Dag 126
Mor og jeg dro til Sverige. Det var godt å være med et familiemedlem igjen.
Jeg har én uke på å handle julegaver og komme i julestemning.
Gikk til innkjøp av masse treningstøy, og oppdaget en hel etasje med proteinpulver. Paradis. Himmelen. Sukk.
Trening har igjen blitt en stor del av livet, og jeg stortrives med det.
torsdag 17. desember 2009
Fredly 17.12.09
Dag 125
Gruppen vår vant ikke rebusen. Skikkelig dårlig taper, det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg har kjøpt brett/ski/surf-kalender som guttene på linjen har laget. Den er stor og fin, og den henger på tavlen på rommet. Røverdattera har også fått en, hun bare MÅTTE få.
Feriepils på Three Lions i Trondheim har blitt en tradisjon, og er stadig like hyggelig.
Jeg fikk oppdage en kald by, gutter som spiser MASSE pizza og har dilla på sokker. De samme to guttene fikk meg til å spille spill som handler om å utveksle bønner. Med tysk forklaring. Av alt, - så var dette det spillet jeg hadde tålmodighet til å forstå, til å sitte stille og faktisk delta på.
Det var en skikkelig bra kveld i Trondheim med Kristoffer og hans gamle gode nabo; Sveinung. Som forøvrig er en superstrikker...!
Endelig på vei vekk fra den håpløse likegyldigheten, det er ferie og jeg skal hjem med mange meninger og hive meg i senga og oppdage søvnen igjen!
Gruppen vår vant ikke rebusen. Skikkelig dårlig taper, det skal jeg ærlig innrømme.
Jeg har kjøpt brett/ski/surf-kalender som guttene på linjen har laget. Den er stor og fin, og den henger på tavlen på rommet. Røverdattera har også fått en, hun bare MÅTTE få.
Feriepils på Three Lions i Trondheim har blitt en tradisjon, og er stadig like hyggelig.
Jeg fikk oppdage en kald by, gutter som spiser MASSE pizza og har dilla på sokker. De samme to guttene fikk meg til å spille spill som handler om å utveksle bønner. Med tysk forklaring. Av alt, - så var dette det spillet jeg hadde tålmodighet til å forstå, til å sitte stille og faktisk delta på.
Det var en skikkelig bra kveld i Trondheim med Kristoffer og hans gamle gode nabo; Sveinung. Som forøvrig er en superstrikker...!
Endelig på vei vekk fra den håpløse likegyldigheten, det er ferie og jeg skal hjem med mange meninger og hive meg i senga og oppdage søvnen igjen!
Fredly 16.12.09
Dag 124
En siste kveld med et forrykende julemåltid, staselige mennesker i kjoler og dress. En uvant, formell aften her på Fredly. Lærerne stilte opp som servitører før de senere slo til med en særdeles overraskende imitasjon av musevisa. Det var skremmende, - og hysterisk morsomt.
Stipendiatene slo til med en herlig versjon av juleevangeliet og var flotte "improvisoriske" konferansierer, og gitargjengen var bare helt...altså, for å si det slik, vi skylder på de ustemte gitarene. Vi er jo egentlig knallgode til å spille gitar, etter omtrent seks uker med Kjellemann. Og Sigurd gjør seg ypperlig som "Nissen på låven".
Takk-for-maten talen var jeg så heldig å få æren av å skrive. En sjelden gang er det godt å ha press på seg til å bli ferdig med en tekst. Å føle seg litt uferdig, litt uheldig, tankefull, alene og med et lite snev av humor. Det er da skjelvingen kommer, det famlende blikket, en usikker stemme og en nervøs latter.
Og jeg skalv. Jeg var redd. Noe jeg aldri bruker å være i slike sammenhenger.
Det føltes virkelig rart, uvant. Forventningsfullt. En merkelig stemning. Jeg bruker å lukke ørene, ikke høre, men jeg hørte alt, selv den minste lille hvisking i det borterste hjørne.
Det gikk bra. Og det er 143 dager igjen på Fredly.
En siste kveld med et forrykende julemåltid, staselige mennesker i kjoler og dress. En uvant, formell aften her på Fredly. Lærerne stilte opp som servitører før de senere slo til med en særdeles overraskende imitasjon av musevisa. Det var skremmende, - og hysterisk morsomt.
Stipendiatene slo til med en herlig versjon av juleevangeliet og var flotte "improvisoriske" konferansierer, og gitargjengen var bare helt...altså, for å si det slik, vi skylder på de ustemte gitarene. Vi er jo egentlig knallgode til å spille gitar, etter omtrent seks uker med Kjellemann. Og Sigurd gjør seg ypperlig som "Nissen på låven".
Takk-for-maten talen var jeg så heldig å få æren av å skrive. En sjelden gang er det godt å ha press på seg til å bli ferdig med en tekst. Å føle seg litt uferdig, litt uheldig, tankefull, alene og med et lite snev av humor. Det er da skjelvingen kommer, det famlende blikket, en usikker stemme og en nervøs latter.
Og jeg skalv. Jeg var redd. Noe jeg aldri bruker å være i slike sammenhenger.
Det føltes virkelig rart, uvant. Forventningsfullt. En merkelig stemning. Jeg bruker å lukke ørene, ikke høre, men jeg hørte alt, selv den minste lille hvisking i det borterste hjørne.
Det gikk bra. Og det er 143 dager igjen på Fredly.
Fredly 15.12.09
Dag 123
Det er nå egentlig 7.januar 2010, og jeg ligger langt etter med bloggingen. Nå skal jeg gjøre en virkelig innspurt.
Å gå såpass lenge tilbake i tid når masse har skjedd vil kreve en god innsats og konsentrasjon. Og musikk.
Og unaturlig presensskriving.
15.12.09 skulle egentlig være "årets siste av alt på Fredly". Det var leit å tenke på, så i morgen skal vi presse inn alt i et forholdsvis travelt tidsskjema, gåturer og treningsøkter, alt litt forskjøvet i forhold til hva det bruker å være til vanlig.
Alt er litt rart å tenke på i dag.
Det er nå egentlig 7.januar 2010, og jeg ligger langt etter med bloggingen. Nå skal jeg gjøre en virkelig innspurt.
Å gå såpass lenge tilbake i tid når masse har skjedd vil kreve en god innsats og konsentrasjon. Og musikk.
Og unaturlig presensskriving.
15.12.09 skulle egentlig være "årets siste av alt på Fredly". Det var leit å tenke på, så i morgen skal vi presse inn alt i et forholdsvis travelt tidsskjema, gåturer og treningsøkter, alt litt forskjøvet i forhold til hva det bruker å være til vanlig.
Alt er litt rart å tenke på i dag.
søndag 13. desember 2009
Fredly 14.12.09
Dag 122
Fredlys store vaskedag, da elevene iføres gummihansker og mopp på hodet og blir hypnotisert til å vandre rundt som forvirrede rusletuslende vaskebjørner.
Jeg er lei av å vaske ekle, brannfarlige komfyrer, og lukter fremdeles godt stekt ribbe fra i fjor.
Årets siste gitarøving før julekonserten på onsdag, - julekonsert, sa du, Kjell?
Forventningene til det kan ikke beskrives som annet enn spennende og interessant.
Fredlys store vaskedag, da elevene iføres gummihansker og mopp på hodet og blir hypnotisert til å vandre rundt som forvirrede rusletuslende vaskebjørner.
Jeg er lei av å vaske ekle, brannfarlige komfyrer, og lukter fremdeles godt stekt ribbe fra i fjor.
Årets siste gitarøving før julekonserten på onsdag, - julekonsert, sa du, Kjell?
Forventningene til det kan ikke beskrives som annet enn spennende og interessant.
Fredly 13.12.09
Dag 121
En trist og grå luciadag uten et eneste tegn til hvite kjoler, lys på hodet, ikke en gang en eneste bitte liten lussekatt å skimte!
Men dagen blir hva man gjør det til, og "Mannen som elsket Yngve" og korssamlingsrommet kan redde en hvilken som helst dag.
Annen dag på rad uten trening, og jeg føler meg tung, slapp. Kroppen og hodet er tomt for energi, på nippet til utmattet.
For mye ansvar på én gang, tenketank om litt for meget, litt for mye rundt omkring og forbi.
Til evigheten og forbi...!
En trist og grå luciadag uten et eneste tegn til hvite kjoler, lys på hodet, ikke en gang en eneste bitte liten lussekatt å skimte!
Men dagen blir hva man gjør det til, og "Mannen som elsket Yngve" og korssamlingsrommet kan redde en hvilken som helst dag.
Annen dag på rad uten trening, og jeg føler meg tung, slapp. Kroppen og hodet er tomt for energi, på nippet til utmattet.
For mye ansvar på én gang, tenketank om litt for meget, litt for mye rundt omkring og forbi.
Til evigheten og forbi...!
Fredly 12.12.09
Dag 120
Brett/ski/surf hadde stelt i stand den garantert og helt sikkert beste underholdningen på Fredly noensinne! Tema campingliv var mer eller mindre vanskelig å leve opp til, men noen klarte det gjennomført bra, med grilldress, sminke og overdrevent mye fyll på kroppen.
Også denne helgen dro en liten gjeng inn til byen, og jeg har igjen opplevd at det også er veldig moro å dra på byen i edru tilstand, bør oppleves av flere oftere, for å skåne verden for nordmenns ukultur når det gjelder rutinemessig helgefyll!
Brett/ski/surf hadde stelt i stand den garantert og helt sikkert beste underholdningen på Fredly noensinne! Tema campingliv var mer eller mindre vanskelig å leve opp til, men noen klarte det gjennomført bra, med grilldress, sminke og overdrevent mye fyll på kroppen.
Også denne helgen dro en liten gjeng inn til byen, og jeg har igjen opplevd at det også er veldig moro å dra på byen i edru tilstand, bør oppleves av flere oftere, for å skåne verden for nordmenns ukultur når det gjelder rutinemessig helgefyll!
Fredly 11.12.09
Dag 119
Juleverksted, tjohopp tjohei!
Overraskende artig, med mye fart i!
Julegaver til både far og mor, her var noe å lage for liten og stor.
Maling av glass og pussing på nøkkelring, marsipan, fuglebrett og mange andre kjekke ting!
Combat på kvelden ga energi til oss som var med på sprellen,
slitne og svette var det da godt å ta kvelden!
Knærne er såre og musklene verker,
overalt er det vondt og alle har blå merker!
Juleverksted, tjohopp tjohei!
Overraskende artig, med mye fart i!
Julegaver til både far og mor, her var noe å lage for liten og stor.
Maling av glass og pussing på nøkkelring, marsipan, fuglebrett og mange andre kjekke ting!
Combat på kvelden ga energi til oss som var med på sprellen,
slitne og svette var det da godt å ta kvelden!
Knærne er såre og musklene verker,
overalt er det vondt og alle har blå merker!
Fredly 10.12.09
Dag 118
Skuffende start på dagen, innebandy på skolen, nå som gutta og jeg var klare for hard konkurranse mot hverandre i Orklahallen.
I stedet ble det rå konkurranse mot hverandre under bootcampen med TG, veldig bra, langt og slitsomt opplegg. Vi er enige om uavgjort, men tømmerstokker har de andre bedre greie på. Dog skal det sies, at når lastebildekkene skal trekkes, er det vårt lag som gjelder!
Alt er relativt, livet er banalt og sliten blir man kun hvis man gir alt!
Skuffende start på dagen, innebandy på skolen, nå som gutta og jeg var klare for hard konkurranse mot hverandre i Orklahallen.
I stedet ble det rå konkurranse mot hverandre under bootcampen med TG, veldig bra, langt og slitsomt opplegg. Vi er enige om uavgjort, men tømmerstokker har de andre bedre greie på. Dog skal det sies, at når lastebildekkene skal trekkes, er det vårt lag som gjelder!
Alt er relativt, livet er banalt og sliten blir man kun hvis man gir alt!
Fredly 09.12.09
Dag 117
Det føles som å være tilbake på videregående, og jeg er trøttere enn noensinne.
Slik har flere det, og vi heller innpå med store mengder kaffe.
Ja, det gjør vi.
Var svært bra undervisningsbolk av Arne Sørlie, særlig rundt det viktigste tema for dagen; KRISE.
Det føles som å være tilbake på videregående, og jeg er trøttere enn noensinne.
Slik har flere det, og vi heller innpå med store mengder kaffe.
Ja, det gjør vi.
Var svært bra undervisningsbolk av Arne Sørlie, særlig rundt det viktigste tema for dagen; KRISE.
Fredly 08.12.09
Dag 116
De neste tre dagene deles security opp i tre grupper og skal være vekselvis i Orklahallen, ha kriminalteknikk og snakke med lærer i form av elevsamtale.
Dagens økt i Orklahallen var overraskende morsom, jeg løp meg supersliten på fotballen, lo meg gjennom økten med volleyball, og ble løpt ned under innebandykampen.
Høydepunktet var allikevel da Strongman skulle rulle medelever som frivillig la seg inne i en ferdigrullet matte. Film av dette kommer senere, når kameraet har bestemt seg for å fungere igjen!
De neste tre dagene deles security opp i tre grupper og skal være vekselvis i Orklahallen, ha kriminalteknikk og snakke med lærer i form av elevsamtale.
Dagens økt i Orklahallen var overraskende morsom, jeg løp meg supersliten på fotballen, lo meg gjennom økten med volleyball, og ble løpt ned under innebandykampen.
Høydepunktet var allikevel da Strongman skulle rulle medelever som frivillig la seg inne i en ferdigrullet matte. Film av dette kommer senere, når kameraet har bestemt seg for å fungere igjen!
Fredly 07.12.09
Dag 115
Fotografering til årboken!
Etter mye frem og tilbake, mange tapte telefonsamtaler og e-poster om hverandre, har elevene ved Fredly folkehøgskole endelig blitt fotografert, både med og uten smil, åpne og lukkede øyne.
Fornøyd med flotte bilder kan vi endelig begynne å sette sammen noe som i løpet av våren skal sørge for at vi kommer til å huske dette året ekstra godt, - gjennom fotografi, tekser, historier, sitater og opplevelser.
Årets kull lever ikke akkurat opp til skolens forventninger av oppførsel, så nye tilleggsregler har nå blitt laget av elevene for å få bedre skikk på oss selv. Reglene bygger hovedsaklig på hva en gjennomsnittsnordmann vil kalle "normal folkeskikk".
Fotografering til årboken!
Etter mye frem og tilbake, mange tapte telefonsamtaler og e-poster om hverandre, har elevene ved Fredly folkehøgskole endelig blitt fotografert, både med og uten smil, åpne og lukkede øyne.
Fornøyd med flotte bilder kan vi endelig begynne å sette sammen noe som i løpet av våren skal sørge for at vi kommer til å huske dette året ekstra godt, - gjennom fotografi, tekser, historier, sitater og opplevelser.
Årets kull lever ikke akkurat opp til skolens forventninger av oppførsel, så nye tilleggsregler har nå blitt laget av elevene for å få bedre skikk på oss selv. Reglene bygger hovedsaklig på hva en gjennomsnittsnordmann vil kalle "normal folkeskikk".
Fredly 06.12.09
Dag 114
Dagen derpå, vondt i hodet og vann på timeplanen.
I grunn har det vært en temmlig god dag, med masse hvile, skiskyting og julegrantenning.
Koret på skolen kommer seg stadig, og vi gleder oss til juleavslutningen!
Dagen derpå, vondt i hodet og vann på timeplanen.
I grunn har det vært en temmlig god dag, med masse hvile, skiskyting og julegrantenning.
Koret på skolen kommer seg stadig, og vi gleder oss til juleavslutningen!
Fredly 05.12.09
Dag 113
Andre halvdel av securityklassen slo til med elevkveld med tema "kjendis"! Kristoffer og jeg stilte opp som James Bond og bondpike, med dress, pistol og stil.
Remi Rødhette var underholdning for oss alle, og hoppet rundt med kurven i hånden, og ulven på slep!
En liten gjeng dro avgårde til Trondheim hvor rom på Jarlen allerede var bestilt.
Det var gøy. Annet trengs ikke nevnes her.
Andre halvdel av securityklassen slo til med elevkveld med tema "kjendis"! Kristoffer og jeg stilte opp som James Bond og bondpike, med dress, pistol og stil.
Remi Rødhette var underholdning for oss alle, og hoppet rundt med kurven i hånden, og ulven på slep!
En liten gjeng dro avgårde til Trondheim hvor rom på Jarlen allerede var bestilt.
Det var gøy. Annet trengs ikke nevnes her.
Fredly 04.12.09
Dag 112
Siste vanlige fredag på Fredly før jul.
Enkelte av sudokugjengen har fått mer enn nok for en god stund.
Vi på selskapsleker skulle gjerne hatt mer, særlig etter dagens uendelig mange latterkramper.
Siste vanlige fredag på Fredly før jul.
Enkelte av sudokugjengen har fått mer enn nok for en god stund.
Vi på selskapsleker skulle gjerne hatt mer, særlig etter dagens uendelig mange latterkramper.
Fredly 03.12.09
Dag 111
Laging av sikkerhetsinstruks, og jentene stilte sterkt i denne kategorien. Takk til Sara og Marthe Møkkelgjerd for herlig samarbeid med ordlegging, fornuftig bruk av fremmedord og formelle setninger! Og årets raskeste fremføring? Smil.
Laging av sikkerhetsinstruks, og jentene stilte sterkt i denne kategorien. Takk til Sara og Marthe Møkkelgjerd for herlig samarbeid med ordlegging, fornuftig bruk av fremmedord og formelle setninger! Og årets raskeste fremføring? Smil.
Fredly 02.12.09
Dag 110
Mer vekterkurs.
Gruppearbeid er mer eller mindre vanskelig. Vi på security liker oss best alene.
Vi kjører mer enn gladelig solosecurity på vakt.
Mer vekterkurs.
Gruppearbeid er mer eller mindre vanskelig. Vi på security liker oss best alene.
Vi kjører mer enn gladelig solosecurity på vakt.
Fredly 01.12.09
Dag 109
Vekterkurs med Vegard, Kenneths kollega.
Ikke fullt så stille som under Kenneths foredrag, men vi har også denne gangen fått med oss det aller viktigste, som hvordan å lede en gruppe mennesker.
Slikt er godt å ha med seg i hverdagen, eller hva?
Vekterkurs med Vegard, Kenneths kollega.
Ikke fullt så stille som under Kenneths foredrag, men vi har også denne gangen fått med oss det aller viktigste, som hvordan å lede en gruppe mennesker.
Slikt er godt å ha med seg i hverdagen, eller hva?
Fredly 30.11.09
Dag 108
Aller siste reisedag, og vi er alle trøtt på hverandre. Trøtt på støy, trøtt på fattigdom, trøtt på dårlig samvittighet, trøtt på mor monsen.
Aller siste reisedag, og vi er alle trøtt på hverandre. Trøtt på støy, trøtt på fattigdom, trøtt på dårlig samvittighet, trøtt på mor monsen.
fredly 29.11.09
Dag 107
Metodistkirken inneholdt overraskende gode fasiliteter. Kjøkken, kantine, toalett og dusj, alt i svært god stand.
Vi dro før søndagstjenesten fant sted, og tilbrakte noen fine timer utendørs i Tallinn.
Julemarkedet var godt i gang i gamlebyen, og fra den aller eldste delen fikk vi god oversikt, både på godt og vondt. Blant de sjarmerende smågatene og stilfulle turistene var det lett å oppdage de mer sørgelige bodene og de fortapte menneskene, en far som tok vare på sin berusede sønn og nok en rusa mann som iherdig forsøkte å tjene inn noen kroner ved å synge, for noen fornærmende.
Nå føles det rart å ha friheten til å kjøpe hva man vil. Pengene ligger ikke løst i lommeboken lenger. Fornuften skal overgå materialismen.
Det er godt å vite at turen snart er over. Vi har opplevd og sett mye som trenger og reflekteres, som trenger tid til å synke inn. Gjengen fra fredly har blitt godt kjent med hverandre, erfaringene fra denne turen har brakt oss nærme hverandre, og vi har knyttet et spesielt bånd. Hvor mange bilder vi enn viser, hvor mange ord vi enn forsøker å forklare med, vil ingen noen gang kunne forstå realiteten og hverdagen på samme måte som oss, for vi har vært der, merket den mer eller mindre nedstemte atmosføren, kjent luktne av mangel, savn og utilfredstillelse.
En tur jeg aldri ville vært foruten, en reise jeg ønsker å gjøre igjen.
Metodistkirken inneholdt overraskende gode fasiliteter. Kjøkken, kantine, toalett og dusj, alt i svært god stand.
Vi dro før søndagstjenesten fant sted, og tilbrakte noen fine timer utendørs i Tallinn.
Julemarkedet var godt i gang i gamlebyen, og fra den aller eldste delen fikk vi god oversikt, både på godt og vondt. Blant de sjarmerende smågatene og stilfulle turistene var det lett å oppdage de mer sørgelige bodene og de fortapte menneskene, en far som tok vare på sin berusede sønn og nok en rusa mann som iherdig forsøkte å tjene inn noen kroner ved å synge, for noen fornærmende.
Nå føles det rart å ha friheten til å kjøpe hva man vil. Pengene ligger ikke løst i lommeboken lenger. Fornuften skal overgå materialismen.
Det er godt å vite at turen snart er over. Vi har opplevd og sett mye som trenger og reflekteres, som trenger tid til å synke inn. Gjengen fra fredly har blitt godt kjent med hverandre, erfaringene fra denne turen har brakt oss nærme hverandre, og vi har knyttet et spesielt bånd. Hvor mange bilder vi enn viser, hvor mange ord vi enn forsøker å forklare med, vil ingen noen gang kunne forstå realiteten og hverdagen på samme måte som oss, for vi har vært der, merket den mer eller mindre nedstemte atmosføren, kjent luktne av mangel, savn og utilfredstillelse.
En tur jeg aldri ville vært foruten, en reise jeg ønsker å gjøre igjen.
Fredly 28.11.09
Dag 106
Endelig en dag da vi kunne bruke tiden på å bli kjent med barna på barnehjemmet i Raja. De utøvde dramatiserte show for oss, som omhandlet Jesus' godhet, og hans måte å ta imot alle på, uansett hvordan en er, uten å måtte ta på seg en maske, et image, en falsk seg selv. Stykkene ble fremført på en overbevisende emosjonell måte, og jeg må innrømme, selv om jeg ikke liker det, at jeg ble sittende en liten stund med en klump i halsen.
Da vi satte i gang med juleverkstedet med ting vi hadde brakt med fra Norge, ble ungene svært entusiastiske og hev seg i gang med kreative ideer med det de kunne finne av materiale. Stasjonene som innebar blant annet makramé, julekort, julepynt, fargelegging og papirbretting ble alle tatt godt i mot, og var tydelig til stor glede for samtlige.
Barna forsynte seg godt av kakene, og var oss veldig takknemlige for serveringen. Etter å ha delt ut noen av julegavene vi hadde med oss fra Norge, som Skaun barneskole, Fredly barnehage og Fredly folkehøgskole hjertlig har sendt med oss.
Ubeskrivelig var gleden da jeg møtte på en som gikk med en hettejakke hvor det sto printet "Underøath". Dette er nemlig navnet på et av mine yndlingsband, og selv i Norge er det få som har hørt om disse! Vi var begge overentusiastiske til å skryste av bandet da vi kom i snakk med hverandre, og jeg vil tro at det heller ikke i Estland er mange som har hørt om Underoath.
Middag ble vi servert der vi sov forrige natten, hos en familie på seks. Det var ikke på langt nær så skummelt å være der på dagtid som om natten. Speilene, orgelet, kjellerluken, skapet, gamle møbler og ukjente lyder førte til en intens skremmende natt.
Kjørte videre mot Tartu der vi først besøkte et barnhjem som lå kun få kilometer fra kirkn vi skal overnatte i. Dette er definitivt det beste barnehjemmet vi har besøkt, og også det største, med totalt 50 besøkende barn. Tjueto av disse bodde fast på hjemmet, mens de andre kom på dagtid for å få mat, utdannelse og sosial tilpassing. De fastboende barna fikk ikke nødvendigvis beholde direkte kontakt med sine familier, men de ble gjennom sosialarbeiderne på stedet informeert om familiens tilstand, for å gi barna ro med vishet angående familiens tilstand.
Barnehjemmet i Tartu fortjener skryt, både de 13 fast arbeidende(totalt 23 arbeidere, både kvinner og menn) og barna. På timeplanen sto blant annet folkeskikk, og det var tydelig at høflighet sto høyt blant barna. De innbød oss med sang og musikk, som fritiden ble brukt til å øve på. Skolen hadde hele fire band, oppdelt i aldersklasser, de aller yngste fra 6 år, de eldste rundt 17 år gamle.
Barnehjemmet ble opprettet i 2000, og lokalene leies fremdeles. De er nøye og vel renovert, hygienen er svært god og rommene er ikke ubehagelig trange. For andre gang i hjemmets historie har de nå tatt inn en familie bestående av seks søsken, fem jenter og en gutt. Vi fikk hilse på de fire yngste som var 7, 10, 12 og 14 år. Eldste jenta snakket meget god engelsk, og hadde matematikk som yndlingsfag på skolen. Nylig hadde skolen kjøpt inn en ukulele, og hun hadde fått ansvaret å lære seg selv og andre dette instrumentet.
Vennligere og mer takknemlige folk enn her har vi ikke møtt i Estland så langt. Det er tungt å gå derfra, men jeg er overbevist om at jeg kommer tilbake, da forhåpentlig for å være litt lenger.
Endelig en dag da vi kunne bruke tiden på å bli kjent med barna på barnehjemmet i Raja. De utøvde dramatiserte show for oss, som omhandlet Jesus' godhet, og hans måte å ta imot alle på, uansett hvordan en er, uten å måtte ta på seg en maske, et image, en falsk seg selv. Stykkene ble fremført på en overbevisende emosjonell måte, og jeg må innrømme, selv om jeg ikke liker det, at jeg ble sittende en liten stund med en klump i halsen.
Da vi satte i gang med juleverkstedet med ting vi hadde brakt med fra Norge, ble ungene svært entusiastiske og hev seg i gang med kreative ideer med det de kunne finne av materiale. Stasjonene som innebar blant annet makramé, julekort, julepynt, fargelegging og papirbretting ble alle tatt godt i mot, og var tydelig til stor glede for samtlige.
Barna forsynte seg godt av kakene, og var oss veldig takknemlige for serveringen. Etter å ha delt ut noen av julegavene vi hadde med oss fra Norge, som Skaun barneskole, Fredly barnehage og Fredly folkehøgskole hjertlig har sendt med oss.
Ubeskrivelig var gleden da jeg møtte på en som gikk med en hettejakke hvor det sto printet "Underøath". Dette er nemlig navnet på et av mine yndlingsband, og selv i Norge er det få som har hørt om disse! Vi var begge overentusiastiske til å skryste av bandet da vi kom i snakk med hverandre, og jeg vil tro at det heller ikke i Estland er mange som har hørt om Underoath.
Middag ble vi servert der vi sov forrige natten, hos en familie på seks. Det var ikke på langt nær så skummelt å være der på dagtid som om natten. Speilene, orgelet, kjellerluken, skapet, gamle møbler og ukjente lyder førte til en intens skremmende natt.
Kjørte videre mot Tartu der vi først besøkte et barnhjem som lå kun få kilometer fra kirkn vi skal overnatte i. Dette er definitivt det beste barnehjemmet vi har besøkt, og også det største, med totalt 50 besøkende barn. Tjueto av disse bodde fast på hjemmet, mens de andre kom på dagtid for å få mat, utdannelse og sosial tilpassing. De fastboende barna fikk ikke nødvendigvis beholde direkte kontakt med sine familier, men de ble gjennom sosialarbeiderne på stedet informeert om familiens tilstand, for å gi barna ro med vishet angående familiens tilstand.
Barnehjemmet i Tartu fortjener skryt, både de 13 fast arbeidende(totalt 23 arbeidere, både kvinner og menn) og barna. På timeplanen sto blant annet folkeskikk, og det var tydelig at høflighet sto høyt blant barna. De innbød oss med sang og musikk, som fritiden ble brukt til å øve på. Skolen hadde hele fire band, oppdelt i aldersklasser, de aller yngste fra 6 år, de eldste rundt 17 år gamle.
Barnehjemmet ble opprettet i 2000, og lokalene leies fremdeles. De er nøye og vel renovert, hygienen er svært god og rommene er ikke ubehagelig trange. For andre gang i hjemmets historie har de nå tatt inn en familie bestående av seks søsken, fem jenter og en gutt. Vi fikk hilse på de fire yngste som var 7, 10, 12 og 14 år. Eldste jenta snakket meget god engelsk, og hadde matematikk som yndlingsfag på skolen. Nylig hadde skolen kjøpt inn en ukulele, og hun hadde fått ansvaret å lære seg selv og andre dette instrumentet.
Vennligere og mer takknemlige folk enn her har vi ikke møtt i Estland så langt. Det er tungt å gå derfra, men jeg er overbevist om at jeg kommer tilbake, da forhåpentlig for å være litt lenger.
Fredly 27.11.09
Dag 105
Dagen ble startet med besøk i barnehagen. etter omstendelig oppussing er lokalene blitt flotte, og barna har mange leker å kose seg med. I det vi kom inn, satt barna og spiste brødskiver og eggerøre, og i ethvert fjes fantes det et givende smil. Vi lekte med barna en liten stund, de hadde mye energi og var nysgjerrige på oss.
Hele veien fra Tapa til Narva var det lange strekninger med hekk, for å beskytte veien mot snøværet i vinterhalvåret.
Under sovjetkrigen var området mellom hekken og veien ingenmassnlland, og ble tatt i bruk til det kollektive.
Jeg slutter nå å ta så mye bilder, og velger heller å observere husene. Jeg vil heller beskrive de små husene som de kommer rett fra et eventyr, bare at evetyret er godt brukt, utgått på dato og herjet med. Om man skulle knne se for seg at eventyrfigurene slåss mellom det gode og det onde, har så det onde vært her og plyndret det gode for alt godt.
Himmelen er i dag helt mørk, men gjennom en liten åpning i himmelskaren strømmer det lys ut over de eventyrlig grønne markene, og det minner om en definisjon av håp.
Vi stoppet hos en lokal mann og leverte diverse matvarer i 4.etg. i en mer eller mindre forfallen bygning. det var tydelig at leilighetene ikke var i bruk, da det var hengelås på utsiden, men det var også tegn på at noen hadde brutt seg inn i disse lokalene. Allerede i entreen i 1.etg. møtte vi en svulmende stank av kattepiss.
Det første såkalte "Mercysenteret" vi var innom, lignet noe en nordmann aldri ville kunne akseptert å bo i. Lukten her var ikke ille, men forholdene var svært enkle, betong og sement her og der for å isolere så godt som mulig, skittent bad og møkkete vann hentet fra elven. Her bodde det fire barn som så ut til å trives særdeles godt til tross for forholdene, og vi ble tatt hjertlig imot av fantastiske mennesker.
Lederen for dette sentere, Anthony, ble med oss videre til de kommunale blokkene i Narva. Etter at bussen ankom tok det ikke lang tid før en liten gjeng nysgjerrige tenåringsgutter nærmet seg.
Oppgangen var et kapittel for seg selv, slitt og forfallen, men uten mer innestengt lukt enn leilighetskompleksene i Oslo. I 5.etg. ventet omtrent 30 spente barn og foreldre på oss, og etter sang og dans ble vi invtert inn i leilighetene deres. Familien jeg fikk være med inn til besto av far, mor og tre barn, Ilja, Mary og Aleksi, omtrentlig 9, 7 og 4 år gamle. Sammen med sine to katter hadde de en liten stue, et soverom og på det veldig lille kjøkkenet var også toalettet.
Det var ikke en eneste vegg eller et eneste tak i blokken som ikke var tusjet eller tagget på , og det var ikke stygt å se på, heller fascinerende, alt med en dypere mening, som om de fungerte som en symbolikk, et rop om hjelp.
Det andre Mercysenteret vi besøkte var av langt bedre standard enn det første. Hovedrommet, der barna fra 2-17 år oppholdt seg store deler av tiden, lignet på en del av en vanlig norsk barnehage. Under sangene og dansen barna fremførte for oss, var det tydelig å se at holdningen til disiplin blant barna er langt strengere enn hva det er i Norge per i dag. Det gjaldt å stå rett, holde plassen sin og smile til publikum.
Vi ble møtt med et håndtrykk av samtlige gutter, og jeg fikk et godt forholdt til de fem eldste i en alder av 12-14 år. Det var lett å se at de var interesesrt i rap og hiphop der de stilte opp med hettegensere, store jeans og mp3-spillere i umiddelbar nærhet.
Raskt kom det frem at breakdance var en av deres store lidenskaper, og etter å ha opprettet tillitt med guttene, ble jeg invitert med inn på treningsrommet lenger inn i lokalene. Her ble jeg møtt av fabelaktig og vel rutinert breakdance, fremført av barn og unge fra 8-17 år. Eldste gutten ble tydelig hardt trent av sin kvinnelige danselærer, og hadde et utrolig godt potensiale for å kunne fortsette med dansen fremover som en karriere. Hadde man bare kunne gitt han muligheten til nettopp det...
Tiden på senteret gikk fort, og vi hadde det utrolig kjekt. Det var absolutt ikke moro å dra derfra i det hele tatt, her kunne vi gjerne tilbrakt mye mer tid. Allerede nå tenker jeg på å reise tilbake neste år, for å se barnas utvikling, for å hjelpe til, for å være med på noe som vil gjøre livet lettere og verden bedre for noen. Vi ankom på kvelden et privat hjem hvor vi alle fikk tildelt soveplasser i kjelleren etter et riktig godt måltid i annen etasje. Hvert et rom har hver sin farge og det gir en god sjarm, men det er kjølig og rått i huset, og hygieneforholdene er usedvanlig dårlig. Det å holde orden og ha det rent ligger visst ikke i den estiske kultur. Ikke ennå.
Dagen ble startet med besøk i barnehagen. etter omstendelig oppussing er lokalene blitt flotte, og barna har mange leker å kose seg med. I det vi kom inn, satt barna og spiste brødskiver og eggerøre, og i ethvert fjes fantes det et givende smil. Vi lekte med barna en liten stund, de hadde mye energi og var nysgjerrige på oss.
Hele veien fra Tapa til Narva var det lange strekninger med hekk, for å beskytte veien mot snøværet i vinterhalvåret.
Under sovjetkrigen var området mellom hekken og veien ingenmassnlland, og ble tatt i bruk til det kollektive.
Jeg slutter nå å ta så mye bilder, og velger heller å observere husene. Jeg vil heller beskrive de små husene som de kommer rett fra et eventyr, bare at evetyret er godt brukt, utgått på dato og herjet med. Om man skulle knne se for seg at eventyrfigurene slåss mellom det gode og det onde, har så det onde vært her og plyndret det gode for alt godt.
Himmelen er i dag helt mørk, men gjennom en liten åpning i himmelskaren strømmer det lys ut over de eventyrlig grønne markene, og det minner om en definisjon av håp.
Vi stoppet hos en lokal mann og leverte diverse matvarer i 4.etg. i en mer eller mindre forfallen bygning. det var tydelig at leilighetene ikke var i bruk, da det var hengelås på utsiden, men det var også tegn på at noen hadde brutt seg inn i disse lokalene. Allerede i entreen i 1.etg. møtte vi en svulmende stank av kattepiss.
Det første såkalte "Mercysenteret" vi var innom, lignet noe en nordmann aldri ville kunne akseptert å bo i. Lukten her var ikke ille, men forholdene var svært enkle, betong og sement her og der for å isolere så godt som mulig, skittent bad og møkkete vann hentet fra elven. Her bodde det fire barn som så ut til å trives særdeles godt til tross for forholdene, og vi ble tatt hjertlig imot av fantastiske mennesker.
Lederen for dette sentere, Anthony, ble med oss videre til de kommunale blokkene i Narva. Etter at bussen ankom tok det ikke lang tid før en liten gjeng nysgjerrige tenåringsgutter nærmet seg.
Oppgangen var et kapittel for seg selv, slitt og forfallen, men uten mer innestengt lukt enn leilighetskompleksene i Oslo. I 5.etg. ventet omtrent 30 spente barn og foreldre på oss, og etter sang og dans ble vi invtert inn i leilighetene deres. Familien jeg fikk være med inn til besto av far, mor og tre barn, Ilja, Mary og Aleksi, omtrentlig 9, 7 og 4 år gamle. Sammen med sine to katter hadde de en liten stue, et soverom og på det veldig lille kjøkkenet var også toalettet.
Det var ikke en eneste vegg eller et eneste tak i blokken som ikke var tusjet eller tagget på , og det var ikke stygt å se på, heller fascinerende, alt med en dypere mening, som om de fungerte som en symbolikk, et rop om hjelp.
Det andre Mercysenteret vi besøkte var av langt bedre standard enn det første. Hovedrommet, der barna fra 2-17 år oppholdt seg store deler av tiden, lignet på en del av en vanlig norsk barnehage. Under sangene og dansen barna fremførte for oss, var det tydelig å se at holdningen til disiplin blant barna er langt strengere enn hva det er i Norge per i dag. Det gjaldt å stå rett, holde plassen sin og smile til publikum.
Vi ble møtt med et håndtrykk av samtlige gutter, og jeg fikk et godt forholdt til de fem eldste i en alder av 12-14 år. Det var lett å se at de var interesesrt i rap og hiphop der de stilte opp med hettegensere, store jeans og mp3-spillere i umiddelbar nærhet.
Raskt kom det frem at breakdance var en av deres store lidenskaper, og etter å ha opprettet tillitt med guttene, ble jeg invitert med inn på treningsrommet lenger inn i lokalene. Her ble jeg møtt av fabelaktig og vel rutinert breakdance, fremført av barn og unge fra 8-17 år. Eldste gutten ble tydelig hardt trent av sin kvinnelige danselærer, og hadde et utrolig godt potensiale for å kunne fortsette med dansen fremover som en karriere. Hadde man bare kunne gitt han muligheten til nettopp det...
Tiden på senteret gikk fort, og vi hadde det utrolig kjekt. Det var absolutt ikke moro å dra derfra i det hele tatt, her kunne vi gjerne tilbrakt mye mer tid. Allerede nå tenker jeg på å reise tilbake neste år, for å se barnas utvikling, for å hjelpe til, for å være med på noe som vil gjøre livet lettere og verden bedre for noen. Vi ankom på kvelden et privat hjem hvor vi alle fikk tildelt soveplasser i kjelleren etter et riktig godt måltid i annen etasje. Hvert et rom har hver sin farge og det gir en god sjarm, men det er kjølig og rått i huset, og hygieneforholdene er usedvanlig dårlig. Det å holde orden og ha det rent ligger visst ikke i den estiske kultur. Ikke ennå.
Fredly 26.11.09
Dag 104
Klokken ble i løpet av natten stilt én time frem, og den ene lille timen med manglende søvn, hadde jaggu gjort seg. Det gjorde seg med en natt på båten, som ga oss en mulighet til å stifte bedre bekjentskap med hverandre.
Helsingfors var særdeles overraskende, med en flott arkitektur, og mer vennlige "vanlige" mennesker enn hva vi møtte på i Stockhom. Absolutt en by man skulle tilbrakt mer tid i, men også fort ble overbeivs om å skulle reise tilbake til.
Den siste fergen på veien til Tallinn ble to lange timer. Med manko på søvn og aktivitet og uregelmessige måltider, er energinivået lavt og lunten kort blant de fleste. Da byttes det på å dra humøret opp igjen, og gitaren har blitt en god kamerat.
Endelig fremme kunne vi gjøre hva vi har kommet hit for, og som samtlige har sett frem til; besøke barnehjem, se realiteten i øynene og få høre fra lokale om situasjon i Tallinn/Estland.
De siste seks årene finnes det ingen/svært få gatebarn i Estland, og dette er takket være lokale organisasjoner som hjelper til med å få slike barn inn på barnehjem og inn i fosterhjem.
Kirken vi besøker er kombinert med barnehjem, og betingelsen for å bo her, er at de må gå på skolen tre timer hver dag, som også organiseres av barnehjemmet. De som nå bor på barnehjemmet kommer ikke fra gaten, men de kommer fra familier som knapt nok kan kalles hva vi i Norge definerer som "hjem". Organisasjonen jobber med å finne slike familier i Tallinn og utkanten av byen, som er vanskelige å finne.
De siste 12 årene har 36 av barna som har vært innom her blitt flyttet inn i fosterhjem.
Siste stopp for dagen er Trønderheimen i Tapa hvor vi også skal sove. Tapa betyr forøvrig "å drepe", foreløpig av ukjent grunn.
Her ble vi møtt av 14 gutter mellom 6 mnd og ca. 15 år. De satte tilsynelatende pris på julesangene vi fremførte, til tross for sure toner, men aller best og mest populær var nok sjokoladen. Det å i det hele tatt få publikum og underholdning så ut til å være staselig i seg selv. Vi gleder oss til å tilbringe mer tid med disse barna i morgen.
Klokken ble i løpet av natten stilt én time frem, og den ene lille timen med manglende søvn, hadde jaggu gjort seg. Det gjorde seg med en natt på båten, som ga oss en mulighet til å stifte bedre bekjentskap med hverandre.
Helsingfors var særdeles overraskende, med en flott arkitektur, og mer vennlige "vanlige" mennesker enn hva vi møtte på i Stockhom. Absolutt en by man skulle tilbrakt mer tid i, men også fort ble overbeivs om å skulle reise tilbake til.
Den siste fergen på veien til Tallinn ble to lange timer. Med manko på søvn og aktivitet og uregelmessige måltider, er energinivået lavt og lunten kort blant de fleste. Da byttes det på å dra humøret opp igjen, og gitaren har blitt en god kamerat.
Endelig fremme kunne vi gjøre hva vi har kommet hit for, og som samtlige har sett frem til; besøke barnehjem, se realiteten i øynene og få høre fra lokale om situasjon i Tallinn/Estland.
De siste seks årene finnes det ingen/svært få gatebarn i Estland, og dette er takket være lokale organisasjoner som hjelper til med å få slike barn inn på barnehjem og inn i fosterhjem.
Kirken vi besøker er kombinert med barnehjem, og betingelsen for å bo her, er at de må gå på skolen tre timer hver dag, som også organiseres av barnehjemmet. De som nå bor på barnehjemmet kommer ikke fra gaten, men de kommer fra familier som knapt nok kan kalles hva vi i Norge definerer som "hjem". Organisasjonen jobber med å finne slike familier i Tallinn og utkanten av byen, som er vanskelige å finne.
De siste 12 årene har 36 av barna som har vært innom her blitt flyttet inn i fosterhjem.
Siste stopp for dagen er Trønderheimen i Tapa hvor vi også skal sove. Tapa betyr forøvrig "å drepe", foreløpig av ukjent grunn.
Her ble vi møtt av 14 gutter mellom 6 mnd og ca. 15 år. De satte tilsynelatende pris på julesangene vi fremførte, til tross for sure toner, men aller best og mest populær var nok sjokoladen. Det å i det hele tatt få publikum og underholdning så ut til å være staselig i seg selv. Vi gleder oss til å tilbringe mer tid med disse barna i morgen.
Fredly 25.11.09
Dag 103
Enkelte har fått sove mer enn andre, noen er morgengretne, andre har en tendens til å være positive uansett hva. Det har blitt knuffing om plass i løpet av natten, noen fant seg til rette oppå madrassene bakerst i bussen og har fått en del søvn. Jentene er tidlig oppe og i full gang med å sminke seg, selv på tur er det viktig å se bra ut. Våre tre mannlige medelever tar livet med ro, sløver og drikker kaffe, - og trår til med særdeles godt humør.
Stockholm var, ikke bare på grunn av dårlig vær, skuffende. Folk er over gjennomsnittet forfengelige og tydelig opptatt av mote. I det ærend vi nå er, blir vi mer oppmerksom på nettopp dette, at folk flest lukkerøynene for resten av verden. Alle steller seg pent for andre, men ingen ser hverandre, da de er mer enn nok opptatt av seg selv.
Det vil kunne bli en tålmodighetsprøve å komme overrens med den eldre garde. Av en merkelig grunn kan det se ut til at de har en "ungdommen nå til dags"-holdning, og det blir ingen andres enn vår oppgave å motbevise.
Lett ble det i hvert fall å overbevise at dagns ungdom kan ha det særdeles gøy uten alkohol, det takket være levende orkester og parkett, og dansegulvet ble tatt godt i bruk i løpet av natten.
Enkelte har fått sove mer enn andre, noen er morgengretne, andre har en tendens til å være positive uansett hva. Det har blitt knuffing om plass i løpet av natten, noen fant seg til rette oppå madrassene bakerst i bussen og har fått en del søvn. Jentene er tidlig oppe og i full gang med å sminke seg, selv på tur er det viktig å se bra ut. Våre tre mannlige medelever tar livet med ro, sløver og drikker kaffe, - og trår til med særdeles godt humør.
Stockholm var, ikke bare på grunn av dårlig vær, skuffende. Folk er over gjennomsnittet forfengelige og tydelig opptatt av mote. I det ærend vi nå er, blir vi mer oppmerksom på nettopp dette, at folk flest lukkerøynene for resten av verden. Alle steller seg pent for andre, men ingen ser hverandre, da de er mer enn nok opptatt av seg selv.
Det vil kunne bli en tålmodighetsprøve å komme overrens med den eldre garde. Av en merkelig grunn kan det se ut til at de har en "ungdommen nå til dags"-holdning, og det blir ingen andres enn vår oppgave å motbevise.
Lett ble det i hvert fall å overbevise at dagns ungdom kan ha det særdeles gøy uten alkohol, det takket være levende orkester og parkett, og dansegulvet ble tatt godt i bruk i løpet av natten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
