Dag 40
Ankomst parkering ved Femunden, eller "Fæmoundj", som Ida sier, klokken 0030. Ruslet forbi hytta til de andre klokken 0300, og en drøy halvtime senere var vi fremme ved vårt eget krypinn, en hytte akkurat stor nok til å romme oss alle sammen. Barskingene TG og Torgrim sov ute, mens selv nøt jeg godt å ligge trygt og godt i en seng innerst i hytta. Dårlig plassert i forhold til evt. brann(slikt tenker man på etter å ha hatt noen kurs her på Fredly), men med min gode fantasi og filmreportoar, er jeg mer redd og engstelig for spøkelser(gale Kaia), enn for realistiske hendelser.
Til frokost kom Ida med nok et godt ord; "Pøkker". Dette er altså pølser, som vi grilla svarte på bålet. Deretter viste det seg at tiden ble for knapp til spionering og eventuell avsløring, så vi pakket sammen sakene og tok fatt på turen hjemover. Det var i utgangspunktet ikke så veldig langt å gå, men når det skal bæres et lerret og et aggregat gjennom ulendt terreng, går ting bokstavelig talt smått. Med verkende skuldre og vonde rygger var det herlig å komme til Langen, hvor Ida og Torgrim ventet på oss med bilen.
På vei hjem sovnet jeg på sidemannens skulder, og merket at den friske Røroslufta hadde gjort som den pleier; gjøre meg trøtt.
Nødstelefon fra Lerkendal om temmelig stresset situasjon. Tilskuertallet på 18.711 tilsa at det var godt vi jentene kom til unnsetning med visitering.
Underveis i kampen var jeg sikker på at halve adressatribunen skulle storme banen for å flå dommeren på flekken. I enkelte situasjoner kan det være mer eller mindre vanskelig å forholde seg nøytral.
Ankomst parkering ved Femunden, eller "Fæmoundj", som Ida sier, klokken 0030. Ruslet forbi hytta til de andre klokken 0300, og en drøy halvtime senere var vi fremme ved vårt eget krypinn, en hytte akkurat stor nok til å romme oss alle sammen. Barskingene TG og Torgrim sov ute, mens selv nøt jeg godt å ligge trygt og godt i en seng innerst i hytta. Dårlig plassert i forhold til evt. brann(slikt tenker man på etter å ha hatt noen kurs her på Fredly), men med min gode fantasi og filmreportoar, er jeg mer redd og engstelig for spøkelser(gale Kaia), enn for realistiske hendelser.
Til frokost kom Ida med nok et godt ord; "Pøkker". Dette er altså pølser, som vi grilla svarte på bålet. Deretter viste det seg at tiden ble for knapp til spionering og eventuell avsløring, så vi pakket sammen sakene og tok fatt på turen hjemover. Det var i utgangspunktet ikke så veldig langt å gå, men når det skal bæres et lerret og et aggregat gjennom ulendt terreng, går ting bokstavelig talt smått. Med verkende skuldre og vonde rygger var det herlig å komme til Langen, hvor Ida og Torgrim ventet på oss med bilen.
På vei hjem sovnet jeg på sidemannens skulder, og merket at den friske Røroslufta hadde gjort som den pleier; gjøre meg trøtt.
Nødstelefon fra Lerkendal om temmelig stresset situasjon. Tilskuertallet på 18.711 tilsa at det var godt vi jentene kom til unnsetning med visitering.
Underveis i kampen var jeg sikker på at halve adressatribunen skulle storme banen for å flå dommeren på flekken. I enkelte situasjoner kan det være mer eller mindre vanskelig å forholde seg nøytral.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar