advarsel; gjennomføres på eget ansvar, og det er høy sannsynlighet for bivirkninger som svik, løgn og brautende diskusjoner.
Det tok ikke lang tid å bli lei byen. Noen timer med intensive og stadige brudd på min trygghetssone og angst for å bli frastjålet noe av lommetyver, ble litt for meget etter å ha levd så å si ute i skogen i fire uker. Dagen ble avsluttet med grønnsaker, dip og Moulin Rouge. Og med det følger selvfølgelig obligatorisk gåsehud, grøsninger nedover ryggraden og tårer. Jeg mislikter sterkt å felle saltvann fra øynene når jeg er i selskap av andre, selv mor og far. Det er kanskje noe av det lille jeg hater.
Forelskelse er en av de verste smertene et menneskene kan utsette for.
Men også den aller største gleden.
Tilnærmet lykkelig.
søndag 13. september 2009
Fredly 11.09.09
Dag 28
Åtte lange timer på buss, men vi holdt humøret godt oppe hele veien. Søvn ble det lite av, lesing også, men vi hadde mye moro med å plage passasjeren foran oss(joda, vi kjente ham), samt å vime rundt på fjesboka(LAN bak i bussen!), som alltid.
Det var godt å komme til egen seng, eget kjøkken, egne bilder, egen musikk, men allikevel var det kjedelig, ingen andre å forholde seg til på en litt varsom måte, ingen å ligge å prate med til langt på natt. Ingen å være hyper duracellkanin med.
Gleder meg allerede til å komme tilbake til gode, trygge Fredly i en av mine nye Norgesfavoritter, Børsa. Børsa er kanskje ikke det stedet som bør "oppleves" i samme forstand som jeg ellers bruker dette ordet når jeg virkelig mener at noe bør oppsøkes og oppdages, men om du allikevel skulle være i området rundt Trondheim, vil jeg virkelig anbefale en stopp her, vær her et par timer. Særlig soloppgangen er nydelig å få med seg. Når jeg jogger femkilometersruten tidlig om morningen, har jeg alltid en stopp på toppen, bare for å nyte utsikten i øyeblikket, som forøvrig er nydelig og ulik hver eneste dag. Legg også merke til at folket i Børsa smiler. Her er det tillatt å hilse på alle og enhver, uansett alder. Et snikk og smil gjør underverker blant mennesker!
Åtte lange timer på buss, men vi holdt humøret godt oppe hele veien. Søvn ble det lite av, lesing også, men vi hadde mye moro med å plage passasjeren foran oss(joda, vi kjente ham), samt å vime rundt på fjesboka(LAN bak i bussen!), som alltid.
Det var godt å komme til egen seng, eget kjøkken, egne bilder, egen musikk, men allikevel var det kjedelig, ingen andre å forholde seg til på en litt varsom måte, ingen å ligge å prate med til langt på natt. Ingen å være hyper duracellkanin med.
Gleder meg allerede til å komme tilbake til gode, trygge Fredly i en av mine nye Norgesfavoritter, Børsa. Børsa er kanskje ikke det stedet som bør "oppleves" i samme forstand som jeg ellers bruker dette ordet når jeg virkelig mener at noe bør oppsøkes og oppdages, men om du allikevel skulle være i området rundt Trondheim, vil jeg virkelig anbefale en stopp her, vær her et par timer. Særlig soloppgangen er nydelig å få med seg. Når jeg jogger femkilometersruten tidlig om morningen, har jeg alltid en stopp på toppen, bare for å nyte utsikten i øyeblikket, som forøvrig er nydelig og ulik hver eneste dag. Legg også merke til at folket i Børsa smiler. Her er det tillatt å hilse på alle og enhver, uansett alder. Et snikk og smil gjør underverker blant mennesker!
Fredly 10.09.09
Dag 27
Problem solved, ignoransen har herved avtatt. Takk og lov, for dette hadde jeg ikke holdt ut særlig lenger. Det føles godt å bare kunne snakke, uten andre forpliktelser. Et bekjentskap som ikke trenger å innebære annet enn gode minner, glade tanker og felles interesser.
Også i dag har grenser blitt pushet, for noen mer enn for andre. Rappelering 10 meter ned et stup midt i skumleste Børsaskogen. For meg var det største problemet den første kneika som til stadighet er like ille, da det for kroppen er unormalt å lene seg bakover utfor et stup. Rart det der!
Vi var så heldig å få grillmat ute i skogen, og slikt er alltid litt ekstra spesielt når det tilbredes på bål, særlig når bålet har blitt laget av kun naturens egne råvarer, samt en eske fyrstikker. Takk til TG for tips om bark og fyremåte!
Frisk luft og bålrøyk gjør noe med kropp og sjel, og det var nødvendig å hvile etter middag. Marthe var tilbake på skolen, og det var godt å igjen ha noen å snakke med. Og det var også på dette tidspunktet at ignoreringen avtok, og det var som om en ny verden åpnet seg for meg da dette skjedde. Plutselig sto jeg der med et åpent sinn, gode venner og muligheten til å ta kontakt, preike.
Senere på kvelden var det tid for Blåtur - vi ble kjørt opp i lia og sluppet ut i skogen i puljer på ti elever. Målet var et visst destinasjonspunkt to kilometer unna, gjennom tett skog i yr og gjørme. Dette var definitivt de lengste to kilometerene jeg har opplevd i hele midt liv, og vi brukt lang tid på å komme oss frem, av flere grunner;
det regnet.
det var bekmørkt.
det var svært ulendt terreng.
vi fikk kun bruke én eneste hodelykt på gruppen.
gjørme, røtter og vanndammer gjorde det vanskelig å holde et raskt tempo.
samtlige stipendiater ved skolen hadde kledd seg ut i horrible kostymer og gjorde som best de kunne å skremme oss langs stien, hvilket de gjorde hell og lykke med å gjennomføre strålende.
Det var virkelig ikke moro, helt seriøst, og opplevelsen av å gå med et redselsfylt sinn i en knapp time gjør noe med et menneske. Aggresjon, nervøsitet, sinne, en hel haug følelser som gir utløp i vold, tårer eller et voldsomt ordforråd.
Dagen derpå var det mulig å flire litt av det, men min idé om å gå på overnattingstur i Børsaskauen alene er herved lagt på hyllen. Det skjer ikke. Fantasien har fått nytt materiale å vokse på.
Problem solved, ignoransen har herved avtatt. Takk og lov, for dette hadde jeg ikke holdt ut særlig lenger. Det føles godt å bare kunne snakke, uten andre forpliktelser. Et bekjentskap som ikke trenger å innebære annet enn gode minner, glade tanker og felles interesser.
Også i dag har grenser blitt pushet, for noen mer enn for andre. Rappelering 10 meter ned et stup midt i skumleste Børsaskogen. For meg var det største problemet den første kneika som til stadighet er like ille, da det for kroppen er unormalt å lene seg bakover utfor et stup. Rart det der!
Vi var så heldig å få grillmat ute i skogen, og slikt er alltid litt ekstra spesielt når det tilbredes på bål, særlig når bålet har blitt laget av kun naturens egne råvarer, samt en eske fyrstikker. Takk til TG for tips om bark og fyremåte!
Frisk luft og bålrøyk gjør noe med kropp og sjel, og det var nødvendig å hvile etter middag. Marthe var tilbake på skolen, og det var godt å igjen ha noen å snakke med. Og det var også på dette tidspunktet at ignoreringen avtok, og det var som om en ny verden åpnet seg for meg da dette skjedde. Plutselig sto jeg der med et åpent sinn, gode venner og muligheten til å ta kontakt, preike.
Senere på kvelden var det tid for Blåtur - vi ble kjørt opp i lia og sluppet ut i skogen i puljer på ti elever. Målet var et visst destinasjonspunkt to kilometer unna, gjennom tett skog i yr og gjørme. Dette var definitivt de lengste to kilometerene jeg har opplevd i hele midt liv, og vi brukt lang tid på å komme oss frem, av flere grunner;
det regnet.
det var bekmørkt.
det var svært ulendt terreng.
vi fikk kun bruke én eneste hodelykt på gruppen.
gjørme, røtter og vanndammer gjorde det vanskelig å holde et raskt tempo.
samtlige stipendiater ved skolen hadde kledd seg ut i horrible kostymer og gjorde som best de kunne å skremme oss langs stien, hvilket de gjorde hell og lykke med å gjennomføre strålende.
Det var virkelig ikke moro, helt seriøst, og opplevelsen av å gå med et redselsfylt sinn i en knapp time gjør noe med et menneske. Aggresjon, nervøsitet, sinne, en hel haug følelser som gir utløp i vold, tårer eller et voldsomt ordforråd.
Dagen derpå var det mulig å flire litt av det, men min idé om å gå på overnattingstur i Børsaskauen alene er herved lagt på hyllen. Det skjer ikke. Fantasien har fått nytt materiale å vokse på.
Fredly 09.09.09
Dag 26
En dag med teori, gjentakelser fra trinn 1 på vekterkurset, og mye nytt å lære. Det er en god del å sette seg inn i, og jeg er nå på side 60 for håndskrevne notater. Disse vil jeg antakelig aldri få noen særlig bruk for, men jeg lærer godt av å notere ned det som blir sagt. Dessuten kommer det stadig tips og quotes, læreregler som er så gode at de likeså godt kunne vært nedskrevet i Bibelen.
Dag nummer to med ignorering fra en viss medelev, og det gjør så himla vondt i sjela. Denne dårlige stemningen må for øvrig avsluttes umiddelbart, eller så kan dette bli åtte veldig lange måneder. For å få tankene på andre ting har jeg sortert tøyet til Marthe og laget tellekanter i skapet hennes. Hun ga meg halvveis tillatelse til det før hun reiste avgårde til Stokkøya i går, så jeg håper det ikke vil bli rom for noen sure miner.
Merker hvor usosial jeg blir når Marthefrøkna ikke er her, og lever meg inn i min egen lille Emmaverden.
Samtalegruppen på kvelden var utrolig kjekk, og det obligatoriske oppmøtet tvang meg ut blant folk igjen, hvilket jeg antagelig hadde veldig godt av. Der utenfor våre fire vegger på rom 104 på internat C, ventet det hyggelige ord og smildende mennesker. Dette får meg til å revurdere situasjonen om å holde meg innendørs til Marthe kommer tilbake, kanskje bør jeg heller oppsøke livet. Mennesker.
"Vi er soldater som skal kjempe til siste mann.
Mot flinkheten. Mot dumheten.
For det er krig der ute.
Det er krig."
Erlend Loe, Doppler
Fri som fugler, klar til å flakse og fly ut i verden.
En dag med teori, gjentakelser fra trinn 1 på vekterkurset, og mye nytt å lære. Det er en god del å sette seg inn i, og jeg er nå på side 60 for håndskrevne notater. Disse vil jeg antakelig aldri få noen særlig bruk for, men jeg lærer godt av å notere ned det som blir sagt. Dessuten kommer det stadig tips og quotes, læreregler som er så gode at de likeså godt kunne vært nedskrevet i Bibelen.
Dag nummer to med ignorering fra en viss medelev, og det gjør så himla vondt i sjela. Denne dårlige stemningen må for øvrig avsluttes umiddelbart, eller så kan dette bli åtte veldig lange måneder. For å få tankene på andre ting har jeg sortert tøyet til Marthe og laget tellekanter i skapet hennes. Hun ga meg halvveis tillatelse til det før hun reiste avgårde til Stokkøya i går, så jeg håper det ikke vil bli rom for noen sure miner.
Merker hvor usosial jeg blir når Marthefrøkna ikke er her, og lever meg inn i min egen lille Emmaverden.
Samtalegruppen på kvelden var utrolig kjekk, og det obligatoriske oppmøtet tvang meg ut blant folk igjen, hvilket jeg antagelig hadde veldig godt av. Der utenfor våre fire vegger på rom 104 på internat C, ventet det hyggelige ord og smildende mennesker. Dette får meg til å revurdere situasjonen om å holde meg innendørs til Marthe kommer tilbake, kanskje bør jeg heller oppsøke livet. Mennesker.
"Vi er soldater som skal kjempe til siste mann.
Mot flinkheten. Mot dumheten.
For det er krig der ute.
Det er krig."
Erlend Loe, Doppler
Fri som fugler, klar til å flakse og fly ut i verden.
tirsdag 8. september 2009
Fredly 08.09.09
Dag 25
For en start på dagen, med intervalltrening på fotballbanen. 4 x 4 min med 3 minutters pause.
Kroppen skalv og føltes revet i stykker etterpå, hodet kjentes som om det var i ferd med å bli det nye "Big Bang".
Men herlig allikevel, når kroppen får roet seg!
Dagens aller beste opplevelse var klatringen i "stokken", ei ti meter høy gran som er kvistet for at vi skal kunne klatre opp i den for så å hoppe utfor og gripe tak i ei svinge. Du må skjønne vi er sikret, men når man står der på toppen og skjelver i bena og i hodet vises det hele tiden bilder om de verste hendelser du kan tenke deg om hva som vil skje hvis du faller, så stoler man like mye på den sikringen som da mor og far prøvde å overbevise deg om at julenissen virkelig finnes, selv om du hadde avslørt far med sin yndlingsparfyme og sine herlige lakksko på julaften, utkledd som den snille mannen i skjegg som gir deg gaver dersom du har oppført deg pent gjennom året som har gått.
For et adrealinkick! Det er lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og antagelig blir det også en god stund til neste gang. Ubeskrivelig, men som jeg selv sa etter hoppet; "Var man ikke frelst før, så ble man det i hvert fall nå!" Og det er sant, den følelsen av at noen tar tak i deg og drar deg fremover mot pinnen tre meter bortenfor stammen, er virkelig tilstede, og det føles så bra!
Stor takk til en engasjerende og hylende Victor nede på fotballbanen, og en trygg Ida, samt en motiverende Torgrim. En herlig dag med minner som vil huskes på i lang tid fremover!
For en start på dagen, med intervalltrening på fotballbanen. 4 x 4 min med 3 minutters pause.
Kroppen skalv og føltes revet i stykker etterpå, hodet kjentes som om det var i ferd med å bli det nye "Big Bang".
Men herlig allikevel, når kroppen får roet seg!
Dagens aller beste opplevelse var klatringen i "stokken", ei ti meter høy gran som er kvistet for at vi skal kunne klatre opp i den for så å hoppe utfor og gripe tak i ei svinge. Du må skjønne vi er sikret, men når man står der på toppen og skjelver i bena og i hodet vises det hele tiden bilder om de verste hendelser du kan tenke deg om hva som vil skje hvis du faller, så stoler man like mye på den sikringen som da mor og far prøvde å overbevise deg om at julenissen virkelig finnes, selv om du hadde avslørt far med sin yndlingsparfyme og sine herlige lakksko på julaften, utkledd som den snille mannen i skjegg som gir deg gaver dersom du har oppført deg pent gjennom året som har gått.
For et adrealinkick! Det er lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og antagelig blir det også en god stund til neste gang. Ubeskrivelig, men som jeg selv sa etter hoppet; "Var man ikke frelst før, så ble man det i hvert fall nå!" Og det er sant, den følelsen av at noen tar tak i deg og drar deg fremover mot pinnen tre meter bortenfor stammen, er virkelig tilstede, og det føles så bra!
Stor takk til en engasjerende og hylende Victor nede på fotballbanen, og en trygg Ida, samt en motiverende Torgrim. En herlig dag med minner som vil huskes på i lang tid fremover!
Fredly 07.09.09
Dag 24
Hyperaktiv!
Marthe serverte meg nydelige hjemmelagde skoleboller, og jeg aner ikke hva hun har puttet i dem, men jeg har hoppet rundt som en supermoderne science fiction duracellkanin resten av dagen og kvelden. Det har vært mye latter og sang, trillende latter, sære tiltaler.
TG kan lett skremmes, det er vi nå overbevist om, Eline og jeg. Og hvor dårlig gjort det enn var, så var det like artig selv om.
Be en bønn for TG, alle sammen, om at han endelig skal bli frisk, vi savner hans tilstedeværelse.
Dagens tips - "Ikke skate med høyhelte sko"(erfaring etter helgens utflukt, av hvem skal ikke nevnes).
Ukens tema - forbilder, og jeg har fremdeles gårdsdagens film og leve opp til.
Hyperaktiv!
Marthe serverte meg nydelige hjemmelagde skoleboller, og jeg aner ikke hva hun har puttet i dem, men jeg har hoppet rundt som en supermoderne science fiction duracellkanin resten av dagen og kvelden. Det har vært mye latter og sang, trillende latter, sære tiltaler.
TG kan lett skremmes, det er vi nå overbevist om, Eline og jeg. Og hvor dårlig gjort det enn var, så var det like artig selv om.
Be en bønn for TG, alle sammen, om at han endelig skal bli frisk, vi savner hans tilstedeværelse.
Dagens tips - "Ikke skate med høyhelte sko"(erfaring etter helgens utflukt, av hvem skal ikke nevnes).
Ukens tema - forbilder, og jeg har fremdeles gårdsdagens film og leve opp til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
