søndag 13. desember 2009

Fredly 27.11.09

Dag 105

Dagen ble startet med besøk i barnehagen. etter omstendelig oppussing er lokalene blitt flotte, og barna har mange leker å kose seg med. I det vi kom inn, satt barna og spiste brødskiver og eggerøre, og i ethvert fjes fantes det et givende smil. Vi lekte med barna en liten stund, de hadde mye energi og var nysgjerrige på oss.

Hele veien fra Tapa til Narva var det lange strekninger med hekk, for å beskytte veien mot snøværet i vinterhalvåret.
Under sovjetkrigen var området mellom hekken og veien ingenmassnlland, og ble tatt i bruk til det kollektive.

Jeg slutter nå å ta så mye bilder, og velger heller å observere husene. Jeg vil heller beskrive de små husene som de kommer rett fra et eventyr, bare at evetyret er godt brukt, utgått på dato og herjet med. Om man skulle knne se for seg at eventyrfigurene slåss mellom det gode og det onde, har så det onde vært her og plyndret det gode for alt godt.

Himmelen er i dag helt mørk, men gjennom en liten åpning i himmelskaren strømmer det lys ut over de eventyrlig grønne markene, og det minner om en definisjon av håp.

Vi stoppet hos en lokal mann og leverte diverse matvarer i 4.etg. i en mer eller mindre forfallen bygning. det var tydelig at leilighetene ikke var i bruk, da det var hengelås på utsiden, men det var også tegn på at noen hadde brutt seg inn i disse lokalene. Allerede i entreen i 1.etg. møtte vi en svulmende stank av kattepiss.

Det første såkalte "Mercysenteret" vi var innom, lignet noe en nordmann aldri ville kunne akseptert å bo i. Lukten her var ikke ille, men forholdene var svært enkle, betong og sement her og der for å isolere så godt som mulig, skittent bad og møkkete vann hentet fra elven. Her bodde det fire barn som så ut til å trives særdeles godt til tross for forholdene, og vi ble tatt hjertlig imot av fantastiske mennesker.
Lederen for dette sentere, Anthony, ble med oss videre til de kommunale blokkene i Narva. Etter at bussen ankom tok det ikke lang tid før en liten gjeng nysgjerrige tenåringsgutter nærmet seg.
Oppgangen var et kapittel for seg selv, slitt og forfallen, men uten mer innestengt lukt enn leilighetskompleksene i Oslo. I 5.etg. ventet omtrent 30 spente barn og foreldre på oss, og etter sang og dans ble vi invtert inn i leilighetene deres. Familien jeg fikk være med inn til besto av far, mor og tre barn, Ilja, Mary og Aleksi, omtrentlig 9, 7 og 4 år gamle. Sammen med sine to katter hadde de en liten stue, et soverom og på det veldig lille kjøkkenet var også toalettet.
Det var ikke en eneste vegg eller et eneste tak i blokken som ikke var tusjet eller tagget på , og det var ikke stygt å se på, heller fascinerende, alt med en dypere mening, som om de fungerte som en symbolikk, et rop om hjelp.

Det andre Mercysenteret vi besøkte var av langt bedre standard enn det første. Hovedrommet, der barna fra 2-17 år oppholdt seg store deler av tiden, lignet på en del av en vanlig norsk barnehage. Under sangene og dansen barna fremførte for oss, var det tydelig å se at holdningen til disiplin blant barna er langt strengere enn hva det er i Norge per i dag. Det gjaldt å stå rett, holde plassen sin og smile til publikum.
Vi ble møtt med et håndtrykk av samtlige gutter, og jeg fikk et godt forholdt til de fem eldste i en alder av 12-14 år. Det var lett å se at de var interesesrt i rap og hiphop der de stilte opp med hettegensere, store jeans og mp3-spillere i umiddelbar nærhet.
Raskt kom det frem at breakdance var en av deres store lidenskaper, og etter å ha opprettet tillitt med guttene, ble jeg invitert med inn på treningsrommet lenger inn i lokalene. Her ble jeg møtt av fabelaktig og vel rutinert breakdance, fremført av barn og unge fra 8-17 år. Eldste gutten ble tydelig hardt trent av sin kvinnelige danselærer, og hadde et utrolig godt potensiale for å kunne fortsette med dansen fremover som en karriere. Hadde man bare kunne gitt han muligheten til nettopp det...

Tiden på senteret gikk fort, og vi hadde det utrolig kjekt. Det var absolutt ikke moro å dra derfra i det hele tatt, her kunne vi gjerne tilbrakt mye mer tid. Allerede nå tenker jeg på å reise tilbake neste år, for å se barnas utvikling, for å hjelpe til, for å være med på noe som vil gjøre livet lettere og verden bedre for noen. Vi ankom på kvelden et privat hjem hvor vi alle fikk tildelt soveplasser i kjelleren etter et riktig godt måltid i annen etasje. Hvert et rom har hver sin farge og det gir en god sjarm, men det er kjølig og rått i huset, og hygieneforholdene er usedvanlig dårlig. Det å holde orden og ha det rent ligger visst ikke i den estiske kultur. Ikke ennå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar