Fredly 21.03.10

Dag 219

Dette er den første og eneste søndagen jeg har hatt fri hele dagen på Fredly. Stemningen er god, rolig, folk er i aktivitet på railen, og trekker ikke inn før magen rumler og maten står på bordet.
Enten vi vil det eller ei, så nærmer det seg faretruende slutten på året på Fredly - året som forandrer. Og har det egentlig forandret? De aller fleste vil nok svare ja, antagelig gjelder det også lærerne. Den personlige utviklingen har vokst, spiret og endret seg.
Elevene er fremdeles seg selv, om ikke i større grad enn hva de var første skoledag, de første ukene, ja, også månedene.
Mitt år på Fredly har vært en tidvis irriterende og plagsom berg-og dalbane. I slike tilfeller har jeg blitt nødt til å se meg over skuldrene og i hodet gjenta alt det gode som her har møtt meg. Jeg tenker ofte på "hva hvis" og "hvis om atte".
Og jeg ville slettes ikke vært for uten, i dette minisamfunnet av en skole har jeg lært mer om meg selv og andre enn hva jeg har gjort på lang tid.
En folkehøgskole er krevende å være på, både som elev, stipendiat og lærer. Aktivitet står alltid i fokus, og det å være lat er ikke et aktuelt eller diskutabelt tema ved skolen. Hver dag, hele tiden må man åpne seg selv for noe nytt, noe utfordrende, være seg moro eller skummelt, alltid må man gi litt av seg selv, og raskt oppdager man at man av nettopp det får så utrolig mye tilbake for innsatsen.
Noen ganger er nok nok, og kroppen sier stopp. Det gjorde det for meg ved juletider. Utbrent, utmattet, uten noe som helst av energi og rutte med eller gå på. Det føltes forferdelig å så fort jeg reiste meg like raskt bli dyttet ned i sengen igjen av egen hodepine, egen mangel på energi.
Så kom den etterlengtede energien tilbake, med et lite tilbakeslag, før den igjen forsvant, og jeg håper nå denne tilstanden holder seg unna en stund, for den gjør noe med meg, den drar meg ned i søla og får meg til å føle meg ubrukelig, ensom og utilstrekkelig. Aldri bra nok, deprimert, utestengt, skuffet og forlatt.
"Og alt dette er ekte følelser, men som ikke stemmer med virkeligheten."

Nå som jeg igjen har fått satt ting i perspektiv, og setter regelmessig av tid til å tømme meg for tanker og ideer med venner og familie, eller aller helst på papiret, er ikke verden fullt så surealistisk, og jeg trives i hverdagen igjen.
Nå er det godt å gå på folkehøgskole.

Av den grunn har jeg søkt meg videre som stipendiat, for jeg er ikke klar til å gi slipp på det her. En stilling som stipp vil være i stor grad annerledes, og ikke minst krevende, men på en annen måte enn i år. I år har jeg vært en av de som skal inkluderes, til neste år kan jeg kanskje være en av de som er med på å inkludere. Med litt flaks, gode ord og en overbevisning ovenfor både meg selv og lærere om at det er dette jeg virkelig vil til høsten.
...og det er det!