Fredly 03.11.09

Dag 81

Dagens trim kommer uten tvil til å kjennes på kroppen i morgen. Trening med TG, hvor vi således løp politihøgskoletesten(så mange runder du klarer på ti minutter, på en bane på 7x15 meter, og på hver av langsidene skal man legge seg ned på ryggen/magen), og videre hadde heftig styrketrening på mage med egenvekt. Denne gangen ble det 27 runder, og jeg gikk fra rommet med en liten skuff over meg selv, da jeg sist gang var oppe i 28. Nå som sist, kjentes det som om jeg var døden nær, det er slik det skal være når man løper til man virkelig og helt ærlig ikke har mer å gi.

Anne, Marthe(Møkkelgjerd) og jeg slo oss sammen til orientering etter lunsj. Vi var veldig gira og fullt klar for å finne alle postene. Da vi ikke klarte å finne den beryktede nummer 35, mistet vi så og si alt av mot og vilje, og Marthe snudde tvert da vi møtte på noen medelever, og slo følge med de hjem. Ikke lenge etter gjorde også Anne og jeg helomvendig, etter et mislykket forsøk på å finne post 16.
Det var da på veien hjem at noe hendte som ga oss grøsninger gjennom ryggraden, og en ekkel følelse av at noe var galt; ca. 15 minutter fra skogens lysning møtte vi på et ektepar. Han var kledd i rød, litt slitt jakke, dongeribukser og joggesko(asics), men mørk blondt, kort hår. Hun hadde sort langt, bølgete hår, og store svarte solbriller(det var overskyet...). Videre en stor rød dynejakke hvor lommene på magen så ut til å være fylt med gjenstander, en sort bukse som hang over hvite gummistøver med gule såler. Bak på ryggen hadde hun en forholdsvis liten og flatt sekk, laget av sort skinn.
Disse to stoppet oss, og lurte på hvor vi kom dersom de gikk der hvor vi kom fra. Som det er, fortalte vi at de ville komme til Svenskrommet, parkeringsplassen, at det bare var å følge den brede stien. Det syntes de hørtes ut som en fin tur, og trampet videre langs veien, i motsatt retning av hvor Anne og jeg nå var på vei, tilbake mot skolen. Rundt 10 meter bortenfor sto en trimkasse, og der hvor jeg kan notere navnet mitt, skribler jeg det ned, så jeg tok opp blokken fra postkassen hvor trimblokken lå. Så kom det antagelig ekteparet tilbake igjen, og stoppet nå for å snakke med oss. I begynnelsen falt dette seg helt naturlig, men vi ble etterhvert begge skeptiske, og begynte å observere(derfor de forholdsvis grundige beskrivelsene på personene ovenfor), da de spurte hvor vi kom fra, om vi var fra ungdomsskolen, om vi visste at det spøkte på Fredly, og om vi hadde hørt om drapet på travbanen like ved. Det er faktisk ikke slikt jeg ville ha diskutert med fremmede ungjenter i skogen. Jeg kjente at det grøss oppover ryggen. De var svært pratsomme, og vi var en stund engstelige for å måtte ta følge med dem tilbake til skolen, ja, vi gikk vel så langt som til å tvile på om vi i det hele tatt ville komme tilbake til skolen. Så gikk de endelig, og Anne og jeg ble stående en liten stund, halvnervøse, før vi ruslet, mer eller mindre paranoid innstilt, ned til grusveien. Da kunne vi pustet lettet ut, trodde vi, før en stikksag satte i gang med en voldsomt skjærende lyd og Anne hoppet 2 meter opp og bort. Det var litt av syn!

I krysset møtte jeg Marthemor som sto som en ispinne og ventet på meg. Vi tuslet ned til butikken og kjøpte...ja, det vanlige, snop, frukt, saft og snus. Med en god dose flaks og bra timing ble vi plukket opp av Ferdinand som i rette øyeblikk var på vei tilbake til skolen etter å ha vært hjemme for å bli frisk. Nesten. Dagen har ikke vært den samme uten, kram!